– Hvorfor vil dere ikke ta i mot pasienter, som går på metadon, Øyvind Hansen?

– De siste ti årene har hovedsatsingsområdet i rusgiftsektoren vært skadereduksjon. Vår tenkning er basert på at alle stoffavhengige har en mulighet til å bli rusgiftfrie dersom forholdene legges til rette for det, forteller Hansen og fortsetter:

– På 70-, 80- og godt opp på 90-tallet var hovedtyngden av våre elever tunge opiatavhengige. I de siste ti årene har vi fått svært få henvisninger for opiatavhengighet. Dette ser vi på som et resultat av den ensidige satsingen på metadon/subutex, som har blitt førstevalget når det tilbys behandling for opiatavhengighet. Dette er en trist utvikling.

Solliakollektivet har i flere oppfølgingsundersøkelser dokumentert at 50 % blir rusgiftfrie etter opphold, faktisk hele 73 % av dem som fullfører. Dersom vi skal opprettholde målsettingen om at flest mulig skal bli rusgiftfrie etter behandlingen, kan vi ikke åpne for vedlikeholdsbehandling med opioider (metadon, subutex, heroin) i vårt behandlingsmiljø. Det vil føre til redusert motivasjon for både elever og ansatte, og svekke målsettingen med oppholdet. Det er ikke mange avhengighetsbehandlingsinstitusjoner igjen som reserverer seg fra LAR. De få som er igjen utgjør en svært viktig del av et nødvendig mangfold. Våre elever fremholder at en viktig grunn til at de valgte behandling på Solliakollektivet er at stedet er LAR – fritt, fremholder Hansen. Han lukker i realiteten døren for at Sollia, slik vi kjenner dem, vil kunne fortsette som et behandlingssted som i dag om man må ha et blandet miljø. ”Mot Rusgift” ber Hansen utdype dette grundigere.

Ild og vann

– Hva kan det etter ditt syn føre til hvis man blander metadon-pasienter og pasienter som behandles med stoff-frihet som mål?

Svaret kommer umiddelbart.

– De som har målsetting om rusgiftfrihet, vil bli påvirket av de som får vedlikeholdsbehandling. Metadon og subutex er meget sterke opioider som demper følelseslivet og suget etter heroin, men gir en ny og tyngre avhengighet. Legene fraråder metadonbrukere å avslutte bruken, så det dreier seg om livslang behandling. På de tunge dagene da vonde følelser tynger som verst, vil suget etter rus forsterkes. Ved at de rusgiftfrie elevene døgnet rundt omgås medelever som er påvirket av opioider, blir det lettere å gi opp målsettingen om rusgiftfrihet. Behandlingsmiljøet påvirkes, og det blir vanskelig å opprettholde målet om rusgiftfrihet. En viktig del av behandlingen på kollektivet er de daglige aktivitetene. Dette omfatter bruk av traktor med redskap, motorsag osv. Mange oppgaver er av en slik karakter at det blir uforsvarlig for opioidpåvirkede å utføre disse. Det betyr at de ikke ville kunne delta på lik linje med de øvrige elevene, svarer Hansen og peker samtidig på en bekymring som har blitt uttrykt av flere som arbeider tett med de rusgiftavhengige. LAR kan lett bli synonymt med livslang behandling, svarer Øyvind Hansen og viser i bunn og grunn til et problem som kan bli som ild og vann. Hver for seg kan de ha mye for seg, men setter du dem sammen vil de gjensidig kunne ødelegge hverandre.

– Har du noen erfaringer du kan vise til, som bygger opp om den skepsisen dere har?

– Ikke egne erfaringer. Fra andre tiltak har vi hørt ulike erfaringer. Tyrili oppsummerer at det er uproblematisk.

Men det er viktig å huske på at Tyrili har et annet innhold og en annen behandlingsfilosofi enn Sollia. Stiftelsen Solliakollektivet praktiserer medleverskap i sine avdelinger, og har små tette enheter der de ansatte bor sammen med maks åtte elever i hvert kollektiv. Tyrili har store enheter med 20 – 30 elever i hver avdeling, og har gått bort fra medleverskapet. De vektlegger heller ikke arbeidstrening i samme grad som Sollia.

Langørjan gård (et behandlingskollektiv i Trøndelag. Red) har forsøkt å blande inn LAR- brukere med de øvrige, med dårlig erfaring, og gikk bort fra dette. Flere av våre egne brukere har negative erfaring fra opphold i institusjoner sammen med LAR – brukere, forteller Hansen.

Trenger egne kollektiv

– Men tror du ikke at metadonpasienter også trenger den typen behandlingstilbud som Sollia-kollektivet representerer?

– For å kunne bli i stand til å fungere i storsamfunnet krever denne pasientgruppa langvarig tverrfaglig behandlingsinnsats. Dersom målet for LAR – brukerne er å bli sosialt og yrkesmessig fungerende, er et kollektivopphold midt i blinken. Dette ser jo også vår oppdragsgiver HSØ RHF, som ønsker at vi skal åpne for LAR – brukere. Vi mener det må bygges opp egne kollektiv som ivaretar LAR – brukernes behov for den sosialpedagogiske delen av tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling. Ikke på bekostning av LAR – frie tiltak.

– Når dette er sagt, hva tenker du om legemidler under de mest intense dagene i avvenningen, for å ta toppene av abstinensen? Vil dette også være en type behandling som ikke har noe med Sollia å gjøre?

– Det må vurderes individuelt og det skal ikke være standard prosedyre med nedtrapping og bruk av legemidler under avgiftning. Enkelte avgiftningsklinikker satser på bruk av mye medikamenter under innleggelsen. Dette merker vi godt når pasienten kommer derifra til oss, og etter sigende skal være avgiftet. Da kommer abstinensen, og det blir en unødvendig tøff start på kollektivoppholdet. Vårt inntrykk er at bruken av legemidler under avgiftning har økt kraftig de seneste årene. Dette tar kanskje noe av abstinensen, men forsinker også abstinensbesværet. Jeg tror ikke årsaken til økt legemiddelbruk er at folk har kraftigere abstinensbesvær nå enn før, men heller at legemidler i noen grad har erstattet menneskelig kontakt, pleie, oppmuntring og motivasjonsarbeid. En annen årsak kan være at den meget kostbare behandlingstiden i avgiftningsinstitusjon kan kortes ned. Da forskyves problemet videre med økt fare for behandlingsavbrudd senere.

– Hvordan skal da dette se ut? Hvilke behandlingstilbud bør man etter ditt syn da gi LAR-pasienter?

– LAR opprettholder en opioidavhengighet! Flertallet av LAR- pasientene blir i dag uføretrygdet. Som andre rusgiftavhengige bør de få tilbud om tverrfaglig spesialisert behandling over tilstrekkelig lang tid, slik at de kan bygge opp sosiale ferdigheter samt psykisk og fysisk helse som gjør dem i stand til å mestre et tilnærmet normalt liv i storsamfunnet. Dette vil styrke deres verdighet og gi et mer meningsfullt liv, på tross av fortsatt avhengighet. Dette vil i sin tur motvirke tilleggsbruk, svarer Hansen og tydeliggjør at han for så vidt ikke har noe i mot LAR for dem som ønsker det. Han vil bare ikke at det skal ødelegge mulighetene for rusgiftfrihet for dem som faktisk vil noe annet, og klarer å ta i mot mulighetene som gis på et sted som Sollia. Et spørsmål presser seg like fullt frem.

Har gitt opp rusfrihet

– De pasientene som i dag blir tilbudt LAR – kunne de også ha profittert på medikamentfri behandling?

– JA! Men samfunnet har gitt opp rusgiftfrihet som mål for denne gruppa og pasientene når ikke frem til rusgiftfrie behandlingstilbud. På 70- og 80-tallet var 80 % av våre elever tunge opiatavhengige, i dag utgjør denne gruppa fem prosent, og de har kjempa lenge og hardt for ikke å bli LAR – pasienter. Dette er jo tragisk! Hansen sukker og ønsker så intenst noe bedre for alle dem som tilsynelatende blir sittende fast i et system som han mener blir mer og mer opptatt av skadereduksjon. Helbredelse og rusgiftfrihet synes for mange, inkludert politikere og sentrale helseeksperter å være en stadig fjernere drøm. Kanskje burde vi latt neste spørsmål ligge etter Hansens hjertesukk, som egentlig svarte på det meste om hvor han står i LAR-debatten.

– Det er nå ca. 5000 pasienter inne i LAR. Er dette etter ditt syn for få eller for mange?

– I starten ble det antydet at kanskje 2-300 av de aller tyngste og mest oppgitte, som hadde flere mislykkede behandlingsforløp bak seg kunne profittere på LAR. Tallet på LAR - pasienter skal opp i 7-8000. Nå er det 2-300 som skal tilbys heroin. Ser ikke folk i fagfeltet hva som skjer? Politikerne ser det i hvert fall ikke, svarer Hansen og kan oppfattes temmelig oppgitt. Svaret på vårt neste spørsmål gir seg kanskje selv?

Målsetting er skadereduksjon

– Mange av LAR-pasientene befinner seg fortsatt i stoff-miljøet i de store byene våre. Hva sier dette om hvor vellykket LAR-behandling har vært?

– Det er ikke opp til meg å bedømme. Så lenge målsettingen er skadereduksjon er det kanskje vellykket nok? svarer Hansen og er for første gang nær sarkastisk.

– Hva mener du om Helseministerens siste utspill om å tilby langtkomne opiatavhengige heroin som vedlikeholdsmedikament?

– Det er en naturlig fortsettelse av satsingen på skadereduserende tiltak. De mest forkomne, synlige i gatebildet, de som ikke orker bivirkningene av metadon, de som vi ikke liker å se med tiggekoppen på Karl Johan, de turistene reagerer på, og utenlandske journalister setter på trykk. Velferdsstatens synlige skamplett. De 2- 300 som blir til 7000 om ti år, svarer Hansen. Videre kommentarer synes overflødige.

– Men hva ville du foreslå som tiltak for å hjelpe de dårligst stilte heroinavhengige?

– Et langvarig, kanskje livslangt beskyttet rusgiftfritt miljø, der de kan fungere etter evne i et bo og produksjonsfellesskap. Et lite samfunn i samfunnet med et meningsfylt innhold og sosial trygghet. Noe i likhet med San Patrignano i Italia kanskje, men i mindre målestokk? Jeg ser at noen av de tyngste klarte seg godt og trivdes uten rusgifter så lenge de var i kollektivet, der de hadde de trygge rammene og det daglige innholdet. Når de kom ut igjen var det tilbake til heroinen. Dessverre kunne de ikke fortsette å være i kollektivet. HSØ RHF stiller som kjent krav til effektiv produksjon og pasientstrøm. Jeg tror ikke et slikt tilbud behøver å bli dyrere enn å være i LAR. Men hvem vil betale? Spesialisthelsetjenesten vil ikke betale for lang tid. Kommunene har ikke penger. Hva koster engentlig en LAR –plass når en inkluderer bolig, medikament, livsopphold og oppfølging? spør Sollias Øyvind Hansen retorisk og gir utfordringen videre. Handler det om penger, eller handler det om noe annet? Han gir ingen svar. Hansen vet bare hva man har fått til på Sollia. Men vet landets styrende politikere det?