Handlingsplanen inviterer til mange spennende faglige og politiske debatter. Ikke fordi selve meldinga foreslår så mange kontroversielle ting. På målnivå og strategisk nivå har regjeringa valgt ei linje som mange vil slutte opp om. De spennende diskusjonene starter i det øyeblikket de generelle føringene skal bli til konkrete handling. Én slik sak er vektleggingen av «kunnskap» i handlingsplanen.
I avsnitt 3.3 om Strategi sies det slik: «Politiske veivalg, strategier og godt faglig arbeid må basere seg på kunnskap om problemenes karakter og omfang og metoder som er best egnet til å redusere disse». Her er det bare én ting å si: Enig. Veldig enig. Samme prinsipp er for øvrig nedfelt i grunnlaget for nye Rusfeltets samarbeidsorgan. Vi vil fremme en kunnskapsbasert politikk og stille samme krav til egen virksomhet.
Hvem er proffene?
Kunnskap blir ofte hektet sammen med «profesjonalitet». Greit som generelt utgangspunkt, men det er god grunn til å pirke litt i hva en legger i profesjonalitet. Ordet kan ha minst tre ulike betydninger, knyttet til lønn, tittel og kvalitet.
Profesjonalitet kan bety å ha betalt for å drive rusforebygging. Akkurat som en Solskjær eller Flo har betalt for å sparke fotball. Men vi vet at det å ha betalt ikke er noen garanti for gode resultater. Men sannsynligheten for å lykkes, er bedre når en kan vie all oppmerksomhet til en oppgave. Slik også på rusfeltet. Den som kan jobbe med sakene på heltid, har større mulighet for å dyktiggjøre seg og reflektere over det en gjør. Likevel: Det meste av det som drives av forebyggende virksomhet, gjøres uten at aktørene får betalt for dette. Det er mennesker som bryr seg som driver forebygging, enten det er foreldre, lærere, søsken, besteforeldre, gode naboer, ledere i lokale lag og foreninger e.l.
Profesjonalitet kan også bety å ha formelle papirer eller tittel knyttet til rusgiftspørsmålet. Dette trenger vi. Jo flere som driver forebygging og kan sitt fag, jo større er sjansen for at forebygging blir et anerkjent og prioritert område. Samtidig har jeg erfart gjennom mange år at det ikke er profesjonsgruppene som har terpet på betydningen av forebygging eller drevet forebyggingsprosjekter. Denne tilnærmingen er det ideelle grupper og organisasjoner som har måttet ta vare på mens de faglige vinder har blåst i alle andre retninger. Men heller ikke her kommer vi utenom: Det meste av det som skal drives av forebygging, må gjøres av folk som ikke har det som yrke. Hvis ikke, blir det kort og godt for smått.
Men profesjonalitet har også en tredje dimensjon - kvalitet. Det kan bety å gjøre ting på en kvalitativ god måte. Bygge på det beste en kan finne av kunnskap, samle nye erfaringer, bearbeide disse og stadig videreutvikle sine budskap og metoder. Og det er med denne forståelsen at begrepene kunnskapsbasert og profesjonalisert blir sammenfallende.
Inntil videre velger jeg å tro at det er denne siste tilnærmingen regjeringa vil bygge på. Men det er grunn til å følge årvåkent med. Vi har mye erfaring med at i det øyeblikk ideelle formål blir erobret av staten eller markedet, er det samtidig profesjonene som overtar. Det er hva vi minst av alt trenger nå. Vi trenger en utvikling der stadig flere vanlige folk ser rusforebygging som en av sine mange hverdagsoppgaver. Slik det var den gangen «det tørre gemytt» preget lokalmiljøene og kjerringene holdt mannfolka sine i kragen på lønningsdagen så ikke lønna forsvant i flaska første kvelden. Slike folk og slik innsats lar seg ikke erstatte av prosjekter og konsulenter og målstyring.
Hva er «kunnskap»?
Det kan skyldes plasshensyn eller formelle grunner. Men faktum er at Handlingsplanen bare i liten grad drøfter hva «kunnskap» egentlig betyr på rusfeltet. På tross av den vekt kunnskap tillegges i alle kapitler. Dermed står en som leser igjen med det en oppfatter mellom linjene. Jeg håper jeg tar feil, men en kan få et inntrykk av at planen bygger på et «positivistisk» syn på kunnskap, som en kalte det i hine hårde dager: Kunnskap som et avgrenset knippe av tilnærmede sannheter, gyldige over alt og til alle tider. Og uavhengig av verdivurderinger og politisk ståsted. Omtrent som den store gangetabellen og vissheten om at jorda er rund og går rundt sola.
På noen områder stemmer dette for rusfeltet. Vi har etter hvert god kunnskap om rusgifter og deres fysiologiske virkninger. Til dels også de psykologiske virkningene, men her har bildet straks vist seg mer komplisert enn antatt. Vi har også en viss kunnskap om de samfunnsmessige konsekvensene av rusgifter i form av kroner, ulykker, dødsfall osv. Men når en kommer over til hva som avgjør størrelsen på forbruket av rusgifter og rusgiftproblemene, begynner forklaringene og teoriene å bli mange. Ikke nødvendigvis fordi vi vet så lite, men fordi vi er over på et felt der de verdier vi legger til grunn, i stor grad bestemmer vår oppfatning av virkeligheten. En strengt vitenskaplig tilnærming ville kanskje være å få sortert vekk mest mulig av vurderinger og verdier for å sitte igjen med bare almene sannheter. Jeg tror mer på å gå motsatt retning: Beholde flere alternative sannheter og i stedet få tydeliggjort hvilke verdivalg de ulike bygger på. Inkludert de forklaringene som påstår seg å være rent vitenskaplige.
Hva slags fag er dette?
«Faglighet» er et begrep som ofte dukker opp sammen med kunnskap. Og ofte underforstått at faglighet har noe med titler, profesjoner, lønn, eksamener osv. å gjøre. Jeg er enig i at forebygging av rusgiftproblemer er et fagområde på linje med dataprogrammering, brobygging, kammermusikk og fribryting. Rusfeltet har sine yrkesgrupper, frivillige organisasjoner, fagorganisasjoner, lønnstabeller, vekttall og delemner, konferanser, hierarkier og uformelle nettverk, som seg hør og bør. Men den interessante diskusjonen gjenstår: Hva slags fag er forebygging av rusgiftproblemer?
Dypest sett er det ikke et fag i det hele tatt. Det handler om grunnleggende verdier i menneskelige fellesskap og er en utfordring for oss alle. Det handler om solidaritet, omsorg, å bry seg med andres vel og egen framtid. Det handler om de tusen valg hver av oss gjør hele tida og hvilke verdier en bygger disse valgene på.
Hvordan en oppfatter «faget rusforebygging» vil være preget av hvordan en forstår årsakene til rusgiftbruk. De sosiale profesjoner vil vektlegge oppvekstforhold, familieforhold, nettverk, samspillet mellom mennesker, ofte ut fra erfaring med sosialt utstøtte grupper. Medisinske profesjoner vil vektlegge biologiske og fysiologiske mekanismer, ofte ut fra erfaring med pasientbehandling. Og så videre.
Alt dette er relevant kunnskap for forebyggingsfeltet. Men det finnes også andre tilnærminger til faget rusforebygging, som er minst like relevante, men samtidig langt mer kompliserte. Den politiske tilnærmingen, for eksempel. Hva slags samfunn ønsker vi oss? Hvilke kulturtrekk skal vi hjelpe fram og stimulere? Og hvilke skal vi dempe? Hvilken plass skal bruk av rusgifter ha i det offentlige rom? I vårt eget nærmiljø? Hvilken plass skal vi gi markedskreftene i det store samfunnsspillet? I hvilken grad skal samfunnet gripe inn i flertallets frihet for å sikre friheten også for resten av befolkningen. Her finnes det få objektive svar. Men de svarene vi gir på disse spørsmålene, eventuelt lar være å gi, har antakelig langt større betydning for rusgiftsituasjonen enn alle prosjekter og «forebyggere» til sammen.
Kunnskap, men også ferdigheter
Mitt utgangspunkt er at i forebygging av rusgiftproblemer, trengs kunnskap av mange slag. Men ikke bare kunnskap, det dreier seg like mye om egenskaper og ferdigheter. Med andre ord: Alt fra rene medisinske fakta om lever og hjerne til kvinnelig institusjon, alt fra dyktige foredragsholdere til folk som har mot nok til å bry seg når noen en venn har «fått nok» på en fest, alt fra det som høres flott ut på et forskerseminar til det som funker en lørdagskveld, alt fra akademisk legning til hverdagskompetanse? Er det plass til en slik kunnskapsforståelse i myndighetenes strategier framover? Vil denne bredden av kunnskap være representert i de organene som skal følge opp og iverksette Handlingsplanen? Tør vi å slippe til i strategier og prosjekter alle dem som ikke «har fagbrevet», men som skal gjøre den egentlige jobben? Jeg håper på et rungende ja, men vet at tyngdekraften trekker i motsatt retning.
Kunnskap og kunnskap
Gode forebyggingsprosjekter må byg-ge på kunnskap og bevisste valg, på alle nivåer. Men hva slags kunn-skap som trengs, vil va-riere sterkt. Hvis en tenker seg et na-sjo-nalt forebyggingsprosjekt som går ut på for eksempel å en-ga-sjere ungdomsskoleelever til å lage rus-gift-frie miljøer, består prosjektet av en lang rekke nivåer: Fra den nasjonale pro-sjektplanen og ledelsen ned til Chris-tian og Jeanette på 14 som skal lage rus-giftfri klassefest. Mellom disse yt-ter-punktene har vi en lang rekke ni-våer fra nasjonale ressurspersoner til regionale kursinstruktører, unge med-hjelpere på kursene, støttespillere på lærerrommet, foreldre, pilotelever, hele ungdomsskoleklassa og fest-komiteen. Hva slags kunnskap og kompetanse hver av disse trenger, vil variere etter hvor de befinner seg i pyramiden. Ved nasjonal planlegging av forebygging må en bruke det beste av fagkunnskap om rusgiftene, sosiale mekanismer, informasjon og kommunikasjon. Nederst i pyramiden er slik kunnskap nesten uinteressant. Der er det ferdigheter av et helt annet slag en trenger. Kanskje kan dette være noen tommelfingerregler: