|
|
Vi har mange yrkesprofesjoner som har mye kunnskap om konsekvensene av alkoholbruk, også om passiv drikking og uskyldige tredjepersoner som blir rammet, for eksempel i politiet, i helsevesenet og i barnevernet. Disse tre gruppenes kunnskap om konsekvenser er til sammen svært omfattende. Johannessen mener det er en stor utfordring å samle denne erfaringsbaserte kunnskapen som pr. i dag ikke er systematisert. Hvis vi bare ser på politiets rolle, da kan vi gjerne dele erfaringene inn i to aspekter. Det ene er individbasert, når man tenker på konsekvenser av passiv drikking. Men det finnes også et samfunnsperspektiv, drikkingen går ut over fellesskapet, oss alle.
Vold
Allerede på 80-tallet fantes det forskning bl.a. av Leif Petter Olaussen, som slo fast at skal vi få gjort noe med voldsproblematikken i samfunnet, så er det kun ett virkemiddel som virkelig hjelper, og det er å få gjort noe med det totale alkoholkonsumet. Vi har mer enn nok dokumentasjon på dette. Politiets erfaring er at ca. 70-80 prosent av alle voldssaker er rusgiftrelatert. Det gjelder også seksualisert vold. Det som ofte også er vanskelig i voldssaker er å finne ut hvem som er den skyldige og hvem som er offeret, for nesten alltid er begge parter rusgiftpåvirket. Det er en del medieoppslag på s.k. uprovosert vold. Men det er ikke noe stort problem i samfunnet. Frykten er et stort problem, men det meste av frykten i forhold til uprovosert vold er ubegrunnet, for i Norge, og til og med i Oslo, har vi særdeles lite uprovosert vold. Og definisjonen på uprovosert vold er jo at du tilfeldig blir et offer, du har ingen ting med gjerningspersonen å gjøre, men du er på feil sted til feil tid. Det aller meste av voldsproblematikken, enten i hjemmet eller i det offentlige rom, tilknyttet utelivsbransjen, det er basert på at en eller begge parter er rusgiftpåvirket. Dette er ett av de største problemområdene når det gjelder passiv drikking, som både har personlige konsekvenser og store økonomiske konsekvenser.
Vær glad du ikke vet
Som lensmann i Sogndal pleide Johannessen å si til dem som var opptatt av rusgiftproblematikk at på en måte var han glad for at de ikke visste om alt som skjedde, men samtidig er det skremmende hvor lite folk egentlig vet. Det politi og barnevernsarbeidere opplever som virkelig tøft er å se alle de ungene som er rammet av foreldrenes uvettige rusgiftbruk. For eksempel organisasjonen «Barn av rusmisbrukere»BAR, de jobber med ofrene, og gjør en strålende jobb, men å se og oppleve disse tragediene som profesjonell yrkesutøver er også rimelig tøft. Og dette har et omfang som knapt noen vil tro. Det gjør ganske stort inntrykk når du kommer der som politimann, og ektefellen, som nesten uten unntak er en kvinne, og mannen som har rusgiftproblem og er voldsutøver, når ektefellen er mer opptatt av at problemstillingen ikke må bli kjent hos naboene, at politiet må komme diskret, at de ikke må fortelle dette til noen, og at det skal holdes skjult. Dette er en nokså krevende utfordring også når det gjelder å få inn et støtteapparat og hjelp i en slik situasjon. Men her er det mange som er offer for passiv drikking.
Politiinnsats i det offentlige rom
En annen problemstilling, et paradoks i det offentlige rom, hvis vi tar utgangspunkt i en fredags- eller lørdagskveld i de største byene i Norge, så går det meste av politiinnsatsen ut på å dempe konsekvensene av noen personers rusgiftbruk. Det er gjort noen få tilløp til undersøkelser av hendelser i det offentlige rom, og Johannessen mener at 50-70 prosent er relatert til rusgiftbruk, fortrinnsvis påvirkning av alkohol. Det er merkelig at det ikke er mer debatt om dette er riktig bruk av samfunnets ressurser. En privat næringsdrivende langs Karl Johan kan tjene store beløp på ulovlig overskjenking. Og når de har tjent sine penger, er det opp til fellesskapet å betale. Det er en problemstilling som virkelig rammer oss, og det er jo en konsekvens av passiv drikking, en stor utgift, bruk av politiressurser som kunne ha vært brukt på en helt annen måte i et forebyggende perspektiv. Men istedet blir politiressursene hengt opp i konsekvensene av overskjenking. Dette er ikke et problem bare for Oslo, men for nesten alle byer i Norge. Dette har ført til at politimestrene i de fem største norske byene gikk i spissen for å få en debatt om kortere skjenketider. Og de gjorde det med akkurat det bakteppet som her er beskrevet. Det var erfaringsbasert, det var kunnskap de hadde om hvordan politiressursene må brukes en normal helg.Og her sier de at det er en så nær sammenheng mellom skjenketider og konsekvens at det må vi få gjort noe med. Dette er en helt håpløs bruk av fellesskapet sine penger og politiressurser.
Hvordan kan kunnskapen brukes?
Når vi har så mye kunnskap, som Johannessen mener må brukes til å forme framtidens alkoholpolitikk, hvordan greier vi å bruke forskningsbasert kunnskap, og erfaringsbasert kunnskap fra de yrkesgruppene som ser disse forholdene i hverdagen, hvordan skal vi kunne bruke denne kunnskapen til å få en bedre politikk? Det er jo det som er interessant. Vi ser på mange andre områder at politikerne har mer enn nok av kunnskap, uten at den er med på å prege politikken. Johannessen tror ikke at debatten rundt skjenketider er ferdig. For fakta kan ikke bortforklares. SIRUS sine undersøkelser, prøveprosjekt med kortere skjenketid i mange byer, politiet sine statistikker viser alle at her er det en sammenheng. Til og med Siv Jensen innrømmer at det er «en viss sammenheng». Skjenketider er viktig, og det er viktig å fortsatt ha fokus på en restriktiv alkoholpolitikk. Både Vinmonopolets posisjon, avgiftspolitikk og alt som henger sammen med det totale konsumet av alkohol er utrolig viktig. Det er klart at med dagens regjering blir det spennende å se hvordan de håndterer alkoholpolitikken. Felleserklæringen mellom regjeringespartiene og Kr.F og Venstre vedr. dette inneholder gode formuleringer. Men hva det betyr i praksis blir spennende å se.
Alkoholfrie soner
Johannessen tror også at for å redusere problemene for dem som blir utsatt for passiv drikking er det særdeles viktig å ha fokus på alkoholfrie soner. Dette er et tema som er under press. Det er noen områder som alltid har vært akseptert som alkoholfrie soner. Men de er også under press. Svangerskap, arbeidsliv, idrett og trafikk, det er flere av disse som er under press. Vi ser det kanskje spesielt nå i idretten. Er det en arena hvor ungdommer og barn bør være sikre på at her er det ikke alkohol, så er det innen idretten. Det må ikke bli slik som Torkelsen sier: «Gi ungene brennevin før idretten tar dem». Det er viktig å framheve idrettens spesielle rolle, den har et spesielt ansvar fordi den trekker inn store deler av barn og ungdom i sin aktivitet.
Når det gjelder alkohol og bil, så er det stort sett akseptert at det ikke hører sammen. Men vi kan gå til båtlivet, så ser vi en svær debatt, en helt annen debatt, og der er holdningen at kystfolket må få lov å drikke litt når de kjører båt, og en promille på en i båt er tydeligvis OK. Men når vi ser på statistikken over bilkjøring og alkohol så står vi over for større og større utfordringer. I tillegg til alkohol har vi også medikament, og det er ikke lenge siden daværende leder i transportkomiteen på Stortinget, Per Sandberg, sa at det ikke er noe problem å kjøre bil med litt promille i blodet, problemet er at veiene er for smale, etter Johannessens syn et nok så skremmende utsagn. Den typen holdninger er utfordrende.
Barn og arbeidsliv
Alkoholfrie soner rundt barn er viktig, det arbeidet som BAR driver er særdeles viktig, for å løfte fram passiv drikking-problematikken i forhold til barn. Men innen arbeidslivet er man ikke god nok på å arbeide for alkoholfrie soner. Selv om AKAN gjør en god jobb, så må det stilles større krav til partene i arbeidslivet,for eksempel i forhold til IA-arbeidet (IA-avtale om inkluderende arbeidsliv. Red.) . For Johannessen er det et paradoks at når en diskuterer sykefravær i forhold til IA-avtalen, så er det ingen som tør diskutere rusgifter. For når vi for eksempel ser på statistikken over endagsfravær, så er det klart at alkoholdiskusjonen hører hjemme i IA-arbeidet. Han har forsøkt å utfordre både arbeidsgiverne og arbeidstakerorganisasjonene, for begge sider har et ansvar i forhold til dette. Når vi snakker om konsekvenser av passiv drikking, så er det ingen tvil om at gråsonen mellom arbeid og fritid blir en stadig større utfordring. Vi kan selvsagt diskutere om dette hører til arbeidslivet, det er et definisjonsspørsmål, men det er jobbrelatert, det er på seminar, det er fredagspilsen, lønningspilsen, det er vinlotteri, og alt dette henger sammen med arbeidslivet. Hva er partenes ansvar for å diskutere dette? Det viktigste er at man nå greier å skape ny debatt om dette temaet.
Vanskelig å diskutere
Det er så vanskelig å diskutere konsekvensene av alkohol, og det er ikke mange arenaer som er villige til å ha en ordentlig debatt om det. Det er veldig lett, som politimann, å reise ut og snakke om narkotika, ikke minst til foreldre. Men å snakke om alkohol er nesten umulig. Hvorfor er det slik? Vi vet jo svaret: Det er en lovlig rusgift som de aller fleste har et brukerforhold til, og når man begynner å diskutere det, så kjenner folk på at dette berører faktisk dem selv. Og mange sitter og kjenner på sin egen dårlige samvittighet. Da er det vanskelig å få en god debatt. Så både det viktigste og det vanskeligste er å finne ut hvordan vi skal få flere til å engasjere seg i denne debatten, arbeidslivet, helsearbeidere, politi, barnevern og alle som er opptatt av at her har vi konsekvenser som rammer mange. Dette bør vi gjerne utfordre hverandre på: Hvordan kan vi føre en debatt om alkohol og passiv drikking uten at den blir moralistisk og stigmatiserende? n