Hva er konfliktrådet?
– Konfliktrådet er under- lagt Justis- og beredskapsdepartementet. Sekretariatet for konfliktrådet har det faglige og admi- nistrative ansvaret for alle konfliktrådene i landet. Det er 12 konfliktråd spredt i hele Norge, med i alt 22 lokasjoner. Konfliktrådet har til sammen ca. 130 ansatte. Til konfliktrådene er det også knyttet ca. 500 eksterne, frivillige meklere. Virksomheten er regulert av konfliktrådsloven med forskrift.
SAMFUNNSOPPDRAGET
Konfliktrådet skal forebygge kriminalitet og bidra til konfliktløsning både i sivile saker og i straffesaker. Det har et særlig ansvar for å følge opp ung- dom og hindre framtidig kriminalitet gjennom straffereaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Konfliktrådet skal ivareta fornærmede, på- rørende, andre berørte og gjerningspersoner ved å tilby gjenopprettende prosesser og møter. Det skal også bidra til sektorovergripende kriminalitetsforebygging på lokalt nivå blant annet gjennom faglig støtte til SLT-modellen (samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak), (I Oslo kalles denne modellen for SALTO-modellen).
FORMÅLET MED UNGDOMSREAKSJONENE:
Man vil unngå fengsling av barn (Barnekonven- sjonen art 37, strl. § 33). Man vil oppnå en kri- minalitetsforebyggende effekt. Man vil også styrke ungdommens muligheter til å velge og å få støtte og hjelp til et voksenliv uten kriminalitet.
En sentral del av reaksjonen er å legge til rette for gjenopprettende prosesser – redusere skadefølgene av de lovbruddene som tidligere er begått og motvirke gjentakelser. Ifølge Konfliktrådet er for- målet å bygge sosiale murer rundt ungdommen, fremfor fengselsmurer.
KONFLIKTRÅDET
Vi er opptatt av at vi er et tillegg til justisapparatet. Man trenger begge deler. Og vi tilbyr også gjenopprettende prosesser overfor innsatte.
Hva er betydningen av konfliktråd i dag? Katinka Hartmann, leder i Konfliktrådet Oslo, svarer her på hvordan denne straffereaksjonen arbeider.
Vi er opptatt av at vi er et tillegg til justisapparatet. Man trenger begge deler. Og vi tilbyr også gjenopprettende prosesser overfor innsatte. Alle som soner en eller annen form for dom, skal få tilbud om gjenopprettende prosess under straffegjennomføringen. Å møte i konfliktrådet er frivillig. Vi ser at både fornærmet og gjerningsperson kan ha et be- hov for å få snakket sammen. I slike tilfeller kom- mer konfliktrådsbehandlingen i tillegg til straffen.
Og så er det jo disse ungdomsreaksjonene som det har vært debatt om.
Det er jo konfliktrådet som er ansvarlig for straffegjennomføringen. Oppfølgingen skal foregå over et visst tidsrom. Det er påtalemyndigheten og domstolen som ilegger straffen, og så er det vi som gjennomfører. Domstolen og påtalemyndigheten avgjør varigheten av straffen, innholdet bestemmer i hovedsak konfliktrådet. Vi er ganske frie til å sy sammen et opplegg som passer for den enkelte. Det gjelder både for ungdomsstraff og ung- domsoppfølging.
Det var egentlig ungdomssakene vi ville snakke mest om. Hvem er målgruppen?
Målgruppen er ungdom mellom 15 og 18 år som har et oppfølgingsbehov. Med oppfølgingsbehov ligger at de har komplekse utfordringer i livet, er kanskje på vei ut av skole, har ikke fritidsaktiviteter, har trøblete hjemmeforhold. Ofte har de også et rusproblem. Ting er ikke på skinner i livet deres, så det er ikke bare at de har gjort noe ulovlig, de er også i veldig vanskelige situasjoner.
Ungdommen og foreldre/verge må samtykke til denne typen straffegjennomføring. Ungdommen må erkjenne forholdene. Gjennomføringstid: For ungdomsoppfølging er den inntil ett år. Ungdomsstraff kan være mellom seks måneder og to år, i spesielle tilfeller inntil tre år. Ungdomsoppfølging kan ilegges av påtalemyndigheten og domstolene.
Å møte i konfliktrådet er frivillig. Vi ser at både fornærmet og gjerningsperson kan ha et behov for å få snakket sammen.
Ungdomsstraff kan kun ilegges av domstolene
– For å få ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff, må en være mellom 15 og 18 år på gjerningstidspunktet, sier Hartmann. Så de kan være 17 år og 11 måneder, da de begikk lovbruddet.
Hvem er ungdommene?
Ca. 500 ungdommer blir ilagt/idømt straffereaksjonene årlig. Av disse er 85% gutter og 15% jen- ter (2022). Ungdommene står i utfordrende og ofte komplekse livssituasjoner. Det er også en del uhel- se. Ca. 50 % av ungdommene er selv registrert som fornærmet part i til dels alvorlige lovbrudd. De har behov for struktur og individuelt tilpassede tiltak for å snu den negative utviklingen.
Er det da påtalemyndighetene, eller er det dere som på en måte avgjør om de har et oppfølgingsbehov?
– Vi har noe som heter koordineringsgrupper (KOG), det er ved alle politistasjoner, sier Hart- mann. KOG ledes av en ungdomskoordinator hos oss, fra konfliktrådet, samtidig som det egentlig er et møte for påtalemyndighetene. Her møtes politi, påtalemyndigheten, friomsorgen, representant fra barnevernet. Påtalemyndigheten melder inn saker til denne gruppa når et lovbrudd er begått, og de ser at dette er en ungdom som kan være aktuell for konfliktrådet. Aktørene i møtet skal gi en tverrfaglig uttalelse til påtale om ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging kan være en egnet straffereaksjon. Ungdommen må også samtykke til at saken diskuteres i KOG.
Påtalemyndigheten melder inn saker til denne gruppa når et lovbrudd er begått, og de ser at dette er en ungdom som kan være aktuell for konfliktrådet. Aktørene i møtet skal gi en tverrfaglig uttalelse til påtale om ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging kan være en egnet straffereaksjon.
Vi snakker om ventetid fra politipåtale til straffeavgjørelse
Tiden fra vi mottar saken til oppstart av straffegjennomføringen er ikke der det går lengst tid. Det er viktig å vite at vår saksbehandlingstid gjelder fra når ungdommen har signert på oppfølgingsplanen. Vi har jobbet med ungdommen ganske mye før man signerer denne planen. Da har vi kartlagt ungdommen. Vi har kontaktet alle de som skal være i teamet. Der har vi i Oslo nå mellom 40–50 dager som snitt-tid. Det kan variere litt. Men det er utrolig viktig at hvis vi skal ha gode team og gode og riktige tiltak, så kan den tiden før oppstart aldri være null dager. Vi må ha noe tid til å rigge dette.
Men saken er vel ikke i gang med dette?
Når ungdommen samtykker til denne straffereaksjonen, så må de samtidig si at de er villige til å møte den fornærmede, så lenge den fornærmede er villige til å møte ham/henne. Der kommer det gjenopprettende møte inn i denne straffereaksjonen.
Hva er kriteriet for å få ungdomsstraff kontra ungdomsoppfølging?
Ungdomsstraff skal gis til de som har begått gjentatt og eller alvorlig kriminalitet. Mens ung- domsoppfølging er rettet mot de som har begått ett eller flere lovbrudd, og hvor det vurderes at tverrfaglig oppfølging vil kunne forhindre ny kriminalitet. Det kan være relativt alvorlig lovbrudd der også, men samlet mindre alvorlig enn ved samfunnsstraff. Sånn er det i hvert fall tenkt, at det er et trappetrinn her.
Men er det tilstrekkelig eller er det for lite?
– Jeg tenker generelt i samfunnet at det er for få tilgjengelige tiltak for ungdom rettet mot problematikk som vold, rus og psykisk helse. Det er krevende. Det er en utfordring med denne straffereaksjonen. Da straffereaksjonene ble innført, så ble det samtidig pålagt kommunene et ansvar om å stille med tiltakene. Men det fulgte ingen midler med.
En finner at ungdomsreaksjonene fortsatt er for lite kjent blant velferdstjenestene, og de er fortsatt usikre på sitt ansvar og sin rolle i reaksjonene. Dette jobbes det imidlertid med. Kommunenes ansvar til å delta i straffegjennomføringen er blitt tydeliggjort i den nye veilederen til velferdstjenestene.
Konfliktrådet har også nylig levert en rapport til Justis- og beredskapsdepartementet, hvor vi, i samarbeid med BUFDIR og Helsedirektoratet, både har sett på utfordringer og hindringer for at nødvendige tiltak skal stilles til disposisjon. Utredningen anbefaler en felles tiltakspakke.
I forfjor bestemte Stortinget at det skulle opprettes egne rådgivningsenheter for russaker i alle kommuner. Samarbeid?
– Foreløpig har det vært diskutert en del i hvilken grad og hvordan vi skal kunne benytte oss av de tjenestene. Og det har jo også vært variert hvor fort rusenhetene har kommet på plass. Så her må vi finne takten litt sammen. Vi håper jo at de kan bli et godt verktøy også for oss.
Men er det her en ideologisk konflikt også?
Ikke fra Konfliktrådets side, tror jeg. Men det er mange som skal tilby tjenester til oss generelt, og enkelte av dem synes det kan være krevende å stå i spennet mellom hjelp og straff. Den hjelpen psykologer eller de som jobber med rusproblematikk tilbyr, er som regel bygget på frivillighet.
Du må ville dette. Men så kommer vi og sier: «Kan du gjøre det innenfor rammen av straffegjennomføring?» Det betyr også at på ett eller annet plan, hvis denne ungdommen ikke følger opp på noen måte, da kan det føre til at vi avbryter straffegjennomføringen, det vil si at vi sender den tilbake til påtale eller domstolen for alternativ reaksjon.
Da er det en del av disse tjenestene som, i hvert fall før vi har fått snakket godt sammen, synes det kan være problematisk. Det er viktig at straffegjennomføringen overfor en ungdom aldri vil bli avbrutt fordi vedkommende ikke følger opp ett enkelt tiltak alene.
Men vi er også opptatt av at ungdommen skal få å lære at han/hun må følge opp overfor den behandleren eller kontaktpersonen som de skulle snakke med rusproblematikken om. Men hvis ungdommen da sier at det er en dårlig match, så kan vi være villig til å se på å prøve noen andre blant hjelperne i kommunen, eller prøve et annet tiltak. Det kan være en helt grei sak innenfor straffegjennomføringen. Så det å få ungdommen til å si fra og si noe om hvorfor, er også en del er av det at ungdommen tar ansvar. Samtidig så tenker jeg at en del trenger å grensesettes før de utvikler en enda mer alvorlig problematikk. Så hvis du er 15 år og allerede litt på kjøret, så oppfatter du ikke nødvendigvis selv at du har et problem, selv om andre gjør det. Og da tenker jeg at kanskje løsningen er at det skal være en kombinert straffegjennomføring og helsehjelp. Det er også viktig at ungdommen må ha sagt ja til denne type straffegjennomføring, så der ligger det en frivillighet.
Det er viktig at straffegjennomføringen overfor en ungdom aldri vil bli avbrutt fordi vedkommende ikke følger opp ett enkelt tiltak alene.
Vi erfarer at det finnes en tydelighet der, lovbruddet får noen konsekvenser som gjør at de ofte litt lettere går med på hjelpetiltaket. De sier kanskje ja til ting de har sagt nei til tidligere av gode tilbud, nettopp fordi det ligger en straffegjennomføring i bunnen.
Så vil jeg si at veldig mye av essensen i hvorfor jeg tror vi lykkes med mange av de straffegjennomføringene vi har, det er det at dette oppfølgingsteamet sitter sammen tverrfaglig hele veien. Alle får samme informasjon og alle har samme mål for ungdommen.
Ja hva er det nå egentlig resultatet av dette her som dere gjør?
– På landsbasis så har vi jo en cirka 80 prosent som gjennomfører. I Oslo ligger vi vel mer på rett under 70 prosent. Det er samletall for både ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, men det er bedre gjennomføring på ungdomsoppfølging enn ungdomsstraff. Vi er godt fornøyde med de resul- tatene. Vi har også sett på tilbakefall. Vi ser på utviklingen fra år til år, for å se om antall ungdom som begår lovbrudd endrer seg i perioden vi måler.
Vi finner at flertallet begår ikke, eller blir i hvert fall ikke tatt for, ny kriminalitet. De som begår kriminalitet synes å begå mindre kriminalitet og mindre alvorlig kriminalitet de påfølgende årene. Fra forskning vet vi at å slutte med kriminalitet sjelden er noe du gjør over natten. Det er en prosess. Det kan indikere at vi er på rett vei.
Vi har satt i gang en riktig prosess i disse menneskenes liv. Oslo Economics har også sett på virkningene av ungdomsreaksjoner. De finner at deltagelse i arbeid og utdanning kan synes noe høyere blant de som har gjennomført ungdomsstraff og ungdomsoppfølging enn sammenliknbare reaksjoner.
Og igjen, hvis du ser på hva som skal til for å gjøre det godt senere, så er det å være i arbeid eller utdanning en god indikator for at det kommer til å gå deg bedre i livet.
Og vi håper jo egentlig at mye av det vi bygger opp rundt ungdommen gjennom straffegjennomføringen skal han/hun ha med seg etterpå. Kanskje du har fått bedre relasjon til foreldrene dine gjennom straffegjennomføringen?
Konfliktrådet generelt er veldig opptatt av prosesser. Vi setter i gang prosesser som skal lede til endring. Og vi håper jo egentlig at mye av det vi bygger opp rundt ungdommen gjennom straffe- gjennomføringen skal han/hun ha med seg etterpå. Kanskje du har fått bedre relasjon til foreldrene dine gjennom straffegjennomføringen? Kanskje det var en kontaktperson som du faktisk kan ha kontakt med etterpå?
Og spørsmålet er, skal man bruke disse ressursene i straffesporet, eller skal man gjøre det i helsesporet, eller skal man gjøre det begge steder?
Jeg vil jo si begge steder. Jeg synes det er veldig synd når vi begynner med enten-eller debatter. Noe av det mer vellykkede hos Konfliktrådet er en straffegjennomføring som avsluttes, som går over til behandling og/eller hjelp og støtte, og hvor behandler sier: «Nå er straffegjennomføringen din ferdig, vi behøver ikke møtes igjen, men jeg har oppfattet at du ønsker det, og da har jeg veldig lyst til å fortsette.»