Rusgiftproblemer har opp igjennom historien blitt oppfattet som en moralsk defekt, en selvforskyldt elendighetstilstand, et symptom på bakenforliggende psykiske eller sosiale problemer, en medisinsk sykdom, en innlært, betinget atferd, og - med rusreformen - tilbake til sykdomsdefinisjonen igjen. Oppfatningen at for eksempel alkoholproblem eller pilleproblem er uttrykk for en moralsk defekt, er likevel noe som henger igjen, både hos problematikerne selv og hos folk flest. Tilstanden er i stor grad skyld- og skambelagt. Ett uttrykk for dette er at leger og helsepersonell i stor grad kvier seg for å spørre sine pasienter om deres alkoholvaner. Og pasienter kvier seg for å fortelle om dem. Resultatet er at pasienten selv, og i mange tilfeller de nærmeste pårørende, dekker over og skjuler. Ofte blir avhengighetsproblemet først oppdaget av hjelpeapparatet og eventuelt kommer under behandling på et sent tidspunkt, når mye allerede er ødelagt.
Det systemet vi har hatt til nå, hvor sosialkontoret har vært den instansen som skulle ha ansvaret for å gi hjelpetilbud til personer med rusgiftproblemer, har kanskje ytterligere bidratt til tilbakeholdenhet fra rusgiftklientenes side. Sosialkontoret - som er en fortsettelse av gamle dagers fattigforsorg - har det alltid vært følelsesmessig problematisk for folk å henvende seg til. Og kanskje har det egentlige rusgiftproblemet også der blitt dekket over og presentert som noe annet og "mer verdig".
Av denne grunn har man, i alle fall i Oslo, gjennom en årrekke opprettholdt en mulighet for alkoholklienter til å henvende seg direkte til fire spesialiserte alkoholklinikker, uten å gå veien om verken sosialtjeneste eller primærlege. Etter vår oppfatning har dette vært en god ordning, som har gjort det mulig for mennesker som overfor seg selv kanskje har en gryende uro og erkjennelse av at de kan ha et alkohol- eller pilleproblem, å oppsøke en tjeneste som er spesialisert på den typen problem, og som i stor grad kan behandle disse poliklinisk, uten å måtte ta belastningen med å gå veien om sosialkontoret eller primærlegen.
Med rusreformen skal egentlig de vanlige reglene innenfor spesialisthelsetjenesten gjelde, nemlig at man skal ha henvisning, fra lege eller eventuelt fra sosialtjeneste. Dette er gjennomført en rekke steder, men i Oslo opprettholdes den gamle ordningen inntil videre. Vi mener dette er bra, for så vidt som rusreformen var ment å gi rusgiftpasienter økte rettigheter og muligheter. Vi mener også det kan være grunn til å evaluere om denne ordningen fører til at flere pasienter kommer tidligere og lettere i behandling enn i andre distrikter, hvor primærlege eller sosialkontor er den eneste veien inn i spesialisthelsetjenesten. Dersom så er, mener vi det bør være et grunnlag for å videreføre ordningen, og kanskje også etablere den i en eller annen form også i distrikter hvor denne muligheten pr. i dag ikke finnes.
Vi må dessverre innse at rusbehandling har vært et lavstatusfelt innenfor så vel medisin som sosialtjeneste. Samtidig som vi erkjenner dette, og innretter oss etter det, må vi likevel kjempe for at rusgiftproblemer skal oppnå en likverdig status med alle andre helsemessige problemer som trenger behandling. Helseforetakene skal i prinsippet omfatte tre sektorer, somatikk, psykiatri og rusbehandling. Vi mener derfor det er viktig at rusgiftfeltet som et stort spesialfelt, ikke blir oppslukt av psykiatrien eller medisinen, men kan fortsette å utvikle seg som eget felt innenfor helseforetakene. Vi er derfor spente på å se utviklingstrekkene både i Helse Midt, som har opprettet et eget rusforetak, og i de regionale helseforetakene som har valgt å integrere rus med psykiatri. Uansett hvilken modell som blir framherskende, vil det være feltets egne folk som i siste instans må legge sin kompetanse og sine perspektiver til, for at rusgiftproblematikernes interesser skal bli ivaretatt også i tiden framover.
Knut T. Reinås
Redaktør