Hvorfor er tilnærmingen så forskjellig, når man tross alt konsumerer de samme substansene i alle disse språkområdene? Er det de eller er det vi som er i utakt?

Hvorfor rusmiddel?

Fra slutten av 70-tallet og utover opplevde de tradisjonelle rusgiftbekjemperne i Norge, de frivillige organisasjonene, en sterk tilbakegang i oppslutning, samtidig som det vokste fram en stor sektor av offentlige ansatte og behandlere som overtok mye av oppgaven med å jobbe med forskning, forebygging, behandling og administrasjon av rusgiftskader og rusgiftskadde, noe de frivillige organisasjonene hadde arbeidet med før. Det offentlige "rusmiddelfeltet" hadde imidlertid ikke samme type engasjement og idealisme som de frivillige (selv om det er mange "ildsjeler" også her), og følte nok også et behov for å distansere seg fra for eksempel avholdsorganisasjonene, som tidligere hadde satt dagsorden på dette feltet. Språkbruken ble en del av denne distanseringen. Særlig føltes det maktpåliggende å finne et mindre negativt begrep for å beskrive alkohol, noe de fleste aktørene på feltet var brukere av. "Rusmiddel" ble oppfattet som mer nøytralt og mindre verdiladet enn "rusgift", og således lettere å snakke om, forholde seg til og lettere å kommunisere ut til publikum. Tenker man over alkoholens enorme sosiale og folkehelsemessige skadevirkninger, kan det trekkes i tvil om det er særlig nøytralt å forskjønne omtalen av dette stoffet. Verdifritt er det i hvert fall ikke.

Hva med "misbruk"?

Men samtidig var rettferdiggjøringen av denne veksten i "rusmiddelfeltet" at det fantes et stort rusgiftproblem, og det føltes fortsatt maktpåliggende å omtale dette problemet på en slik måte at det ikke kunne settes i forbindelse med ens egne drikkevaner og -atferd. På bl.a. det grunnlaget kom misbruksbegrepet mer og mer i bruk for å omtale dem som hadde problemer med alkohol og narkotika. Man la altså den negative vekten på atferden og den personen som hadde problemene, istedenfor å legge den negative vekten på selve substansen,stoffet, alkoholen. Personen ble "misbruker", mens stoffet ble "rusmiddel". Som vist i andre sammenhenger(for eksempel boka "Beruselsens Porter" (http://www.fmr.no/bp/2.html), er misbruksbegrepet subjektivt, dvs. man kan ikke gjøre noe definert skille mellom hva som er "bruk" og hva som er "misbruk". Enhver definerer "misbruk" av for eksempel alkohol som en mer omfattende og/eller mer utagerende alkoholbruk enn det de selv har, og uten sammenheng med sine egne drikkevaner, til tross for den kunnskap vi i dag har om sammenhengen mellom kollektive drikkemønstre og faren for at enkeltmennesker skal pådra seg alkoholproblemer. "Misbruk" blir dermed noe "andre" driver med og begrepsbruken får dermed også en moralistisk og nedvurderende klang.

En sideeffekt av denne dreiningen fra rusgift over på "rusmiddel", er at også de narkotiske stoffene blir omtalt som "rusmidler". I en tid hvor det er viktig å holde de ideologiske og holdningsmessige forsvarsverkene oppe i befolkningen, og ikke minst blant de unge, er det et tvilsomt bidrag til kampen mot narkotika å gå over fra å omtale disse som rusgifter til å benevne dem "rusmidler". Hvis det finnes et "hasjmisbruk", innebærer det etter normale språkregler at det også finnes en "hasjbruk" - som ikke er "misbruk".

Den rusgiftpolitiske utviklingen i dag innebærer press på svært mange av de tradisjonelle, restriktive alkoholpolitiske virkemidlene, som monopol, streng tilgangskontroll, høye priser, osv. Også på narkotikasida fører for eksempel det indre marked til at det ikke blir like lett å holde stoffene ute av landet. Det er derfor større og større enighet om at forebygging blir stadig viktigere. Det vi i alle fall burde gjøre var derfor å skjerpe og klargjøre språkbruken vår, slik at vi kunne bruke den som et holdningsmessig virkemiddel. Dette vil sannsynligvis tvinge seg fram. Da står rusmiddelbegrepet og misbruksbegrepet utsatt til.

Endringen er alt på vei. Kritikken av rusmiddelbegrepet har ført til nydannelser i språket, av typen "rusmisbruk" og "rusbruk". Er dette gode begreper? Jeg vet ikke. Men det er ett aspekt ved denne diskusjonen som ennå ikke er berørt, nemlig menneskets naturnedlagte behov for å endre sinnsstemning, for å oppleve opphøyede sinnstilstander, eufori, som er et fremmedord for "rus". Vi må ikke stelle oss slik at vi i vår kamp mot "rusmidlene" og "rusbruken" slår barnet ut med badevannet. Det er ikke sikkert at et "rusfritt" liv oppleves som særlig attraktivt verken av en normal ungdom eller av en stoffbruker. "Rock mot rus" er kanskje ikke et så godt slagord som "Rock er rus nok". Det må poengteres at man ikke er imot menneskets natur, man er ikke mot enhver rus eller eufori. Man må skille mellom rus framkalt av gode og naturlige sanseopplevelser, og kjemisk rus, framkalt av tilførte kjemiske stimuli.

På bakgrunn av dette kan man sette opp følgende anbefalinger for ordvalg:

  • Rusgifter - ikke "rusmidler"
  • Rusgift-, alkohol-, og narkotikabruk - ikke -"misbruk".
  • Problemdrikker, alkoholproblematiker, person med alkoholproblemer - ikke "alkoholmisbruker", "alkoholiker"
  • Stoffbruker, langtkommen stoffbruker, stoffavhengig, ikke "stoffmisbruker, narkoman".
  • Rusgiftfri - ikke "rusfri"

Statsminister Kjell Magne Bondevik,daværende stortingsrepresentant, var høsten 1991 dommer i en offisiell, verbal boksekamp på Ryktebørsen i Oslo, mellom daværende statssekretær i Sosialdepartementet, Bjørn Martin Aasen og daværende leder i Ungdom Mot Narkotika, May Elin Stener, hvor begrepsbruken på rusgiftfeltet ble diskutert. Bondevik uttalte i den forbindelse at rusgift er det riktige begrepet. Og han benyttet anledningen til å etterlyse en ny alkoholpolitisk handlingsplan for å oppfylle WHOs mål om 25 prosents reduksjon av alkoholforbruket innen år 2000. Det burde være en god anledning til å innføre rusgiftbegrepet i et offisielt dokument, sa han (Mot Rusgift nr. 54-93). Nå vet vi jo hvordan det gikk med handlingsplanen og WHOs målsetting om 25 prosents reduksjon. Er det noen grunn til at det skal gå likedan med rusgiftbegrepet?