Det som gjør tilfellet Glanton Dowdell interessant for oss, er den innsats han gjorde for å bekjempe narkotikabruken i Detroit, hvor han klarte et par måneders tid å holde stoffene ute av den svarte ghettoen. Hans organisasjon, League of Revolutionary Black Workers, fikk i dette tidsrommet en enorm tilslutning, og bekreftet slik at han hadde klart å bekjempe en av de viktigste årsakene til den politiske passiviteten.

Ut på høsten 1968 begynte de Revolusjonære Svarte Arbeideres Forbund å vende sin oppmerksomhet mot den voksende narkotikatrafikken i Detroits ghetto. Denne trafikken hadde vist seg å stå i vegen for vår organisasjons framgang. Vi visste også at det moralske og fysiske forfall hos dem som var avhengige av narkotika, innebar en alt for stor årelating av vårt samfunn. Vår ungdomsreserve ble sterkt skadd av at store grupper var avhengige av narkotika.

Hele denne høsten fikk en kamerat og jeg i oppgave å undersøke den lokale narkotikatrafikken, dens ruter, omfang og politiske konsekvenser. Vår første oppgave var å klargjøre hvorvidt narkotikaproblemet var så stort at det krevde vårt totale engasjement, og om så var, å fastslå problemets omfang og natur. I tillegg ble vi bedt om å komme med forslag til tiltak.

Vi var begge født og oppvokst i ghettoen og var over førti år. Derfor kjente vi godt til hva som foregikk "under jorda". Våre akademiske meritter var imidlertid langt fra imponerende. Jeg hadde bare sluttført fem års skolegang, og kameraten min enda mindre.

Vi begynte forsøksvis med å diskutere fritt med folk i ghettoen, bl.a. to folkeskolelærere og en narkoman i tenårene. Samtalene besto for det meste av tilfeldige fortellinger og personlige opplevelser. Ut av det fikk vi navn på personer og steder og noen allmenne utgangspunkt. Vi la merke til at lærerne opplevde en slags håpløshet. De hadde skrevet mange rapporter til myndighetene, men til ingen nytte. I fortrolighet overlot vi en del av vårt papirarbeid til dem, og vi var blitt fire.

Hjelp fra "eksperter"

De påfølgende dager gjorde vi oss kjent med språket til narkotikabrukerne. Vi leste bøker og vitenskapelige verk. Vi tvang oss fram til samtaler med motvillige eksperter, både på delstatlig og føderalt nivå. Disse reagerte for det meste med merkelige, innbilte forestillinger om oss, og var stort sett fiendtlige. Vi regna med at om vi var bevæpna med slik kunnskap, kunne vi bedre hanskes med de sosiale og psykiske terreng der vi skulle slåss. Ekspertene ville ikke gi oss de informasjoner som var nødvendige for å skaffe en base for undersøkelsene våre. Det vi fikk var allment kjent. Men vi oppdaga at "ekspertene" ikke satt inne med så mye kunnskap, og deres data var ikke til nytte for oss.

Klassejustis

Det meste av det som var skrevet prøvde å redusere problemet. Dette fordi skribentene ville framholde sin vitenskapelige objektivitet. De trengte alt for mye tid og vitenskapelig sikkerhet for å stå opp og rope et varsko; dette er farlig!

De var alt for opptatt med å plukke fram små variasjoner når det gjelder individuelle reaksjoner på disse giftene, - for opptatt med å forsøke å rettferdiggjøre det faktum at svarte og hvite arbeidsfolk fikk 10 års fengsel for å være i besittelse av narkotika, mens sønner av Kennedy ikke en gang fikk fengsel for samme forbrytelse.

Vi oppdaga at det ikke var før den hvite middel- og overklassen tok til å eksperimentere med disse stoffene at middelklasseintellektuelle hevet sine røster for legalisering av narkotika.

12-årig prostituert

Motivet for vår endelige avgjørelse var - tror jeg - at vi i ghettoen med egne øyne så det som ekspertene var blinde for , eller helt overså: Narkotikabruken blant barn mellom 10 og 16 år økte enormt hver dag! Vi ble konfrontert med syn av 12-årige prostituerte og 14-årige banditter og tjuver. Vi satt på sjukehusenes poliklinikker og så de små halvdøde og døende kroppene bli båret inn i dusintall. Noen av oss gråt.

Spekulasjon i narkotikasalg

Etter 6 uker sendte vi vår første rapport til sentralledelsen. Vår konklusjon var at narkotikaproblemet i vårt samfunn i virkeligheten hadde et så stort omfang at det ikke bare krevde vår oppmerksomhet, men vår umiddelbare prioritering. Vi gjorde følgende iakttagelser:

  • Narkotika i form av marihuana, heroin og amfetamin føres inn i vårt samfunn i mengder som savner tidligere sidestykke.
  • Distribusjonen er velorganisert, fullstendig åpen og blir beskytta av det lokale politi.
  • Narkotikaleverandørene anstrenger seg sterkt for å dra ungdom/barn helt ned til 4. klasse i grunnskolen inn i narkotikaavhengighet.
  • En ondskapsfull og med hensikt spredd narkotikakultur får motstanden mot disse giftene til å se ut som en antisosial handling. Særlig fordi enkelte forfattere priser narkotikabruk.
  • Største delen av profitten av omsetninga til barn og ungdom havner i lommene på menn som "arbeider" med narkotikabekjempelse både på delstatlig og føderalt nivå.

Politisk passivisering

Vi slo fast at den svarte arbeiders kamp knapt kan vinnes i denne generasjon. Men om neste generasjon kom til kampen mentalt, moralsk og fysisk invalidisert og avhengig av fiendens rusgifter, ville alt gå tapt. For rusgifter i enhver form, også den godtatte alkoholen, skaper sosial, fysisk og psykisk elendighet. Vi regner enhver akseptering av rusgifter som kulturell tilbakegang. De eneste som tjener på det er brenneriene, bryggeriene og de som selger stoffene.

En legalisering av narkotika kommer hverken til å redusere profitten eller den romantiske tiltrekningsvirkningen ved slike stoffer. Kontrollen av framstilling, pakking og distribusjon blir bare flyttet over fra leverandørene i underverdenen til store og langt mer effektive farmasøytiske karteller. Rusgiftbrukens tillokking kan da vinne styrke ved at man pumper inn millioner av dollar i reklamekampanjer. Den psykokjemiske kontroll over arbeiderklassen vil da straks være fullstendig.