Innsatsområder

Rusgiftfeltet kan ideelt sett deles opp i følgende aktivitetsområder:
  • Forebygging
  • Behandling
  • Lavterskel helse- og omsorgstiltak
  • Kontrollpolitikk – lovhåndhevelse og sanksjoner
  • Forskning og dokumentasjon
  • Internasjonal rusgiftpolitikk
 
På hvert av disse punktene har vi tillatt oss å foreslå noen få tiltak, blant et mylder av tiltak som kunne ha vært valgt.
 

Forebygging

  • Forskning har vist at norske skoleelever har utilstrekkelige kunnskaper om alkohol og narkotika. Det foreslås at rusgiftkunnskap, tilpasset alderstrinnet, skal inn som et gjennomgående tema i fagplanene i grunnskole og videregående skole. Denne undervisningen må knyttes opp mot foreldrerettet arbeid.
  • Midler til rusgiftforebyggende tiltak i skolen legges inn i rammetilskuddet til alle kommuner.
  • Det etableres et nasjonalt program for rusgiftundervisning, som inkluderer utvikling av læremidler og kvalifisering og etterutdanning av lærere. Det bør være en AN-lærer på hver skole.
  • Frivillige organisasjoner har en viktig rolle å spille i forebyggende arbeid, både ved å engasjere og ved å aktivisere. Vi vil videreføre ordningene med tilskudd til rusgiftpolitiske organisasjoner, både nasjonalt og på kommuneplan. Disse overføringene bør være så store og forutsigbare at de tillater en organisasjon å drive en virksomhet som kan konkurrere om oppmerksomheten med kommersielle tiltak.
  • Vi går inn for å etablere et nasjonalt forebyggingsforum, med blandet deltakelse fra frivillige rusgiftpolitiske organisasjoner, forskningsfora, helseforetak og kommuner. Forumet skal være rådgivende for Helse- og omsorgsdepartementet, Justisdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.
  • Helsefaremerking av alkoholvarer blir nå gjennomført flere steder i utlandet. Vi går inn for at alkoholvarer i Norge skal merkes som trafikkfarlige, farlige for gravide og sterkt avhengighetsskapende.
 

Behandling

  • 60 prosent av innsatte i kriminalomsorgen har rusgiftproblemer. Mange av disse befinner seg til andre tidspunkter i spesialisthelsetjenestens behandlingsinstitusjoner. Gjennomføringsgraden ved frivillig behandling er ofte lav, mange dropper ut etter kort tid, eller sprekker på permisjon, eller møter ikke opp for å bruke den behandlingsplassen de er blitt tildelt. Erfaringer har vist at straffedømte som soner i institusjon har bedre gjennomføringsgrad og ofte bedre behandlingsresultater enn andre grupper i samme institusjon. Vi går inn for at innsatte med avhengighetsproblemer i større grad får sone i behandlingsinstitusjon etter Straffegjennomføringslovens §12, og hvor en større andel av plassene blir forbeholdt straffedømte.
  • Narkotikaprogram med domstolskontroll er et alternativ som prøves ut i Oslo og Bergen. Erfaring synes å vise at man lykkes best med de yngste klientene. Vi går inn for å utvide dette forsøket til et fast tiltak over hele landet, og vil målrette det mot en yngre og ikke så kriminelt belastet målgruppe.
  • Behandlingsinnsatsene innenfor spesialisthelsetjenesten blir ofte nytteløse dersom det ikke finnes et tilstrekkelig oppfølgingsapparat i kommunen. Denne oppfølgingen dreier seg både om bolig, sysselsetting, eventuell skolegang, og nettverksorienterte tiltak. Dette må kommunene få ressurser til. Vi vil derfor legge inn midler i kommunenes rammetilskudd, øremerket for oppfølging avhengighetsklienter.
  • I tillegg bør kommunene stimulere til etablering av selvhjelpsgrupper, og samarbeide med organisasjoner som driver slike grupper i sin regi.
  • Alle avhengighetspasienter er ikke like, og har ikke samme behov. Vi trenger derfor et differensiert behandlingsapparat. Noen har behov for å være i dette apparatet over lang tid. Relasjonene som blir bygd opp, er viktige. Samtidig trenger pasienter å komme raskt inn, ventetidene må ned. Vi går inn for å øke kapasiteten ved å øke antallet institusjonsplasser i alle helseregioner, hvorav noen institusjoner bør være spesialdesignet for pasienter som er i Legemiddelassistert Rehabilitering, LAR. Vi går inn for å bevare relasjoner, ved at institusjonene får anledning til å etablere oppfølgingsboliger, knyttet til institusjonsmiljøet, men hvor spesialisthelsetjenesten og kommunen samarbeider om utgiftene. Det må opprettes enheter for akuttavgiftning i de største byene, hvor overdoseofre og andre under akutt påvirkning kan bli lagt inn til avgiftning, observasjon og utredning, med tanke på nevrologiske skader og psykiske lidelser i tillegg til rusgiftavhengigheten. Overgang herfra til ordinær behandling bør være sømløs, dvs. ingen ventetid fra avgiftning til behandling.
  • Målet med stoffavhengighetsbehandling i Norge bør fortsatt være stoff-frihet, mens LAR skal være et supplement.
  • Vi vil etablere polikliniske behandlingstilbud for cannabisavhengige i de største byene, i tråd med erfaringer som allerede er høstet i Oslo, Kristiansand, Stavanger og Tromsø.
  • Erfaring har vist at der avhengighetsbehandlingen organiseres i et eget rusgiftforetak, som i Midt-Norge, fungerer behandlingsapparatet best, også samarbeidet med de private tjenesteyterne. Vi vil derfor gå inn for at alle helseregioner skal ha et eget rusgiftforetak, som fungerer sideordnet og likeverdig med psykiatri og somatikk, og som gjennom dette har tyngde til å fremme et samarbeid på tvers av sektorer.
  • Opptrappingsplanen for rusgiftfeltet må følges opp med økonomiske midler for å bli et løft for feltet. Vi går inn for en gradvis økning av bevilgningene til feltet over en 10-årsperiode, hvor innsatsen fordeles mellom spesialisthelsetjeneste, forskning, kriminalomsorg, frivillige rusgiftpolitiske organisasjoner og kommuner.
 

Lavterskel helse- og omsorgstiltak

Selv om ikke-bruk av illegale rusgifter og alkoholfrihet bør være målet for all avhengighetsbehandling, finnes det etapper på veien dit. Det er et faktum at langtkomne stoff- og alkoholavhengige ofte lever et liv under uverdige forhold, samtidig som de også er en belastning for seg selv, sine nærmeste, for lokalmiljø og for storsamfunn.
 
Vi går derfor inn for at det etableres feltpleiestasjoner eller andre lavterskel helsetilbud i alle kommuner som har mange klienter med avhengighetslidelser.Disse bør være tilknyttet dagsentre, varmestuer eller boligtilbud hvor disse klientene ellers samles.
Her bør det gis sårbehandling, sosialfaglig veiledning, og også tilbys HIV-tester, samtidig som disse instansene kan være en formidler inn i hjelpeapparatet, enten dette gjelder avhengighetsbehandling, psykiatri eller behandling for somatiske lidelser.
 
Det har vært gjort et forsøk med sprøyterom i Oslo. Forsøket er evaluert, men har ikke ført til nedgang i overdosedødsfall, har i liten grad gitt sosialfaglig oppfølging, er blitt lite brukt av de registrerte brukerne, og arbeidet der har vært en stor belastning for de ansatte.
I tillegg er tiltaket ekstremt dyrt. Hver injeksjon i rommet koster samfunnet over 1000 kroner. Forsøket bidrar også til en defacto legalisering av heroin, den kanskje mest avhengighetsskapende rusgiften man kjenner. Selv om det kan hevdes at tiltaket gir brukerne større verdighet i brukersituasjonen, hjelper det lite, når resten av tilværelsen er like uverdig, og brukerne må livnære seg ved kriminalitet, narkotikasalg, tigging og prostitusjon. Vi vil derfor gå inn for å avvikle tiltaket, og bruke midlene på andre lavterskeltiltak, som i større grad peker ut over sprøytebrukertilværelsen.
 

Kontrollpolitikk – håndhevelse og sanksjoner

Selv om aldersgrensene for kjøp av øl og vin er 18 år, alkoholdebuterer norsk ungdom gjennomsnittlig når de er 14,6 år, mange langt tidligere. Ungdom som debuterer tidlig har vist seg å få et høyere alkoholforbruk enn ungdom som debuterer senere. En målsetting blir derfor å utsette alkoholdebuten lengst mulig. Samtidig viser undersøkelser at øl er ungdommens rusdrikk nr. 1, og salgsstatistikken viser at øl og rusbrus utgjør nesten halvparten av alkoholomsetningen. Utviklingen i ungdommens alkoholforbruk har den siste tiårsperioden vært svært urovekkende, hvor gjennomsnittsforbruket for unge jenter har fordoblet seg. Fra USA har man erfaring for at å heve aldersgrensene bidrar til lavere alkoholforbruk og færre trafikkulykker blant unge. Vi vil derfor gå inn for å heve aldersgrensen for øl og vin fra 18 til 20 år.
 
Et flertall av kommunene har i dag utvidet skjenketid til kl. 03.00. Dette medfører at spesielt unge mennesker ikke går ut før nærmere midnatt, og at de ofte er alkoholpåvirket allerede når de ankommer utestedene. Dette fører til bråk på kommunikasjonsmidlene både til og fra utestedene, samt bråk, trusler og vold i gatene, spesielt etter stengetid.
Både landets politimestre og KRÅD har oppfordret kommunene til å stoppe skjenkingen tidligere. Vi vil gå inn for en endring av alkoholloven som setter maksimal skjenketid til kl. 01.00, men støtter selvsagt også Regjeringens forslag om en reduksjon til kl. 02.00. Det vil være et bidrag i riktig retning.
 
Norge har, i likhet med det store flertallet av verdens land, valgt å kriminalisere import, omsetning, innehav og bruk av narkotika. Dette gjelder alle illegale rusgifter, fra hasj til heroin. Hensikten er å redusere tilgjengeligheten, og på den måten forhindre nyrekruttering og bruk. Men for at kriminaliseringen skal ha noen hensikt, må den håndheves. Dette må skje både ved å forhindre bruk, spredning og organisert salg på gateplan, og ved å forfølge storimportører og grossister, og stoppe narkotikaimport ved grensene. Narkotika­trafikken har ofte sammenheng med andre former for økonomisk kriminalitet, og pengene herfra brukes av kriminelle til å skaffe seg fotfeste i andre deler av næringslivet. De stoffavhengige er en viktig drivkraft i narkotikatrafikken, som selgere og spredere på gateplan. At man innenfor kriminalomsorgen og i spesialisthelsetjenesten lykkes i innsatsen for å stoppe deres omsetningsvirksomhet, vil være et viktig bidrag til å forhindre nyrekruttering og økt avhengighetsutvikling.
 
  • Vi krever at all illegal omsetning og spredning av narkotika må følges opp av politi og rettsvesen.
  • Vi ønsker å forhindre all etablering av offentlig kjente narkoscener, som tidl. Plata i Oslo og Nygårdsparken i Bergen.
  • Vi ønsker å styrke tollvesenets innsats for å forhindre smugling av stoff til Norge.
  • Vi ønsker å styrke politiet, og målrette ressursene både mot gatepatruljering, spaning og etterforskning av narkotikalovbrudd.
  • Vi ønsker narkotikalovbrudd raskt pådømt, med et behandlingstilbud i den andre enden for alle gjerningspersoner som samtidig har et avhengighetsproblem.
  • Vi ønsker å styrke etterforskningskapasiteten i forhold til økonomisk kriminalitet, spesielt med sikte på å avdekke sammenhengene mellom illegal narkotikavirksomhet og legal næringsvirksomhet.
 

Forskning og dokumentasjon

Norge ligger langt framme når det gjelder rusgiftforskning. Dessverre blir mye av forskningen borte for allmenheten, fordi forskerne publiserer på engelsk, i internasjonale journaler. Vi krever at forskningsartikler blir publisert på norsk, like tidlig som de blir publisert internasjonalt.
 
Vi har dårlige statistikksystemer for dokumentasjon av behandling og omsorg. Dette forhindrer oss i å utvikle spesialtilpassede tilbud til pasientgrupper med særlige behov. Det er ulike statistikk­systemer innenfor ulike deler av spesialist­helsetjenesten, det er vanntette skott mellom private institusjoner og offentlige instanser, og de regionale helseforetakene har ikke oversikt over hvor mange rusgiftpasienter de har eller hvem disse er.
Vi vil gå inn for at ett felles kartleggingsskjema for avhengighetspasienter blir benyttet, og at alle elektroniske journalsystemer blir tilpasset dette, både i førstelinjetjenesten og i spesialisthelse­tjenesten.
 
Vi vil gå inn for at alle regionale helseforetak har en personidentifiserbar pasientdatabase, med oversikt over alle avhengighetspasienter som mottar behandling i et offentlig eller privat behandlingstiltak i regionen.
 

Internasjonal rusgiftpolitikk

Alkoholpolitikk er gjenstand for stadig større oppmerksomhet internasjonalt, og i mange land går tendensen i retning av mer omfattende restriksjoner. Selv om vi i Norge har et økende alkoholproblem, ligger vårt alkoholforbruk aller lavest i Europa. Norge må følge opp den kunnskapsbaserte politikken, gjennom å gjøre norske erfaringer kjent i FN, i Europa og i Nordisk råd. Norge bør også ta initiativ til internasjonale alkoholpolitiske konferanser og kongresser.
 
Når det gjelder narkotikapolitikk, må Norge være aktive når det gjelder å fremme forståelsen for og forsvaret av FNs narkotikakonvensjoner og behovet for en politikk som legger hoved­vekten på etterspørsels- og tilgjengelighetsreduserende tiltak.
 
Norge bør delta i alle de offisielle samarbeidsfora som er etablert på narkotikapolitikkens område internasjonalt, og spesielt gjøre sin innflytelse gjeldende innenfor EMCDDA i Lisboa, hvor vi er medlem.
 
Det bør etableres en offentlig reisestipendordning for frivillige organisasjoner som ønsker å gjøre seg kjent med behandlingsvirksomhet eller rusgiftpolitisk forebyggingsarbeid i andre land.