Noen steder i utlandet er det etablert sprøyterom, hvor stoffbrukere kan injisere illegale rusgifter under tilsyn og hvor de hygieniske forholdene er gode. Slike er også blitt foreslått opprettet i Oslo. Slike tiltak skulle ha som formål å forhindre overdosedødsfall, ved at helsepersonell skulle være tilstede og gripe inn ved overdoser, og dessuten kunne bedre stoffbrukernes helse ved at bedret hygiene skulle kunne føre til mindre smitte ved sprøytedeling, og bedre stell av sår og skader. Forbundet Mot Rusgift verdsetter det engasjement som ligger bak flere stortingsrepresentanters aktivitet i saken, men frykter at virkningen vil bli den motsatte av intensjonen.

Det finnes to typer innvendinger vedr. dette tiltaket:

  1. Det kan reises betydelig tvil om den overdoseforebyggende virkningen av slike tiltak.
  2. Legale og narkotikapolitiske hensyn peker i motsatt retning.

    Tvil om de overdoseforebyggende virkningene av sprøyterom

    Det første en må spørre om , er om sprøyterommene har hatt noen overdosereduserende effekt i de byene hvor slike er blitt etablert. Det er ikke nok å fastslå at overdosetallene i disse byene er gått ned, ettersom det er blitt satt i verk et sett av tiltak. For eksempel ble det etablert sprøyterom i Frankfurt som et ledd i en total omlegging av narkotikapolitikken i mer repressiv retning. De 2/3 av stoffbrukerne som befolket den offentlige narkotikascenen, og som ikke var tilhørende i byen, ble effektivt sendt tilbake til sine hjemkommuner. Dette gjorde naturligvis rekrutteringsgrunnlaget for nye overdoser mye mindre, og en reduksjon i dødsfallsstatistikken fulgte, uten at en kunne si at dette var til stor hjelp for de stoffbrukere som ble sendt ut av byen, og uten at det kan hevdes at denne nedgangen skyldtes sprøyterommene.

    Svært mange stoffbrukere for eksempel i Frankfurt er også kjørt inn i ulike former for metadon vedlikeholdsbehandling. Dette gjaldt så store andeler som ca. 20 prosent av de registrerte injiserende stoffbrukerne. Det er grunn til å hevde at dette er mye av grunnen til at svært mange av de stoffavhengige ikke lenger løper samme risiko for overdoser og dødsfall. En del andre byers politikk har også lagt overordnet vekt på metadonforskrivning, og kan oppvise bedre overdoserater enn Oslo. Men den totale overdødeligheten blant registrerte injiserende stoffbrukere for eksempel i Amsterdam og Oslo ligger på omtrent samme nivå.

    Sprøyterommene i Frankfurt ble heller ikke etablert primært som et overdosereduserende tiltak, men som et kontaktmiddel i forhold til målgruppen, en kontakt som man i stor grad for lengst har etablert til målgruppen i Oslo. Frankfurt bør derfor ikke brukes som eksempel på hva vi trenger i Oslo.

    Erfaringene fra den første sprøyterometableringen i Schielestrasse i Frankfurt var slik at stoffsalg og annen kriminalitet kom helt ut av kontroll. For å få noenlunde kontroll med dette måtte man sette strenge grenser for hvor mange stoffbrukere som kunne oppholde seg der samtidig, og hvor lenge de kunne være der. Flertallet av injeksjonene hos sprøyteromsbrukerne settes derfor fortsatt utenfor sprøyterommene.

    Det eksisterende sprøyteromstilbudet i Frankfurt benyttes i dag av 380-450 personer, dvs. 5-10 prosent av de injiserende stoffbrukerne. Sannsynligvis ville et eller flere sprøyterom i Oslo i beste fall kunne nå en tilsvarende marginal del av målgruppen.

    I Oslo forekommer ca. 60 prosent av overdosetilfellene hjemme eller på hospits, og det er liten grunn til å tro at etablering av ett eller flere sprøyterom skulle ha noen betydning for disse. Når det gjelder de øvrige, opplyses det at dødsfall på offentlig sted, som offentlige toaletter, parkeringshus osv. gjerne skjer på eller oppdages på formiddagen, mens man ikke har noen god oversikt over om det er noen systematikk i dødsfallsstedene senere på dagen. I hvert fall for morgendødsfallene er det overveiende sannsynlig at vedkommende har søkt ensomhet for å sette sin injeksjon i fred. Det er lite trolig at tilbud om sprøyterom ville ha hatt betydning for flertallet av disse.

    Det eksisterer tendenser i miljøet i retning av å søke ensomhet når man skal sette skudd, bl.a. for å unngå å dele med andre. Dette taler heller ikke i retning av at sprøyterom ville ha den forebyggende effekt man forestiller seg.

    De 25-30 prosent av målgruppen som er utenbystilhørende, ville neppe oppsøke sprøyterommene, hvis de i det hele ville få adgang. Den store toppen av dødsfall skjer i sommermånedene, og helgerusere og leilighetsrusere er i flertall, mange utenbysfra. Noe av bakgrunnen for dette er også at heroin er langt billigere i Oslo enn i resten av landet. For disse ville ikke sprøyterommene være noe alternativ. Mens effektive tiltak som gjorde det vanskeligere å få tak i stoff og dyrere å bruke heroin ha en umiddelbar effekt på dødsfallene.

    Det begynner å bli en erkjennelse i fagmiljøene at det eksisterer en ekstrem sprøytekultur når det gjelder heroinbruk i Norge. Mens andre land har et stor innslag av heroinrøyking, er stoffbrukerne i Norge fanget i en kick-kultur hvor sprøyter er en nødvendighet. Etablerte sprøyterom ville bygge opp om denne kulturen istedenfor å svekke den.

    Legale og narkotikapolitiske innvendinger

    Ifølge norsk lov er innehav og bruk av narkotika forbudt. Etablering av sprøyterom ville bety at stoffbrukerne kunne samles og injisere sine illegalt anskaffede rusgifter med det offentliges godkjennelse, mens politiet ville bli avskåret fra å håndheve forbudet og gripe inn mot narkotikaomsetning og -bruk.

    Sprøyterom ville gjøre omsetning og bruk av narkotika enda lettere, gjennom den store uforstyrrede samling av stoffbrukere på et relativt lite område. Dette er alminnelige erfaringer fra steder der dette er prøvd.

    Etablering av sprøyterom må påregnes å ha en signaleffekt overfor så vel lovhåndhevere, som overfor stoffbrukere og publikum generelt i retning av at stoffbruk ikke er så forkastelig som vi tradisjonelt har ment.

    Etablering av sprøyterom vil også være i strid med de internasjonale narkotikakonvensjonene som Norge har sluttet seg til. I artikkel 3, paragraf 2 i narkotikakonvensjonen av 1988 om Illegal handel med narkotiske og psykotrofe stoffer blir underskriftsnasjonene bedt om å kriminalisere innehav, omsetning, og produksjon av narkotika for eget bruk som kriminelle lovbrudd. Sprøyterom vil heller ikke være i tråd med ideene bak de to tidligere narkotikakonvensjonene, som legger vekt på at bruk og innehav av narkotika bare skal tillates i samband med medisinske og vitenskapelige formål.

    Heroin er nå etablert som rusgift nr. 1 i sprøytemiljøene over hele landet, og det samme har overdosedødsfallene. Prisen er bare brøkdelen av hva den har vært tidligere, og renhetsgraden er høy. Det er her man må søke årsaken til den sterke økningen i overdosedødelighet.

    Sprøyterom ville gjøre omsetning og bruk av narkotika enda lettere, gjennom den store uforstyrrede samling av stoffbrukere på et relativt lite område. Dette er alminnelige erfaringer fra steder der dette er prøvd. Det vil ha en signaleffekt overfor så vel lovhåndhevere, som overfor stoffbrukere og publikum i retning av at stoffbruk ikke er så farlig som vi har ment før. Og selv om gamle dagers narkotikainformasjon var vel mye preget av skremsler, står det fast: Det er heroinet som dreper. Målet må være å få folk til å la være å begynne, eller å slutte med heroin. Etablering av sprøyterom er neppe i samsvar med det målet.