St.Hanshaugen SV har fremmet et forslag til uttalelse om narkotikapolitikk til årsmøtet i Oslo SV. Laget ønsker en norsk narkotikapolitikk bygd på avkriminalisering og legalisering. Nedenfor er det listet opp en del kortfattede momenter som belyser det som St.Hanshaugen SV skriver og som begrunner en alternativ uttalelse som er fremmet for årsmøtet. Unyansert: Den som starter en ruspolitisk analyse med å si at en ikke har klart å oppdage noen positive resultater av narkotikapolitikken på 40 år, har vel strengt tatt meldt seg ut av debatten frivillig. Et slikt unyansert og uinformert utsagn sier ikke noe om politikken; derimot mye om avsenderen.

Overdosedødsfall og sprøytekultur

Overdosedødsfall: Det er verken faglig eller politisk dekning for å bruke overdosestatistikken på den måten som St. Hanshaugen SV og en del andre gjør. En dramatisk politisk endring må bygge på en klar forståelse av årsakene til problemene en skal løse. Det er ingen som har kunnet forklare hvorfor Norge har kommet ut med relativt mange overdosedødsfall, - bortsett fra å konstatere at hos oss tar heroinbrukerne stoffet med sprøyte til forskjell fra andre land der de har en annen brukerkultur. Mange land har samme narkotikapolitikk som oss, men likevel en lavere andel sprøytebrukere. Viktigste forklaring er antakelig det vi ikke gjorde på 90-tallet, nemlig at vi lot en sprøytekultur vokse fram uten å sette inn mottiltak. Overdosestatistikken er sammensatt og indikerer at det finnes ingen universalløsning, men mange tiltak som må virke sammen. Mange av overdødsfallene skjer ikke med en sprøyte heroin i armen, men med en miks av rusmidler, også alkohol og metadon. Det finnes gode analyser av tallene, for alle som ønsker mer presis kunnskap.

Målrettede hjelpetiltak

Politikk må være målrettet: Dette vet vi mye om fra mange års ruspolitikk. Forebygging gir best effekt når det settes inn tiltak mot hele befolkningen eller spesielt viktige grupper, for eksempel ungdom og folk i risikosonen. Hjelpetiltakene derimot, må være målrettet mot akkurat dem som trenger dem og være tilpasset deres behov. Disse to tilnærmingene må brukes samtidig, men kan ikke bytte plass. Dette er en politisk kortslutning som ikke er ukjent i rusdebatten. En hjelper ikke femtiårige slitne sprøytemisbrukere foran Oslo S ved å gjøre narkotiske stoffer lett tilgjengelig og mer akseptert blant store ungdomsgrupper i Groruddalen eller i hele Nord-Norge. Legalisering er et tiltak som ikke hjelper dem det skal hjelpe, men som innebærer stor risiko for å gjøre stor skade i befolkningsgrupper som ellers ville hatt små narkotikaproblemer. Målretting og føre-var er to viktige prinsipper for en effektiv narkotikapolitikk.

Mange mål på mange nivåer

I ruspolitikken, som i annen politikk, er det målsettinger på mange nivåer. Det øverste målet for norsk politikk, definert i opptrappingsplanen, er å «redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og for samfunnet». Ut fra dette kan det defineres mål på alle nivåer, helt ned til å hjelpe en enkelt rusmisbruker foran Oslo S med å få mat for dagen eller ei seng for natta. En kan lykkes og mislykkes på alle nivåer. Men en kan ikke bruke ett dårlig resultat på ett utvalgt mål på lavere nivå, for eksempel antall overdosedødsfall, til å dømme hele ruspolitikken som mislykket. Dette er også en politisk kortslutning som ikke er helt uvanlig, og som St. Hanshaugen SV gjør.

Det viktigste først

Det er aller viktigst å lykkes med målene på øverste nivå. Da dreier det seg om å skape lavest mulig tilgjengelighet, færrest mulig brukere og lavest mulig forbruk av alkohol og narkotika. Dette forebygger problemer og er derfor det mest humane, samtidig som det reduserer behovet for hjelpetiltak på lavere nivå og lengre ut i folks misbrukerkarriere. Human politikk er å hjelpe flest mulig tidligst mulig og mest mulig. Den såkalte skadereduksjonsstrategien ser innimellom ut til å handle om å hjelpe flest mulig så seint som mulig og så lite som mulig. Når det gjelder de overordnede målene - tilgjengelighet, aksept og forbruk - ligger Norge veldig gunstig an sammenlignet med andre vestlige land. Vi har det nesten laveste alkoholforbruket, og vi ligger lavt når det gjelder antall unge som prøver narkotika og som blir regelmessige brukere. På dette nivået, det overordnede og viktigste, er norsk ruspolitikk en suksesshistorie.

Alt kan gjøres bedre

Det finnes mye i norsk ruspolitikk som kan bli bedre. Alternativer mangler ikke. Det finnes lange lister av gode forbedringstiltak som venter på politisk vilje og penger. Men det er i ruspolitikken som det er med oppussing av hus. En trenger ikke rive både grunnmuren og førsteetasje for å pusse opp et soverom i andre etasje. Narkotikapolitikken må føres langs to spor: Å ta vare på de grunnleggende mekanismene som begrenser tilgjengelighet og etterspørsel, samtidig som en forbedrer de sidene som er svake. SV bør heller bruke tid på å samle politisk oppslutning om viktige forbedringstiltak enn å splitte med et ekstremt standpunkt som dessuten har minimal oppslutning i befolkningen. Da Thorvald Stoltenberg la fram rapporten fra Stoltenbergutvalget, ble han spurt hvorfor utvalget ikke hadde tatt opp spørsmålet om avkriminalisering og legalisering. Da svarte han, sitert etter hukommelsen: Utvalget fant det var lite klokt å ta opp et spørsmål som det ikke er mulig å samle støtte for, som virker splittende og som trekker oppmerksomheten bort fra viktige ting som må gjøres.

Forbudet har meget stor støtte i folket

I en Sentio-undersøkelse fra juni 2010 ble et representativt utvalg spurt om de er «for eller mot at det skal være lov å selge, ha eller bruke hasj i Norge». 88 prosent, nesten ni av ti voksne, svarte at de er i mot. SIRUS har jevnlig gjort tilsvarende undersøkelser blant ungdom. I 1998 svarte 12,1 % av de spurte at de var for legalisering av cannabis. I 2008 var tallet 6,8 prosent. Dette er ekstremt lave tall i et pluralistisk samfunn! Nesten ingen sak eller institusjon har slik folkelig oppslutning, som forbudet mot narkotika. Ikke en gang regjeringen, Grand Prix, kristendommen eller håndballdamene kan matche dette. Det juridiske forbudet mot narkotika er effektivt fordi det også har så stor oppslutning i befolkningen. Denne sosiale kapitalen er narkotikapolitikkens viktigste ressurs her i landet. Hele ideen med legalisering er å bryte ned denne sosiale kapitalen ved at narkotikabruk skal gjøres mer vanlig og mer allment godtatt.

Tilgjengelighet, forbruk og skader

En av de mest grunnleggende erfaringene fra rusfeltet er at det ser ut til å være en nær sammenheng mellom tilgjengelighet på rusmidler, forbruk og skader. «Tilgjengelighet» er i denne sammenheng en sammensatt sak: Juridisk tilgjengelighet (lovlighet), fysisk tilgjengelighet, økonomisk tilgjengelighet (pris) og sosial tilgjengelighet (folks aksept). Disse henger sammen. En endring av én av faktorene vil etter alt å dømme påvirke de andre. For eksempel vil en legalisering etter alt å dømme påvirke folks holdninger. Endrede holdninger vil i sin tur skape press for økt tilgjengelighet, særlig hvis antakelsen bak en liberalisering er at hasj er mindre skadelig enn alkohol. Og så videre. Temmelig skadelige spiraler av endringer i holdninger og tilgjengelighet kan raskt begynne å snurre. En føre-var-holdning tilsier at det i så fall bør dokumenteres at denne sammenhengen ikke gjelder for et frislipp av narkotika i Norge. Det blir påstått at en slik dokumentasjon finnes. Det stemmer kort og godt ikke. Det finnes enkeltstående eksempler på at en moderat oppmyking av narkotikalovgivningen ikke har gitt dramatiske utslag i form av økt forbruk og skader. Men ruspolitikk kan ikke bygges på enkelteksempler. Dramatiske endringer i politikken kan ikke gjennomføres med håp om at det kan gå bra. Vi har ikke råd til å eksperimentere. Feil vil være uopprettelige.

Forbud for forebygging

Det er ikke noen målsetting med forbudet å putte folk i fengsel. Forbudet skal få færrest mulig, spesielt ungdom fra å eksperimentere med flere rusmidler og eventuelt bli faste brukere. Forbudet fungerer ikke på grunn av lovens bokstav eller redselen for politiet. Det virker forebyggende fordi det samvirker med en kritisk holdning til narkotika i befolkningen. Med visse mellomrom utgis den såkalte ESPAD-rapporten. Den gir et bilde av alkohol- og narkotikabruk blant ungdom i alderen 15-16 år i 35 europeiske land. Ved at undersøkelsen gjennomføres likt over tid og fra land til land, gir den mulighet for å sammenligne, både utviklingen over tid og det ene landet opp mot det andre. Tallene fra 2007 viste at seks prosent av de spurte ungdommene i Norge hadde noen gang prøvd illegale stoffer. Dette ga oss en 34. plass av 36 undersøkte land. Eller 3. plass – om en velger å snu statistikken på hodet, bare slått av Armenia og Romania. Gjennomsnittet for europeisk ungdom var at ca 20 prosent hadde prøvd narkotika. I de ti dårligst stilte landene hadde fra 28 til 46 prosent av de spurte prøvd narkotika. Mot altså seks prosent hos oss. De norske tallene, men også tall fra mange andre europeiske land, viser en nedgang i narkotikabruk siden slutten av 90-tallet. Nedgangen i Norge fortsatte fra 2007 til 2009, viser de helt nyeste tallene. Det er med andre ord ikke dekning for å hevde at stadig flere bruker narkotika og at «alle» nå har prøvd. Dermed ikke sagt at vi ikke har alvorlige narkotikaproblemer.

Samfunnet har andre reaksjonsmåter

Fengsling og bøtelegging er vanlig reaksjon på narkotikalovbrudd. Ingen av delene er spesielt effektivt om en ser på gruppen ungdom, enten de er i eksperimentfasen eller er rusavhengige. Men forbudet mot narkotika er ikke til hinder for at samfunnet reagerer på lovbrudd på andre måter enn med bøter eller fengsel. Dette skjer allerede i dag, og erfaringene er så gode at tiltakene utvides i omfang og sikkert videreutvikles i kvalitet. Det er ikke noe mål å fengsle nye og unge narkotikabrukere. Snarere tvert i mot. Målet er å hjelpe dem ut av rusmiljøer og til dels kriminalitet så tidlig og så raskt som mulig.

Et dobbelt problem

Legaliseringstilhengerne argumenterer med det er mindre farlig å røyke hasj enn å drikke alkohol. Gjennom legalisering skal hasjen erstatte drinken og ølflaska og slik skape bedre folkehelse og økt velferd. Erfaring tyder på det motsatte: Nye rusvaner kommer som oftest på toppen av de gamle, ikke i stedet for. Et økende narkotikaforbruk vil mest sannsynlig komme på toppen av et alkoholforbruk som er historisk høyt i Norge. Blandingsmisbruk vil bli vanligere enn i dag, kombinasjoner som vi allerede vet kan gi ganske uheldige rusvirkninger. Allerede nå er det slik at en stor andel av de som bruker hasj, også bruker alkohol.

Forbudet er ingen hindring

Det har vel knapt blitt lansert ett hjelpetiltak i norsk debatt som ikke kan gjennomføres innenfor dagens narkotikalovgivning. Det er ikke Norges lover som hindrer gode hjelpetilbud, men manglende politisk vilje og penger. Politikerne, ikke minst SVs politikere, står fritt til å satse storstilt på helse- og sosialpolitiske tiltak. Her har SV en mye viktigere oppgave - enn å slåss for lettere tilgang på rusmidler. Med SV-laget på St. Hanshaugen sitt forslag om legalisering vil gapet mellom behov og ressurser i hjelpeapparatet bare bli enda mye større.

Marginalisering starter tidlig

Det blir påstått at forbudet er årsaken til marginalisering av rusmisbrukere. Realiteten er at mange rusavhengige ender opp på siden av samfunnet, men det er en veldig forenkling å si at det er narkotikaforbudet som er årsaken. En vil ikke lykkes veldig godt med mottiltak om årsaksforklaringen er så enkel. Manges vei «ut av samfunnet» starter lenge før det er aktuelt å bruke alkohol eller narkotika, for mange allerede i barnehage og skole. Mange slags traumatiske opplevelser i barndommen gjør det vanskelig å håndtere livet som barn og ungdom. Folkehelseinstituttet har anslått at kanskje 290.000 barn vokser opp i hjem der en eller begge foreldre har alvorlige psykiske lidelser eller alkoholproblemer. Blant tunge rusmisbrukere er det en meget høy andel som har tung «ballast» fra tidlige barneår. Dessuten oppleves marginalisering også av folk som blir problembrukere av legale midler som alkohol. Den sterkeste marginaliserende kraften ligger i rusen og rusavhengigheten; det at du mister kontrollen på eget liv og at all oppmerksomhet vies rusmidlene. Ikke et FN-utvalg

Det finnes ikke noe FN-utvalg som har foreslått legaliserings av cannabis og andre stoffer (Det siktes her til rapporten fra The Global Commission on Drug policy. Red.). FNs narkotikapolitikk ligger fast, kanskje også med litt strengere tolkning enn den norske på enkelte punkter. Derimot finnes det en rapport fra en arbeidsgruppe med kjente enkeltpersoner. Når de kommer ut med en så entydig konklusjon, er medlemmene mest sannsynlig valgt ut fordi de kunne tenkes å være enig med dem som har finansiert gruppa; blant annet George Soros. Om han kanskje ikke er verdens ivrigste legaliseringsaktivist, er han ganske sikkert den rikeste. Kanskje bare slått av Richard Branson, en annen riking som har spyttet penger inn i prosjektet. Disse finansierer stadig organisasjoner, rapporter og konferanser for å få legalisert narkotika globalt.

Nytt er ikke alltid bedre

Det er bra å tenke nytt, men det er ikke slik at alt som er nytt, pr definisjon er bedre enn det gjeldende. Alle som har fulgt med, vet at narkotikapolitikken har vært under stor forandring siden 1970-tallet, noen ganger til det bedre, andre ganger ikke nødvendigvis slik. Men det viktigste har vært: I norsk ruspolitikk har vi klart å holde fast på det grunnleggende og det som virker best, samtidig som en har prøvd å forandre og forbedre de svake sidene. Noe har lykkes, mye gjenstår. Men nye forslag må uansett bedømmes ut fra mulige positive og negativer virkninger de kan gi, ikke ut fra at de er noe annet enn dagens tiltak.

Rankinglister

I debatten vises det innimellom til lister som rangerer hvilke rusmidler som er «farligst». Det er naturligvis mye usikkerhet knyttet til slike vurderinger, men mange av listene rangerer alkohol ganske høyt, overraskende høyt for mange. Argumentet som noen bruker, er at da kan ikke stoffene som kommer lengre ned på lista være forbudt. Mye kunne vært sagt om dette, men det vesentligste er at listene inneholder bare stoffer med betydelig risiko for helseskader og sosiale problemer om de blir utbredt.

I ruspolitikken starter vi ikke på scratch. Vi vil aldri få sjansen til å legge fakta ut over bordet og velge hvilket rusmiddel som er «best» for Norge. Hvert middel inngår i og må reguleres ut fra en historisk situasjon. Alkohol har en historie og en plass i Norge. De nyere narkotiske stoffene har ikke denne historien. Vi kjenner dessuten få eksempler, om noen, på at et samfunn kan erstatte et «dårlig» rusmiddel med et bedre et. Som oftest kommer det nye misbruket oppå det gamle. Det blir to betydelige rusproblemer å håndtere i stedet for ett redusert problem. Kanskje tre, om en også regner med blandingsmisbruket.