For 18 år siden satt Vidar på en pub i Bergen. Der møtte han en franskmann med en tann og to øl. Da hadde Zinedine Zidane scoret for Frankrike under EM i fotball.
«Denne franskmannen ble jeg aldri kjent med og jeg lurte på hva slags liv han hadde levd. Zidane ble jo en folkehelt, og jeg tenkte: kunne disse to ha byttet roller? Var han med den ene tanna den gutten som forventningsfull gikk på treninga, og så bomma han på ballen, og når han først traff så hørte han ikke et ord, aldri et klapp på skulderen, aldri anerkjennelse, han ble sittende på reservebenken. Hvor havner disse barna når idretten vraker dem? Kanskje sitter mange av dem rundt omkring med en tann og to øl».
Vidars pappa var den største rollemodellen fordi han var tilstede når Vidar trengte ham som mest. Og pappaen fikk ham ut av de vanskelige sonene som barn, og gjennom ungdomstida osv. Pappaen var industriarbeider og søndagsskolelærer. Det var ganske greit da barna gikk på søndagsskolen, for alle gjorde det stort sett. Men at faren var søndagsskoleærer var jo også litt vanskelig, litt flaut. Og så fikk ikke Vidar lov til å være med å spille fotball for der var det så mye fyll, sa faren.
«KUPPERN» SOM ROLLEMODELL
Men så ble Vidar 14 år. Da tok han avgjørelsen selv, ble med kameraten og treneren , fikk drakt, og spilte den første kampen etter én trening. Han hadde spilt veldig mye på løkka, men ikke i organisert
idrett, så han kunne fotball. Han minnes en tur til Sverige, hvor de skulle spille mot et lag fra Strømstad, 20 mil fra Sarpsborg, der han vokste opp. Og da de kom fram parkerte bussjåføren mens treneren lå dritings i bussen. 14 til 16 år gamle var spillerne da. Pappaen fikk jo rett, men det skjønte jo ikke Vidar noe av den gangen. Likevel ble han dratt med i idretten. Og så fikk han Kuppern (Knut Johannesen) som ny rollemodell nr. 2, fordi han var en som fikk laurbærkranser og satte verdensrekorder, han fikk olympisk gull og var en radiohelt for en liten gutt på 10 år. Kuppern ble en rollemodell, akkurat som faren, men på en helt annen måte.
HVA MED DEM SOM BLIR VRAKA?
Og da Vidar som politimann gikk rundt i gatene 10 år etterpå og skulle arrestere de fulle gutta, så lærte han litt mer om årsakene til at folk drikker. Karen med den ene tanna, han havnet kanskje der han er fordi han hadde en trener som selv kanskje skulle være den beste på banen, og som hadde ambisjoner om å bli trener på Manchester United eller kanskje Lillestrøm, og da må du vrake noen barn. Du vinner ikke en cup med et guttelag uten å sette noen på reservebenken. Og hvor havner de hen da, de som blir vraka? Det så Vidar da han noen år senere gikk rundt i Oslos gater i politiuniform.
«Der så jeg mange av de menneskene som ble vraka, kanskje ikke nødvendigvis på fotballbanen, men av mange andre årsaker, tapere i skolegården osv. Så skjønte jeg at de gutta som gikk rundt der, de var jo gode, snille gutter, de var jo bare tørste, nettopp fordi situasjonen i forkant hadde vært så fryktelig vanskelig. Har du vært igjennom krigens opplevelser, så er du nødt til å drikke for å komme deg unna neste dag. Disse menneskene skulle ha hatt hjelp i stedet for at politiet skulle prøve å få opp statistikken ved å arrestere så mange som mulig av de gamle gutta. Jo flere du arresterte, jo bedre politimann var du».
De vant en krig for Norge, men når krigen var over, så hadde de ikke noe nettverk, kanskje ingen familie, ingen å snakke med, og så havnet de på fylla. Vidar skjønte jo det at disse gutta trengte noe helt annet enn fyll. Når flaska var tom så gikk de hodestups i asfalten. Han skjønte at de trengte noen å snakke med. Men sånn var ikke systemet den gangen.
SKAL TRENEREN VÆRE BEST PÅ BANEN?
Akkurat sånn driver en del trenere innen barneidrett i dag også, mener Vidar. De skal ha det på CVen sin at de har vunnet kamper, og så er det noen som blir vraka. Dette mener han er en vesentlig årsak til at vi mister veldig mange barn innen idretten. Og utfordringen for idretten er nettopp å få til disse gode møteplassene for barna. Før eller siden møter de fleste barn opp hos et idrettslag sammen med kamerater, for å oppleve den spenningen og fellesskapet og alt det som ligger i idrettens fantastiske rammer, fair play. Den som taper, mister alt dette her. Når vi går tilbake til de gamle gutta den gang Vidar var ung politimann, så vet vi at mange av dem var krigens helter, akkurat like gode som Kuppern, men de fikk ikke laurbærkransen. De vant en krig for Norge, men når krigen var over, så hadde de ikke noe nettverk, kanskje ingen familie, ingen å snakke med, og så havnet de på fylla. Vidar skjønte jo det at disse gutta trengte noe helt annet enn fyll. Når flaska var tom så gikk de hodestups i asfalten. Han skjønte at de trengte noen å snakke med. Men sånn var ikke systemet den gangen.
«Det bildet gir meg et ganske klart syn på hvordan idretten kan drive. Få gode ledere, ledere som forstår å bygge opp barn, styrke identiteten deres fra barn til ungdomstid osv. Og så får vi heller tape noen kamper. Verdiene må være viktigere enn resultatene innen barne- og ungdomsidrett. Så får heller toppidretten ta over underholdningsverdien senere. Og da kommer utfordringen med alkohol og alt det andre. Jeg ønsker at norsk idrett skal stå for den gode møteplassen som den skal være for barna våre, og der har vi store utfordringer».
Vidar Bøhn er tidligere politimann, ble av Aftenpostens lesere utnevnt til årets Oslo-borger, og er aktiv som leder i Østmarka idrettslag . Han snakket om hvor viktig klare holdninger til alkohol er innen idretten.
SAMARBEID OM GODE MØTEPLASSER
Som politimann fikk Vidar også senere oppgaver i norsk skole, i en periode hvor det var mye trøbbel blant ungdommen i Groruddalen. Barnevernet slet med sitt, familier hvor barna skulle tas vare på, skolene slet med unger som ikke gjorde lekser og ikke møtte opp. Det var mye innvandrere i Groruddalen, og noen av dem var rotløse, og politiet hadde også mer enn nok å gjøre. Så de offentlige og frivillige instansene fant ut at de skulle samarbeide, istedenfor å forsøke å være best i klassen. Politiet samarbeidet bl.a. med et idrettslag i Groruddalen, hvor de fikk gode resultater. Ungene ble med politiet og idrettslaget ut på turer som også fungerte som møteplasser for barn. Ingen verdensrekorder ble satt, heller ingen klubbrekorder ble slått, men ungene hadde det veldig fint der ute i naturen. Det er også en del av idrettens arena. Og en av ungene sa det ganske sterkt, at det var mye mer spennende å rafte når politiet var der. Dette var en fjorten år gammel gutt som hadde slått ned læreren i det store friminuttet på skolen.
Dette sier noe om hvilke muligheter idretten har, bl.a. spenning, nysgjerrighet, hvis de klarer å ha ledere som skjønner hvordan det er å bygge opp barn, sier Vidar Bøhn.