Alkoholbruk svekker den fysiske yteevnen, vet vi også. Dette gjelder så vel under alkoholpåvirkning som etterpå. Når alkoholbruk likevel er så utbredt innen norsk idrett, må det enten bero på at denne sannheten har gått i glemmeboka, eller at norske idrettsledere og -utøvere bevisst aksepterer et lavere prestasjonsnivå i idretten. Dersom det siste er tilfelle, ber vi lederne stå åpent fram og erkjenne det, slik at både foreldre og aktive som ønsker å ta idretten på alvor, kan unngå slike ledere. Skyldes alkoholsituasjonen i idretten uvitenhet, kan en i alle fall ikke skylde på mangel på informasjon. NIFs eget etikkutvalg, forskningsinstitusjoner i inn- og utland, Alko-Kutt og andre organisasjoner har produsert kunnskap og informasjonsmateriell i stort omfang. Det er nå viktig at idrettsorganisasjonene bevisst tar disse kunnskapene i bruk.
Idretten har et stort samfunnsmessig potensiale. Idrett kan på sitt beste gi uforglemmelige rusopplevelser, både for de aktive selv, og ikke minst for publikum. Det skulle være unødvendig å spe på med rusgifter. Utfoldelse, kameratskap, tilhørighet, samhold og helse kan være positive gevinster for unge og eldre utøvere. Kjemikaliseringa av idretten, som dopingmidlene kanskje er det mest uttalte eksemplet på, men som også kommer til uttrykk gjennom alkoholinnslaget i mange idrettsmiljøer, gjør idretten mindre attraktiv for mange. Foreldre vil ha et trygt sted å sende ungene sine. Samfunnet vil ha et idrettsmiljø som er reelt forebyggende.
Diskusjonen om idrett og alkohol har pågått i mange år. Dette nummeret av Mot Rusgift viser at det ikke er blitt bedre, til tross for mer viten og store informasjonsinnsatser. Samfunnet må derfor nå begynne å stille krav til idretten. Til kommunenes tilskudd til lokale idrettslag, såvel som storsamfunnets overføringer til idrettens sentrale organisasjoner bør det knyttes vilkår om alkoholfri drift. De krefter som arbeider for et bedre idrettsmiljø innad i idrettsbevegelsen, bør få dette håndslaget fra resten av samfunnet.