For en stund siden kom oversikten som viser at Venezuelas hovedstad Caracas har inntatt posisjonen som verdens voldeligste by, med 119 drap per 100.000 innbyggere. Venezuela har åtte byer med på listen over verdens 50 farligste – like mange som Mexico og Colombia til sammen. Brasil har hele 21 byer med på listen. «Det nordlige triangel» i Mellom-Amerika (El Salvador, Guatemala og Honduras) – verdens voldeligste region – er inne med alle regionens fire storbyer. Så hvorfor ligger 41 av verdens 50 voldeligste byer i Latin-Amerika?
Narkotikabandene har kontroll
José var en liten glad guttunge, som hvinte av fryd da jeg kastet ham i været sist jeg så ham for noen år siden. José og moren, min gode venninne, bor i Medellin, Colombias nest største by, i en av de fattige bydelene som kontrolleres av pandillas – narkoselgende gjenger. Det har bekymret meg. Ikke bare av sikkerhetshensyn – Medellin er en av flere byer på kontinentet som nå har inngått en våpenhvile med gjengene – men av hensyn til verdiene man innprentes ved å leve under en slik pax mafiosa.
For noen uker siden delte han en video en venn hadde lastet opp på Facebook med kommentaren «Bare kuler til forrædere». På mobilvideoen ser vi en ungdom med ryggen mot veggen på et fortau, omkranset av andre ungdommer som spør ham ut. Det lyder et skudd, gutten styrter av gårde og løper for livet nedover et smug med gruppen etter seg. Videoen slutter med at han ligger i en blodpøl i gaten mens gruppen står rundt ham og skyter kuler inn i kraniet hans.
På mobilvideoen ser vi en ungdom med ryggen mot veggen på et fortau, omkranset av andre ungdommer som spør ham ut.
Å krysse de usynlige grensene i de fattige bydelene straffes ofte med døden.
Kanskje er ikke José medlem av noen slik gjeng – i alle fall ikke ennå. Men han må leve under deres lov. Han viser sin lojalitet, eller underkastelse, ved å dele videoen til skrekk og advarsel. For det er gjengen som er den lokale autoriteten. Det er til den man betaler beskyttelsespenger for å få bo eller arbeide i nabolaget, det er den som har monopol på å selge narkotika og drive med annen kriminalitet. Politiet får betalt av gjengene for å holde seg unna.
Ungdommen som ble drept på videoen kan kanskje ha hatt venner i en rivaliserende gjeng, eller han kan simpelthen ha passert gjennom nabolaget uten å bo der – å krysse de usynlige grensene i de fattige bydelene straffes ofte med døden.
Roten til volden
Slik dør titusener av unge menn på dette kontinentet hvert år. Og grunnen til at Mellom-Amerika, Brasil og Venezuela dominerer listen, er at disse utgjør de primære transittrutene for kokainet fra de tre produksjonslandene: Colombia, Peru og
Bolivia.
Gjennom de tre mellomamerikanske landene passerer om lag 84 prosent av kokainet som ankommer USA. Brasil mottar hovedsakelig kokain fra Peru og Bolivia og supplerer i hovedsak Europa, delvis via Vest-Afrika. Venezuela ble det viktigste brohodet for eksport av colombiansk kokain etter at Colombia gjenvant kontrollen over store deler av sitt territorium fra gerilja og paramilitære like etter årtusenskiftet.
I dag anslås det at 90 prosent av Colombias kokainproduksjon passerer gjennom Venezuela. Og på disse 15 årene har drapsraten i landet blitt firedoblet.
Mens gjengene kjemper om territorium og de fattige drepes, blir trafikantenes samarbeidspartnere i politikk, ordensmakt, rettsvesen og næringsliv styrtrike.
Den primære grunnen til den ekstreme volden i disse landene er spillover-effekten. Narkotrafikantene betaler lokale samarbeidspartnere og korrupte embetsmenn med narkotika i stedet for penger. Stoffet må så omsettes i det lokale markedet, og her er det gjengene kommer inn. Dette fenomenet, kjent som el microtráfico, er i ferd med å forvandle de tradisjonelle produsent- og transittlandene til konsumentland. I Brasil er mer enn en million mennesker nå avhengige av crack som produseres av kokainet som flyter gjennom landet.
Maktesløse myndigheter
Men gjengene er ikke bare en markedskanal for narkotrafikantene, de forsynes også med våpen og utgjør en stående armé som et ledd i en avskrekkingsstrategi overfor myndighetene.
Myndighetene spiller derfor ofte på lag. Mens gjengene kjemper om territorium og de fattige drepes, blir narkotrafikantenes samarbeidspartnere i politikk, ordensmakt, rettsvesen og næringsliv styrtrike. Det er jobbetid i Latin-Amerika. Og i narko-
kapitalismens klør forvitrer samfunnets demokratiske institusjoner.
Den himmelropende straffefriheten gjelder etter hvert all kriminalitet, og ikke bare den narkotikarelaterte. De marginaliserte skyves i armene på de kriminelle, og sosial og økonomisk utvikling settes i revers.
I narko-kapitalismens klør forvitrer samfunnets demokratiske institusjoner.
Situasjonen har ingen enkel løsning. Legalisering av kokain til rekreasjonsbruk, til en brøkdel av dagens pris for å utkonkurrere de kriminelle, er helt urealistisk. Det er imidlertid tre områder hvor de rike konsumentlandene, som har forårsaket katastrofen, kan og bør bidra: Det må for det første gjøres langt mer for å ramme den omfattende hvitvaskingen av narkoinntekter i det internasjonale finanssystemet.
Dernest må bistandsmidler i mye større grad gå til å styrke og utvikle de ekskluderte lokalsamfunnene langs kokainruten som nå er i narkomafiaens vold – en veritabel marshallplan er påkrevd. Bistandsorganisasjonene må ta ansvar for å formidle i offentligheten at manglende utvikling både er en årsak til og en konsekvens av narkotrafikken.
Og ikke minst må kokainkonsumet reduseres. De tusener av unggutter som løper for livet i Latin-Amerikas bakgater jages med våpen betalt av vestlige kokainbrukere.