Sven Aarrestad (1850-1942) var en framtredende politiker (bl.a. stortingsrepresentant for Venstre, landbruksminster, og amtmann og også i perioden 1900-1909 medlem av Venstres landsstyre. Han vil i ettertiden også være kjent som redaktør av avholdsbladet «Menneskevennen» fra 1883, og i perioden 1887-1927 var han også formann i Det Norske Totalavholdsselskap – DNT. Bl.a. falt hans formannsperiode sammen med brennevinsforbudet under og i årene etter første verdenskrig.
Sven Aarrestad var opphav til den såkalte Aarrestadlinjen i forbudsspørsmålet. Tilhengerne av denne linjen ønsket at brennevinssalget i kommunene skulle samles i monopoler, dvs. brennevinssamlag - ved kommunale folkeavstemninger, og at disse samlagene med tiden skulle legges ned – også gjennom folkeavstemning. Aarrestad ønsket ikke i første omgang et nasjonalt forbud, fordi han var bekymret for motreaksjoner fra de langt mindre avholdsvennlige bykommunene. Hans motstandere innen avholdsbevegelsen mente at en nasjonal folkeavstemning var godt nok mandat, og at helsegevinstene ved et brennevinsforbud ville være tilstrekkelige til å sikre at forbudet vedvarte (Wikipedia).
Krigsforbud mot nesten all alkohol
Som noen av oss vet, ble historien annerledes enn Aarrestad ville. Under 1. verdenskrig innførte myndighetene i 1916 et landsomfattende forbud mot brennevin og sterkvin og mot øl tilsvarende pils og bokkøl, først og fremst som et tiltak for å forhindre matvareknapphet og for å takle en vanskelig forsyningssituasjon. Sterkølsforbudet ble imidlertid opphevet i 1919 og forbudet mot pils og bayer i 1920, da forsyningssituasjonen hadde bedret seg etter krigen. Den sosiale og helsemessige forbedringen som brennevins- og sterkvinsforbudet førte til, gjorde det også relativt populært i befolkningen. Så da en fortsettelse av forbudet ble lagt ut til folkeavstemning i 1919, fikk forbudstilhengerne et stort flertall. Men i tiden etter 1. verdenskrig møtte forbudet flere problemer. En sak var handelen med Frankrike, Spania og Portugal, hvor disse landene presset Norge til å ta imot store mengder sterkvin, som ikke kunne omsettes, som vilkår for å tillate norsk fiskeeksport. Dette var bakgrunnen for at Vinmonopolet ble vedtatt opprettet i 1922, og årsaken til at selskapet fikk sitt nåværende navn. Et annet forhold var at smugling og hjemmebrenning tok seg opp, samtidig som mange leger og dyrleger skrev ut resepter på sprit, som ble omsatt via apotekene. I mange av byene var det ikke oppslutning om forbudet, og så å si en samlet presse agiterte så godt de kunne mot det Og da det igjen ble lagt ut til ny folkeavstemning i 1926, ble det flertall for å oppheve forbudet.
Forbudsideen vokser fram
Ideen om et forbud mot brennevin oppstod tidlig innen avholdsbevegelsen. Allerede på 1880-tallet fantes det «aktivister» som arbeidet for et landsforbud, bl.a. en «avholdskomite» i Fredrikstad, som i 1883 sendte ut et opprop som krevde fullt forbud mot alle former for tilvirkning og innførsel av alkohol. Dette oppropet ble diskutert og fikk delvis oppslutning i avholdsbevegelsen, og det ble også besluttet å sende ut underskriftslister gjennom alle avholdsorganisasjoner. I kjølvannet av dette ble det også dannet forbudsforeninger, og det ble hissig debattert, bl.a. på DNTs generalmøte i 1887, hvor et forslag om å støtte forbudsforeningene ble nedstemt. Dette førte til at daværende formann, Oscar Nissen nektet å ta gjenvalg. Resultatet ble at valget av ny formann falt på Sven Aarrestad. Men allerede i 1890 var lufta gått ut av ballongen for forbudsforeningene, da deres første og siste landsmøte ble holdt med 27 representanter for 13 foreninger.
Men forbudstanken døde ikke med forbudsforeningene, og forbudet ble satt opp som et endelig mål for avholdsbevegelsen. I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at kvinnene ikke hadde tale- og stemmerett i avholdsbevegelsen, eller noe annet sted i samfunnet. Aarrestad var en av dem som ønsket en endring på dette, og som på DNTs landsmøte i 1883 fikk igjennom at kvinnene skulle ha stemmerett i selskapet, og i 1886 ble de også valgbare. DNT ble etter hvert en pådriver for at kvinnene også skulle ha stemmerett i kommunale og statsborgerlige anliggender, for å få en enhetsfront av kvinner og menn når det gjaldt rusdrikktrafikken. Aarrestads tanke var at kvinnene i langt sterkere utstrekning enn menn ville stemme for å forby alkoholen lokalt, og at det dermed kunne være mulighet for å få flertall.
Monopol – statlig eller kommunalt?
Men innenfor det offentlige var det større interesse for monopolspørsmålet, dvs. å opprette et statsmonopol for brennevinsomsetning. I 1888 ble det nedsatt en departemental komite, som hadde som oppgave å foreslå et monopol for brennevin, som kunne tilveiebringe inntekter til statskassen. Dagbladets grunnlegger, H.E. Berner, var leder i komiteen og den som sterkest gikk inn for et slikt monopol. Også Aarrestad ble etter et år beskikket som det fjerde medlem av denne Monopolkomiteen. Bortsett fra Berner, var det liten stemning for et statsmonopol i komiteen. Departementet ga da komiteen i nytt oppdrag å foreslå endringer i brennevinslovgivningen slik at det kunne opprettes samlagsmonopol i kommunene, med inntekter som enten helt kunne forbli i kommunen, eller som helt eller delvis kunne tilflyte statskassen. Aarrestad ville ikke at samlagene skulle bli kommunale «melkekyr», og foreslo at overskuddet skulle øremerkes «almennyttige øiemed» og innbetales til statskassen. Avgjørelsen om et samlag skulle nedlegges skulle skje ved folkeavstemning, med 2/3 flertall, hvor alle menn og kvinner over 25 år skulle ha stemmerett. Alt dette ble omsider vedtatt ved brennevinsloven av 1894, med den endring at en nedleggelse av monopol bare kunne skje hvis flertallet av de stemmeberettigede var for, altså ikke bare flertallet av dem som avga stemme. Det var mange som mente at det ville bli helt umulig å få lagt ned et samlag etter den nye loven. De sløve og likegyldige, som ikke avga stemme, ville alltid være i flertall, mente man.
Samlagsavstemningene
Første samlagsavstemning skulle finne sted i Gjøvik den 10. oktober 1895, midt i ett av landets tykkeste hjemmebrenningsdistrikter. Samlagstilhengerne følte seg sikre på å vinne. Men det var forbudsfolket som gikk av med seieren, først Gjøvik med 64 prosent av de stemmeberettigede, deretter Arendal med 65 prosent. I alt ble det høsten 1895 holdt avstemning og stemt ned samlag i 11 byer, mens det i Vadsø og Bodø ble for få nei-stemmer til å felle samlaget. Ved alle avstemningene var det en større andel av kvinnene som stemte enn av mennene. Aarrestads strategi så altså ut til å lykkes. Men myndighetene i mange kommuner fant etter hvert måter å unngå at folkeflertallet kom til uttrykk, f.eks ved å legge avstemningen til et tidspunkt hvor mange i en kommune var avgårde på fiske, og ved å nekte alle som ikke kunne skrive – på den tiden var det mange eldre som ikke kunne det – å stemme, og dermed ble de regnet til samlagstilhengerne.
Laddevinstrafikken
I de byer hvor brennevinssamlaget var nedstemt, og etter hvert over hele landet, kom litt etter litt en ny trafikk i gang – nemlig omsetning av laddevin. Dette var en sterkvinstype med 21-23 prosent alkohol, og den kostet ca. en tredjedel av hva en flaske brennevin kostet. For å få slutt på denne trafikken, mente brennevinsinteressene at man igjen måtte få adgang til å selge brennevin i de kommunene hvor samlaget var nedstemt, til tross for at laddevinstrafikken var vel så stor f.eks. i Oslo som hadde mange brennevinsutsalg. Andre igjen mente at man måtte gjøre øl billigere og mer tilgjengelig. Laddevinen – som var tilsatt sprit og importert fra København og Hamburg, ble i utgangspunktet fortollet som vin, med svært lave tollsatser. Men fra 1898 ble det bestemt at slik vin skulle fortolles som brennevin, og dermed skrumpet denne trafikken sterkt inn. Men da hadde laddevinsepidemien pågått i tre år, og i hele denne tiden hadde avholdsfolket fått skylden fordi de hadde stemt mange av brennevinssamlagene ned. Aarrestad påviser at det var de gamle brennevinsimportørene som hadde mottatt størstedelen av den laddevin som ble importert til Oslo.
Laddevinskomiteen
Stortinget ønsket i 1895 å få et lovforslag på bordet, slik at øl- og vinomsetningen kunne foregå etter de samme prinsipper som var blitt nedfelt i brennevinsloven av 1894. Da Regjeringen ikke gjorde noe med dette, gjentok Stortinget sitt ønske året etter. Dette medførte at den s.k. «Laddevinskomiteen» ble oppnevnt av departementet. Aarrestad kunne man for syns skyld ikke komme utenom, men om den øvrige sammensetningen av komiteen skriver Aarrestad:
«Sammensetningen av denne komite fortjener å bli lagt merke til. En vinhandler, en ølbrygger og en brennevinsbrenner i en komite, hvis formål angivelig skal være å finne veier og midler til å fremme edrueligheten i landet. Halvparten av komiteens medlemmer var direkte interessert i, at der blev drukket mest mulig både av vin, øl og brennevin.»
Det endte selvsagt med at Aarrestad måtte avgi særvotum til komiteens innstilling. Han ble også nektet bistand til innhenting av opplysninger og nektet sekretærbistand. Men Stortinget fikk seg ikke forelagt Laddevinskomiteens arbeid før i 1902.
Utenlandske interesser
Høsten 1907 holdt Aarrestad et foredrag i Det norske Studentersamfund med tittelen: «Vil et almindelig rusdrikkforbud være berettiget og gjennemførlig?». Aarrestad, som på den tiden var landbruksminister, svarte ja på dette spørsmålet. Talen ble øyeblikkelig oversatt til fransk, og forbudsmotstanderne forsøkte å bestille uttalelser fra Frankrike og de andre vinlandene om hva dette ville få å bety for norsk eksport av fisk og trelast, dersom avholdsfolket fortsatte å tørrlegge Norge bit for bit, i den hensikt å påvirke opinionen her hjemme. Det ble inngått en overenskomst med vinlandene i 1909 om gjensidig handel, men det norske kommunale selvstyret overlevde også denne traktaten. Det bør tilføyes at de samlag som det eventuelt skulle stemmes over, ikke solgte vin, bare brennevin. Mange av de innhentede uttalelsene fra Frankrike bygde dermed på falske premisser. I 1913 var det nye samlagsavstemninger, og nye 12 samlag ble nedstemt.
Krigsforbudet
Situasjonen ble en annen da 1. verdenskrig brøt ut. Flere land, både de som var trukket inn i krigen, og de som stod utenfor, slik Norge gjorde, innførte alkoholrestriksjoner. Det ble argumentert med opprettholdelse av den offentlige ro og orden, men også hensynet til forsyningssituasjonen ble vektlagt. De tilgjengelige ressurser burde reserveres for livsviktige formål. Korn og poteter måtte derfor ikke sløses bort på produksjon av alkoholholdig drikk. I Norge ble det den 4. august 1914 iverksatt forbud mot salg og skjenking av brennevin, og mot produksjon av brennevin og øl. Lokale politiorganer fikk også fullmakt til å forby salg og skjenking av øl og vin når «samfundsmessige hensyn» krevde det. Denne siste bestemmelsen ble tolket veldig ulikt i de ulike kommunene. Men i løpet av høsten, etter mye debatt, ble situasjonen oppfattet som relativt «normal», i tillegg til at man forventet at krigen snart ville være over. På denne bakgrunnen ble disse forbudene etter hvert opphevet utover høsten 1914.
Men i 1916 hadde krigen vart i to år, ubåtkrigen pågikk for fullt, det var britisk sjøblokade av handel med Tyskland, og forsyningssituasjonen fortonte seg igjen vanskelig. Regjeringen innførte derfor det s.k. «juleforbudet» fra desember 1916 for alt øl, bortsett fra svakøl, for sterkvin og for brennevin. Det kunne virke som om folk forstod situasjonen. Forekomsten av drukkenskapsforseelser, som kunne være et statistisk mål på forbudets vellykkethet, gikk sterkt ned.
Forbudet etter krigen
Men situasjonen endret seg da krigen var slutt i november 1918, og diskusjonen og motstanden mot forbudet tok seg opp. Aarrestad, som egentlig hadde vært en motstander av et nasjonalt forbud, så seg nå nødt til å gå inn for en fortsettelse av det. Ifølge Aarrestad selv, var det intet ønske fra avholdsfolket å få en folkeavstemning. De mente edruskapssituasjonen under forbudet talte for seg selv. Det var motstanderne av brennevinsforbudet som ønsket en opphevelse av forbudsloven gjennom en folkeavstemning. Denne var de også sikre på å vinne. Aarrestad beskriver i et kapittel «Våre motstanderes kampmåte» ved folkeavstemningene i 1919 og 1926. Han beskriver at det forut for folkeavstemningen i 1919 var stor optimisme blant dem som ville oppheve forbudet. Han siterer fra Morgenbladet: «Det skulle bare mangle at ikke statsmaktene rettet seg etter folkeavstemningens resultat». Han forklarer: «Våre motstandere var nemlig ikke i tvil om hvad utfall en slik avstemning vilde få. Det måtte bli en stor seier for frihetsvennene, for kulturbærerne i landet, og samtidig et knusende nederlag for «mørkemennene», «forbudistene»».
Etter folkeavstemningen i 1919
Men avstemningsresultatet ble ikke slik som forbudsmotstanderne ventet, og i pressen begynte man å bortforklare nederlaget. Aarrestad skriver: «Bl. a. hadde mange stemt for forbud, fordi de nu hadde lært hjemmebrenningens sorte kunst og derfor kunde skaffe sig den liflige nektar både lettere og billigere ved å destillere den selv enn ved å kjøpe den». I dagene etter folkeavstemningen blåstes det til kamp mot forbudet i mange aviser. Et spesielt organ for forbudsmotstanderne, «Personlig frihet» skrev: «Med de lovlige midler som står til vår rådighet vil vi undergrave det (forbudet) og ødelegge det i folks rettsbevissthet og frihetsbevissthet. Ethvert fallittegn, som viser sig under forbudistenes regime vil bli behørig notert og kunngjort av oss».
Pressens rolle
Også Aftenposten og Tidens Tegn var motstandere av forbudet, sammen med en så godt som samlet presse for øvrig. og de beretninger som framkom i avisene ble ofte omtalt med ord og vendinger som «forbudets latterligheter», «forbudets uhygge», «forbudets redsler», «forbudets forbannelse», «forbudskorrupsjonen», «det ulykkelige forbud» og tilsvarende. Ifølge Aarrestad ble ikke bare faktiske hendelser overdrevet, men hendelser ble også produsert og beskrevet uten noe grunnlag i virkeligheten. Aarrested gir flere eksempler på det. Aftenposten og mange andre aviser ga oppskrifter på hvordan folk kunne brenne hjemme. I tilknytning til en annonse om at «de meget efterspurte fortinnede kobberrør er ankommet» ble det oppstilt og avbildet et hjemmebrenningsapparat med de fortinnede kobberrør og alt tilbehør i full virksomhet.
Smedeviser om talspersonene for forbudet ble så å si en daglig foreteelse, både myndighetspersoner og sentrale ledere i avholdsbevegelsen. Om Johan Scharffenberg, het det f.eks. i Tidens Tegn under overskriften «Johan»:
«Johan, monomanen, har kjeft som er stygg
– det har Johan,
Og ingen får gå her og føle seg trygg
– trygg for Johan!
Men om vi enn tviler på doktorn’s mentale,
så må vi betale og han får befale
– selv flåten og hæren må gå i hans ærend
om og han er anerkjent myrlendt på pæren»
Smuglertrafikken
Både Tidens Tegn og Aftenposten sendte også sine medarbeidere ut til smuglerflåten ved Færder og gjorde reklame for trafikken i tekst og bilder. Bl.a. ble det framhevet at prisene var halvparten av hva de f.eks. var i Danmark. De politiressurser som var avsatt for å håndheve forbudet og slå ned på hjemmebrenning og smugling ble i pressen gitt omtale som «spioner», «snushaner», og «anonymitetsjægere» og hån og forakt for lovens håndhevere var en gjennomgangstone, omtalt i Aftenposten som «uniformerte ugjerningsmenn».
Legenes rolle
Aarrestad vier et eget kapittel til legestanden, dyrlegene og apotekerne og deres forhold til forbudet. På dette tidspunktet hadde forbudsmotsanderne kommet opp med et alternativ til forbudet, «Det Brattske system», som kort og godt innebar en rasjonering av brennevin», det som i Sverige ble omtalt som «Motboksystemet». Dette ble mange leger ivrige tilhengere av. Og i påvente av at dette systemet skulle opprettes, mente de seg berettiget til å skrive ut resepter på brennevin mot de fleste sykdommer og vondter.
Vi må huske på at brennevin fra gammelt av var blitt oppfattet som et legemiddel. Aarrestad navngir en rekke leger, som skrev ut spritresepter i stor skala. Som doktor G. Michelsen, som på en dag skrev ut 80 resepter på brennevin. Dr. Falchenberg, som var distriktslege i Nordre Midthordland, utstedte ca. 200 brennevinsresepter pr. dag, og tok 5 kroner for en «alminnelig resept» og 10 kroner for en «evighetsresept» Han kom for retten i november 1919, tiltalt for i første halvår 1918 å ha utstedt 8895 brennevinsresepter. Det hadde ikke vært nødvendig med noen legeundersøkelse. Man kunne bare skrive til doktoren, sende pengene og oppgi et navn, så kom resepten i posten. Aarrestad konstaterer at det var mange leger som skrev ut brennevinsresepter, og mener at legene skaffet mesteparten av fylla under forbudstiden.
Han gjengir teksten av referenget i en allsang,
som ble framført på Legeforeningens årsmøte i september 1918:
«Ritsch, ratsch, fille bam bam bam
portvinsdram dram dram dram
smaker nam nam nam».
Hva var motivet?
Det var i denne ånd at dette legemøtet forærte sin formann, dr. Axel Holst 10 flasker whisky i en tid da brennevin var forbudt og derfor antakelig var kjøpt på doktorresept. Aarrestad funderer på hva som kunne være motivet for denne virksomheten fra legenes side, og kommer til at pengebegjæret vel var den viktigste drivkraften. Men også troen på at en rasjonering ville være bedre enn et forbud, og ved å åpne en veldig spritflom gjennom apotekene ville de gjøre forbudssystemet så håpløst umulig, at myndighetene ble nødt til å oppheve forbudet, oppheve innskrenkingen i legenes rett til å skrive ut brennevinsresepter (som var blitt innført for å stagge forskrivningen av brennevin) og innføre individuell kontroll, dvs. salg av brennevin etter et motboksystem.
Brennevinsinteressenes mottiltak
Forbudsideene ble tidlig oppfattet som illevarslende, sett fra brennevinsintereressentenes side. Allerede i 1908 ble den første antiforbudsforening stiftet. Deres fremste motto var: «Ingen forbudsmann til noe ombud», dvs. at alle forbudstilhengere og avholdsfolk skulle strykes av valglistene ved kommunevalgene. I 1909 ble en landsomfattende antiforbudsorganisasjon stiftet. Den fikk navnet «Landsforeningen for frihet og kultur mot forbud og tvang». Denne foreningen fikk stor omtale i pressen, og ble sett på med velvilje i forretningskretser. Lister for å tegne medlemskap ble lagt ut i både banklokaler og hos bok- og papirhandlere.
Det første denne foreningen foretok seg var å utlyse en konkurranse om det beste mottoet for foreningen. Vinnerutkastet lød: «Fribåren mann står vakt om sin rett og vakt om sin vilje». Etter Aarrestads opplysninger sovnet også denne foreningen nokså sakte hen, bortsett fra at det ble hevdet at den skulle opprette en anstalt for alkoholavhengige på Flisa. Men ideen om en antiforbudsforening var ikke død, og i 1919 ble det etablert enda en ny forening: «Den personlige frihets vern», som skulle føre an i kampen foran folkeavstemningen dette året. Dette gikk heller ikke så bra, sett fra foreningens side.
Men dens organ «Personlig frihet» ble i 1925 omgjort til et organ for «De nordiske foreninger av principielle forbudsmotstandere tilsluttet «Ligue internationale pour la defense de la liberte individuelle». Det ble hevdet at denne ligaen rådde over store pengebeløp, som kanskje ble kanalisert inn i de nordiske forbudskampene i 1926. Etter at forbudet var opphevet ved ny folkeavstemning på slutten av dette året, kom forbudsmotstanderne på at de løftene de hadde avgitt før avstemningen også måtte holdes. For å ivareta dette, ble «Landsforeningen for edruelighet uten forbud» stiftet. Denne «ser det som sin oppgave gjennem opplysning å få folk til å forstå at de ikke må misbruke alkohol.» «Folk må lære at gjennem selvbeherskelse går veien til løsning av edruelighetsproblemet». Men i likhet med sine forgjengere, fikk heller ikke denne foreningen noen varig betydning.
Rettsvesenet
Aarrestad tar til slutt også et oppgjør med rettsvesenet som avsa svært milde dommer for spritsmuglere, eller regelrett frifant hjemmebrennere.
I sluttkapittelet harselerer han litt over de løfter som ble gitt i forkant av at forbudet ble opphevet. «Har vi ikke i disse 6 år måttet høre nye og atter nye historier om smugling, hjemmebrenning, gauking, fyll og leven, om slagsmål og drap og råkjøring med oppskakende bilulykker? Særlig har fylleriet og råskapen som på mange steder er kommet til syne på dansefester i stadig stigende grad vakt oppmerksomhet. Den bedring av edruelighetsforholdene, som så sikkert blev lovet oss så snart forbudet kom vekk, har vi så visst ikke sett noe til. Et verre folkebedrag enn det, som førte til, at forbudet blev nedstemt i 1926, har vårt folk aldri vært utsatt for». Hans analyse var også ganske klar: «Når det blir mindre med «forbud og tvang» for rusdrikktrafikken, blir det mere utbytte å innkassere for den kapital som er anbragt i trafikken». Aarrestad gir tilslutt uttrykk for at småkårsfolket ville ha vært tjent med at forbudet fortsatte, og han ser ut til å mene at tilbakeslaget for forbudstilhengerne bare er midlertidig.
Aarrestad har skrevet en personlig bok, om sine opplevelser forut for og under forbudet. Den er morsom å lese, for den som ikke har opplevd noe liknende. Men samtidig kan den bidra til å kaste lys over mye av den retorikk som nå brukes i kampen for å oppheve narkotikaforbudet i mange land. Det er mange likhetstrekk. Boka finnes neppe i papirform, bortsett fra kanskje i enkelte antikvariater, men den kan leses digitalt hos Nasjonalbiblioteket.