En heroinepidemi i Norge på slutten av 90-tallet, med påfølgende økning i antallet heroinbrukere, injeksjonsbruk og overdosedødsfall førte til stor bekymring i brede kretser, og økte presset i retning av en mer liberal narkotikapolitikk. Såkalte skadereduserende tiltak er blitt iverksatt, som sprøyteutdeling, feltpleiestasjoner, metadon- og subutex-forskrivning (Legemiddelassistert rehabilitering – LAR), sprøyteromsforsøk i Oslo, og forslag om heroinforskrivning fra tidligere helse- og omsorgsminister, Bjarne Håkon Hanssen. Tidligere justisminister, Odd Einar Dørum ga i sin periode politiet beskjed om å holde seg unna ”småbrukere”, og sprøyteromsloven har i praksis i Oslo gjort innehav og bruk av en dose heroin legalt, uten at politiet kan gripe inn. Sosiologiprofessor Willy Pedersen gikk før jul ut og foreslo legalisering av cannabis, med salg av marihuana og hasj på apoteket som en mulig omsetningsform. Det aller siste på området er at Aften, Aftenpostens kveldsnummer, har utnevnt en av legaliseringsbevegelsens fremste talsmenn i Norge til ”årets Oslo-borger”! Før jul foreslo også SV i Oslo bystyre å gi adgang til å bruke andre stoffer enn heroin i sprøyterommet i Oslo, noe som ville ha medført at også amfetamin, rohypnol og tilsvarende ville ha vært straffefritt å ha på seg under påskudd av å være på vei til sprøyterommet. Heldigvis ble dette forslaget nedstemt i bystyret.
Spørsmålet er om narkotikapolitikken vil bli enda mer liberal i årene som kommer. Jeg tror ikke det. Bjarne Håkon Hanssen – en typisk utspillspolitiker – er ikke lenger i posisjon, og har overlatt til sin etterfølger, Anne-Grete Strøm-Erichsen, å rake kastanjene ut av ilden, både når det gjelder spørsmålet om heroinutdeling, og når det gjelder hjelpetiltak for stoffavhengige generelt.
Stoltenbergutvalget, som skal se på tiltak for de vanskeligst stilte stoffavhengige har fått en rekke innspil fra organisasjoner og instanser, som kan bidra til å gi narkotikapolitikken en annen kurs. Vi håper den kursen innebærer vilje til økt innsats for behandling, rehabilitering og oppfølging, uten at man går på akkord med en restriktiv narkotikapolitikk.
Regjeringen har skjønt at det går grenser for hvor liberal det går an å være i alkoholpolitikken også, og har gått inn for en times redusert skjenketid. I den perioden alkoholpolitikken er blitt liberalisert, er også alkoholproblemene økt, og behandlingsapparat og kommuner segner under vekten. I den diskusjonen om sykelønnsordningen som vi har nå, er det interessant å merke seg at alkohol fører til øket sykefravær og tapte inntekter både for arbeidsgivere og samfunn. 1,2-1,3 millioner arbeidsdager går tapt hvert år, ifølge en undersøkelse fra 2005.
I dette dobbeltnummeret av Mot Rusgift har vi forsøkt å løfte fram en del av de forslag vi i redaksjonen ser på som mulige veier å gå for å oppnå bedre resultater i behandling og rehabilitering, samtidig som vi setter søkelyset på en del av svakhetene ved vårt system. Vi vil her spesielt nevne intervjuene med Laila Dåvøy i Stortingets helse- og omsorgskomite og med Justisminister, Knut Storberget, som hver på sin måte peker på svakheter ved dagens system, og samtidig viser at kriminalomsorgen er i ferd med å gå fra underutviklet til utviklet sone i kampen mot rusgiftavhengiget. Vi vil også henlede oppmerksomheten på FMRs høringsuttalelse til Stoltenbergutvalget, som besvarer de viktige spørsmålene som der er stilt.
Endelig vil vi anbefale innledningskapitlet fra boken ”Romancing Opiates” som avslører en del av den magien som har omgitt heroin i alt for mange år.
Med dette vil vi takke våre lesere for interesse og innspill i 2009 og vel møtt til et enda mer spennende 2010.