Tidsskriftet RUSFRI

Brukerdeltakelse øker motivasjonen for endring eller vedlikehold av endring. Fellesskapsfølelsen og gjensidigheten i gruppen kan gi kollektiv styrke til så vel personlig forandring som forandring av omgivelsene. Dersom gruppene får hjelp til å fungere godt, er det også en produktiv måte å drive oppfølgingsarbeid på, sett fra et faglig, økonomisk og personellmessig perspektiv. Selvhjelp kan derfor sees på som en metode i sosialt og helserettet rehabiliteringsarbeid. I denne artikkelen fokuseres det på hvordan fagfolk kan bidra til å dra i gang selvhjelpsarbeid for sine klienter/pasienter.

IGANGSETTERS ROLLE

Det er viktig at fagfolk som tar initiativ til igangsetting av selvhjelpsgrupper er fortrolige med selvhjelpsideologien. En mulighet er at personer fra en av de eksisterende selvhjelpsgruppene på feltet kan bidra til å dra i gang en ny gruppe for klienter i en kommune eller bydel hvor det fra før ikke eksisterer slike grupper. I slutten av artikkelen gir vi en oversikt over selvhjelpsorganisasjoner som kanskje kan være behjelpelige med å spore opp slike personer på ditt sted. Dersom fagfolk tar initiativet, og det ikke har lykkes å få hjelp fra andre selvhjelpsgrupper, er det viktig å ha de nye gruppedeltakernes behov for likeverdighet, gjensidighet og konsentrasjon om felles problem for øye. Behovet for anonymitet er også viktig. Behovet for alternative samværsmiljøer kan være en viktig drivkraft. Behovet for nye venner kan være viktig. Det er dessuten viktig at gruppedeltakerne har et felles mål for sin deltakelse. Sannsynligvis er det ikke så lurt å sette folk som ikke har sluttet med alkohol eller stoff sammen med folk som kjemper for å holde seg helt alkohol- og stoffri. Grupper som AA og NA går inn for full rusgiftfrihet, og følger også opp medlemmer som i perioder faller tilbake til bruk av alkohol eller stoff. Men det går fint an å etablere grupper med mindre faste eller andre måter å arbeide på. Andre grupper som har felles problemer kan for eksempel være deltakere i Legemiddelassistert Rehabilitering (LAR).

ØKONOMI

Selvhjelpsgrupper trenger ikke å koste så mye, dersom lokalene er gratis. Men man må regne med utgifter til bl.a. telefon, annonsering, porto, og kanskje også eksterne foredragsholdere, dersom man ønsker å trekke inn ressurser utenfra. Den økonomiske biten må avklares før oppstart av grupper. Og her vil tilskudd fra kommunen/NAV være et viktig utgangspunkt. Kommunen bør kunne stille lokaler gratis til rådighet. Dersom gruppene etter hvert skal fungere uavhengig av kommunen, vil de kunne ordne økonomien gjennom direkte bidrag fra medlemmene eller ved at kommunen dekker de faktiske utgiftene. Dette vil i alle fall være langt billigere for samfunnet enn nye utgifter til behandling, rehabilitering, skader og ulykker og sosialt forfall ved nye tilbakefall.

REKRUTTERING AV GRUPPEMEDLEMMER

Dersom kommunen/NAV er interessert i at for eksempel klienter med rusgiftproblematikk driver selvhjelpsgrupper, vil det være naturlig at fagfolkene (for eksempel ruskonsulentene) eller andre som har oversikt over behovet, forsøker å sette klienter med likeartede behov i forbindelse med hverandre gjennom å ta initiativ til en selvhjelpsgruppe. Andre som kan ha kunnskap om klienter som ville profitere på en slik deltakelse kan være leger, oppsøkende tjenester, hjemmetjenester eller andre som har direkte kontakt med målgruppen. Annonsering eller annen offentliggjøring kan også være en måte å rekruttere gruppedeltakere på. Dersom behovet er hjelp og støtte til et nytt sosialt nettverk og et framtidig rusgiftfritt liv, bør gruppen bygges rundt disse behovene, og deltakerne selekteres etter dette. Det vil for eksempel være kontraproduktivt å sette klienter i aktiv rusgiftbruk sammen med klienter som skal forsøke å holde seg edru. Det vil ofte være en fordel å samtale med de framtidige gruppemedlemmene enkeltvis på forhånd, delvis for å informere om hva det vil si å delta i en selvhjelpsgruppe, og dessuten for bedre å kunne vurdere klientens egnethet. For eksempel kan det i noen tilfeller være mest hensiktsmessig med rene kvinne- eller mannsgrupper, eller man kan kanalisere klienter med tilsynelatende like behov inn i samme gruppe. Det er viktig at muligheten for deltakelse i en selvhjelpsgruppe skal presenteres som et tilbud, og ikke brukes som noe vilkår for fortsatt bistand fra det offentlige. For å markedsføre gruppen og plukke opp eventuelle kandidater som man ikke har vært klar over, kan man annonsere, dele ut flyere på steder hvor de aktuelle gruppene går, som for eksempel helsesentrene, NAV-kontorene osv. og i tillegg sørge for at alle offentlige hjelpere i området kjenner til tilbudet.

ÅPEN ELLER LUKKET GRUPPE?

Åpen gruppe har ingen begrensninger når det gjelder antall deltakere. Det er fleksible rammer, men det legges opp til en viss forpliktelse. Gruppen må være i stand til å ta imot nye medlemmer. En slik gruppe kan eventuelt være et stående tilbud til klienter i kommunen, dersom den er vellykket og fungerer godt. En lukket gruppe har et bestemt antall deltakere, og tar ikke opp nye medlemmer underveis. En lukket gruppe fortsetter så lenge medlemmene ønsker å opprettholde den. Oppgaven for initiativtakeren/hjelperen/den som sitter med oversikten over ytterligere klienter som trenger selvhjelpsoppfølging, blir å etablere nye selvhjelpsgrupper etter hvert som behovet og et tilfresstillende antall klienter dukker opp.

INFORMASJONSMØTE

Det første møtet i en gruppe som for eksempel ruskonsulenten har tatt initiativ til bør være et uforpliktende informasjonsmøte. Alle interesserte inviteres her. Hensikten med informasjonsmøtet er at de frammøtte skal finne ut om temaet har relevans for deres behov, og om de kan ha utbytte av gruppen med de øvrige deltakerne. En mulighet er å invitere en ekstern innleder som bruker erfaringsbasert kunnskap. Dette kan være en person med tidligere rusgift- og gruppeerfaring, som kanskje kan si noe om nytteverdien av selvhjelpsgrupper. Igangsetteren kunne for eksempel starte med å si noe sånt som: «Hovedtanken med å bringe dere sammen er troen på at folk med likeartede problemer kan støtte hverandre. Det er dere, i større grad enn jeg, som kjenner både problemene og løsningene. Siden dere befinner dere i situasjoner som er beslektet med hverandre ved at alle har slitt med rusgiftproblemer, men likevel er ulike på mange andre måter, kan dere kanskje hjelpe hverandre både til å forstå problemet og til å finne løsninger sammen».

GRUPPENS FØRSTE MØTE

Erfaring viser at det kan være lurt å lage noen spilleregler når gruppen møtes, spesielt de første gangene. Det er viktig at gruppemedlemmene er med på å utforme og godkjenne disse reglene. Ved utforming av reglene kan igangsetteren ha en viktig rolle, ved å komme med forslag. Noen regler som har vært brukt i andre grupper har vært:

• Ikke kom rusgiftpåvirket på gruppemøtet.
• Ring og si fra dersom du ikke kan komme på møtet.
• Informasjon som kommer fram på gruppemøtet holdes innen gruppen og fortelles ikke utenfor.
• Alle avgjørelser treffes i fellesskap.
• Ordstyrervervet går på skift.
• Ivareta hverandre/sikre at ingen føler seg feilplassert.
• La alle komme til orde
• Velg en kontaktperson til å ha kontakt med for eksempel kommunen eller andre gruppen har behov for å ha kontakt med (for eksempel for leie av lokaler eller lignende)

«Regler er ingen garanti for at gruppen komer til å fungere, men de kan hjelpe til å strukturere de første møtene»¹. Flat struktur og fordeling av ansvar kjennetegner ofte selvhjelpsgrupper. Er det små grupper kan en gjerne følge innfallsmetoden vedrørende tema og plan for dagen, men ved større grupper kan det være en fordel at møtene er noe mer strukturert. Som navnet sier er rollen som profesjonell igangsetter kortvarig. Muligens bør igangsetter være til stede ved de fire-fem første møtene, for deretter å overlate driften av gruppen til deltakerne selv. Igangsetter bør stille seg til disposisjon som konsulent for gruppen også senere, dersom medlemmene ønsker det, for eksempel for å få forslag til temaer på gruppemøtene osv.

ANONYMITET

I noen grupper er anonymiteten viktig for medlemmene. Forventninger og felles avtaler bør avklares og bestemmes tidlig. Skal man utveksle etternavn, telefonnummer osv.? Taushetsplikten innad og utad i gruppen bør diskuteres.

STRUKTURERING AV MØTER

Det er en god regle at alle kommer tidsnok og blir så lenge gruppemøtet varer. For å kunne ivareta alle gruppemedlemmene er det greit at møtet har en fast struktur at noe er forutsigbart. Dette av hensyn til de som ikke har erfaring med grupper. For å sikre at alle som vil si noe kommer til orde, er det greit med en kort runde der hver enkelt bare sier noe om hvordan de har det akkurat i dag og om det eventuelt har skjedd noe spesielt siden sist. Gruppen bør enes om ett eller flere tema vedr. felles problemer som de mener det er viktig å få tatt opp. Videre bør det være avklart om det er formålstjenlig med referat fra møtene. Om det benyttes er det for at gruppen skal kunne gå tilbake for å spore utvikling/endring, men vær spesielt oppmerksomme på anonymiteten i referatene.

VALG AV KONTAKTPERSON

Gruppen bør bli enig om det er hensiktsmessig med en kontaktperson. Dette med tanke på at igangsetter trekker seg relativt tidlig tilbake fra gruppen. Kontaktpersonens oppgave innebærer bl.a. å være et bindeledd mellom gruppen og igangsetter. Kontaktpersonen er den gruppemedlemmene tar kontakt med om de er forhindret fra å komme og lignende. Det vil kanskje også være naturlig at denne personen får ansvaret for å åpne og låse lokalene dersom dette er nødvendig.

TIDSRAMMER

Gruppen bør selv avgjøre hvor lenge den finner det nyttig å holde på, både når det gjelder antall ganger den skal møtes, og hvor mange timer den skal holde på hver gang. Her er det også mulig å ombestemme seg eller variere. Men gruppemøtene bør vare minimum en time dersom en skal få noe ut av møtet og komme runden rundt. Men en time kan være i minste laget dersom en skal ta opp et alvorlig tema og gruppen er av gjennomsnittlig størrelse. Det bør avgjøres tidlig hvilken form møtene skal ha. Skal det for eksempel være pause midt i, skal det være kaffe eller annen servering osv. Man kan eventuelt i begynnelsen av gruppen bestemme at det skal være eksempelvis 10 møter. Så kan man eventuelt når man nærmer seg slutten av denne møteserien bestemme om man skal utvide og fortsette virksomheten litt til.

GRUPPENS ULIKE FASER

I etableringsfasen er gruppemedlemmene ofte ukjente for hverandre og usikkerheten hersker. Her blir igangsetterens rolle å hjelpe til å finne fram til en felles plattform, oppmuntre til åpen struktur og relevante normer og framheve ressursene i gruppen. I «arbeidsfasen» er gruppemedlemmene blitt mer kjent med hverandre. Arbeidet går greit og alle liker alle. Men i en gruppe kan det også hende at alt ikke er bare idyll. Det kan her oppstå sterk normkontroll, der noen eventuelt vil utpeke seg som leder, mens andre ser det som sin oppgave å glatte over eller unngå temaer som kan virke konfliktskapende. Noen vil kanskje også få tildelt rollen som syndebukk. Dette kan være personer som setter fokus på viktige temaer eller områder. Dersom igangsetteren fortsatt er med, kan han/hun hjelpe gruppen med å konfrontere problemer som flere har felles, fremme hensiktsmessige normer og sette ord på det han/hun opplever i gruppen. Det er viktig å kunne tilby praktisk hjelp på forespørsel i gruppens videre arbeid. Etter hvert som igangsetteren trekker seg ut, og gruppen er preget av aktivitet og gjensidig akseptering mellom deltakerne, blir strukturen forhåpentlig lite hierarkisk, alle deltar i samtalene og deler på ansvaret for å forberede og gjennomføre nye møter. Dersom det besluttes at gruppen skal avsluttes, kan det være mange og blandede følelser. Noen vil føle lettelse over at gruppens tid er over, andre vil føle sorg, sinne eller fortvilelse. Her blir det viktig å bygge bru over til en helt selvstendig tilværelse, for dem som velger det. Det blir viktig å tematisere hvordan en tilværelse uten gruppemøter vil bli. For andre kan det være aktuelt å slutte seg til en ny selvhjelpsgruppe.

VIDERE SELVHJELPSGRUPPEARBEID

Ikke alle grupper lykkes. Da er det viktig å prøve å finne ut hva som gjorde at det ikke gikk så bra i dene gruppen. Kanskje klarer man å rette opp det som har gått galt, slik at gruppen kan fortsette. Hvis ikke dette lar seg gjøre, kan det være nyttig med en evaluering før man setter i gang med en ny gruppe. Kan det være noe galt med gruppesammensetningen, tema, møtested? Noen ganger kan man arbeide mye med en gruppe uten at et fungerer. Mist ikke motet av den grunn., det kan gå bedre neste gang. Kanskje har noen likevel klart å knytte nye kontakter de kan bygge videre på. En stor utfordring for profesjonelle er: hvordan «driver» man selvhjelpsgrupper man ikke driver? Kanskje kan det være lurt med to igangsettere, slik at man kan hjelpe hverandre med å gi slipp og overlate styringen til gruppemedlemmene selv. En må være profesjonell nok til å trekke seg ut, også når gruppen «ikke fungerer helt slik jeg hadde tenkt».

______________________

1 Anne Diemer og Else Stenbak ”Selvhjælpsgrup- per, Om seks projekter i danske lokalområder” Kø- benhavn 1992.