Leiv Holstad holdt et engasjert sluttinnlegg på FMRs Fagdag i november. Der var temaet: “Sannheter og myter om avhengighet, stoffbrukere og sosial tilhørighet”. Utgangspunktet var selvfølgelig Stoltenberg-utvalgets innstilling.
– Hvordan vil du i dag, Leiv Holstad, så mange år etter ditt liv i narkotikaens grep, presentere deg selv?
– Jeg er firebarnspappa, gift med Evalina og leder for Maritastiftelsen, svarer Holstad. Han er en mann av få ord når det gjelder seg og sitt private liv i dag.
– Du framstilte i ditt innlegg på fagdagen narkotikaavhengighet som en avveining mellom nytelse og smerte. Hvordan forklarer du det?
– Både opplevelsen av nytelse og av smerte vil være litt forskjellig avhengig av hvilken rusgift man bruker. Smerten er kroppens og psykens reaksjon på at rusopplevelsen opphører og at giften skal ut av systemet. Cannabis gir vanligvis ingen abstinenssymptomer i nybegynnerfasen. Abstinenssymptomene på amfetaminpreparater handler først og fremst om psykiske ”nedturer” preget av paranoia og andre vrangforestillinger. På opiater (morfin, heroin metadon etc.) oppleves også, i tillegg til de psykiske smertene - fysiske smerter når stoffet forlater kroppen.
I begynnelsen er rusopplevelsen som regel preget av nytelse, mens opplevelsen av smerte er rimelig lav. Etter hvert synker opplevelsen av nytelse, mens smerten tiltar. Smerten består av psykiske og sosiale problemer som oppstår og økes etter hvert som stoffbruken fortsetter. Opiater gir dessuten fysiske smerter i tillegg til de psykiske plagene. For mange blir disse problemene etter hvert så store at stoffet (for eksempel heroinet) blir en nødvendig smertelindrer.
Proporsjonalt med at smerten øker, så minker opplevelsen av nytelse. Stoffbruken handler etter hvert mer om egenmedisinering for å dempe smerten enn om en rask vei til nytelse. Rusen blir altså et fluktmiddel bort fra de problemene som rusen selv har vært med på å skape. Det må også sies at noen hadde store smerter før de begynte å ruse seg. For eksempel sjelelige smerter pga. seksuelle overgrep, omsorgssvikt, etc. For disse handler rusen ikke først og fremst om nytelse (også det), men om smertelindring. Om man sammenligner dette med en vekt, så er det ikke før smerten er større enn nytelsen at ønsket om å slutte begynner å melde seg, fremholder Holstad som vet hva han snakker om. Ikke bare har han år med egen erfaring, han møter også avhengige hver dag i sin jobb som leder for Maritastiftelsen.
– Du har jo selv opplevd narkotikaavhengighet. Kan du ut fra det og den kunnskap du har i dag si noe om hvordan denne utviklet seg?
Holstad svarer ved å gi FMR sin nedskrevne avhengighetshistorie. Hvordan det begynte og hvordan det ble stoppet.
– Allerede i 11-12-årsalderen hadde jeg bevisste tanker om evigheten og døden. En stjerneklar vinternatt mens nordlyset skinte slik som det bare kan gjøre i Nord-Norge, stirret jeg ut i uendeligheten mens jeg tenkte: Hvor stopper det? Finnes det ingen slutt på universet? Er det et slags tak noe sted? I så fall, hva skjuler seg bak taket? Disse tankene var spennende, men også litt skremmende. Jeg prøvde å skyve dem fra meg, men de kom stadig tilbake med nye spørsmål: - Hva er meningen med livet? Hvorfor ble jeg egentlig født, og hva vil skje når jeg dør? Når jeg så på hvordan de voksne levde sine liv, bestemte jeg meg for at ”sånn skal aldri jeg bli!” Jeg husker at min tålmodige lærerinne på Mo folkeskole en gang formante meg: ”Du må satse på en utdannelse, Leiv! Du har så gode evner.” Jeg tenkte: Hva skal jeg med en utdannelse? Verden er uansett på vei til helvete, ja, for mange av sine beboere er den allerede et helvete av krig, undertrykkelse og hungersnød. Jeg opplevde at livet egentlig var meningsløst. Det plaget meg at tilsynelatende ingen andre var opptatt av disse spørsmålene. Etter hvert kom jeg fram til at livet kun besto av 75 til 80 mer eller mindre kjipe år som ville ende i et svart høl i jorda. Siden disse årene var alt man kunne håpe på, bestemte jeg meg for å gjøre dem så spennende som mulig. Derfor trosset jeg min velmenende lærerinnes gode råd og sluttet på skolen allerede som 14-åring, skriver Holstad og forteller videre blant annet om en masse innbrudd og slåssing.
Startet med alkohol
– Mottoet mitt den gang var: ”Lev farlig, dø ung og bli et vakkert lik”. Jeg syntes jeg var skikkelig tøff. Til tross for min unge alder, drakk jeg også en del alkohol, spesielt i helgene. Rett før jeg fylte 15, mønstret jeg på skoleskipet M/Y Gann i Stavanger. Jeg holdt på å bli sendt hjem på grunn av fyll og slagsmål, men fikk avgangsvitnemålet med et nødskrik, fortsetter Holstad.
– Etter tiden på skoleskipet mønstret jeg på en båt som gikk i innenriksfart mellom Bergen og Sandane mens jeg ventet på å bli gammel nok til å dra ut av landet. Man måtte nemlig være 16 år for å få lov til å seile i utenriksfart, som var mitt store mål i livet. Det jeg husker best fra tiden i innenriksfart, er at det var masse fyll og slagsmål. I min første havn ”utaskjærs”, i Bahrain i Den persiske gulf, røyka jeg hasj for første gang. Denne rusen var annerledes enn å være full på alkohol. I stedet for å bli utadvendt og aggressiv, opplevde jeg en følelse av stillhet og fred. Dette var åpenbart hva jeg lengtet etter!
– Min tid som sjømann tok snart slutt, men det gjorde ikke hasjrøykingen. Derfor ble jeg ganske snart fast inventar i Slottsparken i Oslo sammen med en del andre såkalte hippier. Vi gjorde peace-tegnet og snakket om ”make love - not war”, slik som man skulle dersom man var en vaskeekte hippie. Vi mente at om vi bare kunne få alle til å røyke hasj, ville det garantert bli fred i verden. Jeg opplevde endelig å ha funnet harmoni og mening med livet mitt, forteller Holstad før han går videre på denne “meningen med livet”. Ganske snart var nemlig ikke denne hasjrusen like spennende som i begynnelsen. I tillegg begynte Leiv å føle seg mer og mer nervøs når han ikke hadde hasj i kroppen. Det førte også til lettere anfall av angst og forfølgelsesvanvidd. Til overmål økte den velkjente følelsen av meningsløshet. Det var på denne tiden Leiv prøvde LSD for første gang.
– Hvorfor, Leiv?
Tanken er åpenbar etter alt vi har lest så langt, og Holstads dokument har selv svaret.
– LSD’en ga meg sterkere opplevelser enn jeg noen gang hadde opplevd på hasj. På den tiden var det mange som lovpriste virkningene av LSD. Til og med ved anerkjente sykehus i Norge ble det eksperimentert med LSD som en del av behandlingen, og i USA reiste forfatteren Timothy Leary rundt på amerikanske highschools og underviste om ”hvordan oppleve Gud gjennom LSD”. Den siste tiden av ”LSD-perioden” min, brukte jeg stoffet som et middel for å komme inn i den åndelige virkeligheten og finne svar på mine spørsmål om død og evighet. Jeg gikk til og med så langt at jeg forsøkte å kontakte de døde. Min idé var at hvis jeg kunne møte noen som var døde, kunne jeg spørre dem om hva som skjer i livet etter døden. Jeg fikk aldri møte noen døde, men på noen av disse trippene hadde jeg såkalte ”ut av kroppen-opplevelser”. Jeg forlot kroppen og reiste inn i et mystisk åndelig landskap. To ganger så jeg Gud – i det minste det jeg trodde var Gud. Denne lysende skikkelsen fortalte meg at livet etter døden ville bli vakkert. I dag vet jeg at dette ikke var Gud! Det var enten en hallusinasjon eller kanskje Satan selv. I Bibelen står det at han kan omskape seg til en lysets engel. Slike opplevelser rotet til sinnet mitt så mye at jeg ikke lenger våget å ta LSD. Jeg var i ferd med å bli sprø. Mange av mine venner fra denne tiden endte opp på mentalsykehus. Andre begikk selvmord. Jeg kom fra det med livet i behold, men fikk med meg en ny erkjennelse. Livet slutter ikke med døden! Det er noe bak død og grav, men hva?
Speed-perioden
Dette førte meg og mange andre over til et annet stoff som vi kalte ”speed” (amfetaminpreparater). Dette virket på en helt annen måte enn hasj og LSD. Speeden gjorde meg hyperaktiv og blåste bort negative tanker og følelser som hasjen og LSD’en hadde skapt.
For at andre skal skjønne hva han snakker om, peker Leiv på at rusopplevelsen på speed kan sammenlignes med å ta heisen fra første til tiende etasje. Når man er på toppen av rusen føler man seg som verdensmester, men når virkningen avtar, ramler heisen ned igjen, men den stopper ikke i første etasje, men raser helt ned til tiende kjelleretasje. Nedturen er preget av vrangforestillinger og forfølgelsesvanvidd.
– Etter en tid lærte jeg hvordan jeg kunne lindre nedturen ved å bruke beroligende piller, men disse ekstreme “heis-turene” tok hardt på min mentale helse. Jeg flyttet til Stockholm fordi det var stedet med best og billigst stoff. Vi brukte noe som heter fenmetralin, et ekstremt kraftig amfetaminpreparat. Jeg gikk mye ned i vekt, og ble enda mer deprimert. Etter et par år på et ekstremt kjør i Stockholm, ble selvmordstankene stadig mer påtrengende. En gang jeg sonet en kortere dom på Åna Kretsfengsel, hadde jeg et seriøst selvmordsforsøk, men våget ikke å fullføre fordi jeg ikke var sikker på om livet virkelig sluttet med døden. Da jeg kom ut, tok jeg et nytt skritt videre på veien mot ødeleggelsen. Jeg begynte å bruke morfin. Dette var før heroinen kom til Norge. I begynnelsen brukte vi noe som het morfin-base. Etter hvert kom det også andre typer morfin samt metadon i omløp. Dette ble skaffet gjennom innbrudd i apoteker.
Den første overdosen
– Å injisere morfin er også en måte å balansere på knivseggen mellom liv og død. Etter at min beste venn og jeg hadde satt oss et skudd med metadonklorid som visstnok var stjålet fra Medisinaldepotet, kollapset vi begge på en overdose. Jeg våknet opp neste morgen, men kameraten min var død. Jeg så på den stive kroppen hans som lå på gulvet og fikk en merkelig følelse av at det ikke var han som lå der, bare et tomt skall. Han hadde reist bort, men hvor? Spørsmålene som jeg hadde tenkt på helt siden barndommen fortsatte å plage meg. Jeg husker at jeg snakket til den døde kroppen hans før jeg forlot leiligheten og sa: – Håper du har det bedre der du er nå!
Følelsen av tomhet og håpløshet ble en smerte i sjelen som jeg følte var i ferd med å kvele meg. Opiater (morfin, heroin, etc.) bedøver smerte, ikke bare i kroppen, men også i sjelen. Jeg skjøv smerten og problemene foran meg med den neste dosen. Det kan sammenlignes med å rulle en snøball foran seg i kram snø. Jo lenger man klarer å rulle snøballen, jo større blir den. Til slutt blir den så stor og tung at det ikke går an å flytte den lenger. Det er ved dette punktet den narkomane søker hjelp – eller gir opp. Mange som har vært i denne situasjonen har valgt å ta en overdose, men for noen har dette skapt den desperasjon som er nødvendig for å skape en sterk nok motivasjon til å bryte med stoffet. Slik ble det også for meg.
Det psykiske er verst
Jeg søkte hjelp et par ganger, først i Sverige, på Långbro Sjukhus, siden på Åsgård Sykehus i Tromsø. Der fikk jeg en nedtrapning på metadon, stadig mindre doser ned til null, og etter noen uker var den fysiske avhengigheten av opiater borte. Det var da jeg oppdaget noe jeg ikke hadde vært klar over. Nemlig at den sterkeste avhengigheten ikke er den fysiske, men den psykiske. Suget etter nye rusopplevelser dro meg som en magnet tilbake til stoffet og det gamle miljøet, og snart var jeg tilbake på tredemølla hvor jeg løp den samme kjedelige runden hver dag uten å komme ut av buret.
Store deler av denne perioden av livet hans er mer eller mindre tåkelagt, men han husker en opplevelse som illustrerer hvor sterkt rusgiftavhengigheten satt.
– Det hadde vært ”tørke” i byen et par dager og abstinensene rev og slet i kroppen. Jeg og en kamerat hadde nettopp fått tak i morfinbase. Vi nærmest løp opp til Frisk Sport, en helsekostrestaurant hvor jeg pleide å spise (sunt skal det være). Før vi skulle spise, måtte vi bare bli friske, så vi gikk på toalettet for å sette oss et fix. Jeg husker at jeg skalv slik at kameraten min måtte hjelpe meg med å sette sprøyta. Han bommet flere ganger, blodet rant nedover armen min, og situasjonen var heller ussel. Da sier han plutselig: – Du, Liffen, vi narkomane har det i hvert fall bedre enn folk flest! – Hva mener du med det? spurte jeg. Jeg syntes ikke sitasjonen virket så voldsomt positiv. – Jo, vi har i hvert fall ”kickene”. Det han mente var opplevelsen av å komme helt vekk fra denne verden. Så sprøtt det enn høres ut, var jeg faktisk enig. Morfinen fylte oss med en slags indre tilfredshet, som dempet det indre skriket av meningsløshet og tomhet for en liten stund.
Slik snudde det
– Hvordan kom du deg ut av dette kaoset?
– Ca. tre år etter at jeg ble morfinist, gjennomgikk jeg en kristen omvendelse. I utgangspunktet var jeg veldig lite positiv til kristendom, men da jeg ble invitert til en gospelkonsert av ei pen jente, takket jeg ja. Der ble jeg tilbudt forbønn. Det som gjorde at jeg lot disse kristne få lov til å be for meg, var at de snakket om åndelige spørsmål som opptok meg. Ikke minst merket jeg en spesiell atmosfære som virket tiltrekkende. Da jeg våknet dagen etterpå, skjønte jeg at det hadde skjedd et under. Jeg hadde nemlig ingen abstinenser. Hva var dette? Kunne det virkelig være tilfelle dette de påstod om at Jesus lever? Jeg konkluderte for meg selv at om det er sant, vet jeg ikke. Men jeg håper virkelig at det er noe i denne Jesus-greia. Kanskje det finnes en dypere mening med livet? Og det gjorde det! For å gjøre en lang historie kort: Gud ga meg svar på de eksistensielle spørsmålene som hadde plaget meg så lenge. I dag vet jeg hvorfor jeg er født og hvor jeg skal når jeg dør. Denne vissheten har gitt meg mening også med det livet som jeg lever på denne siden av graven. En innbildning hadde ikke vært i stand til å skape en så gjennomgripende forvandling som den jeg og mange med meg har opplevd, mener Leiv Holstad.
– Du sier at abstinensene forsvant. Hender det at du kjenner sug etter stoffer i dag?
– Nei. Suget forsvant ca en måned etter at jeg ble en kristen da jeg hadde en gjennomgripende åndelig opplevelse, det som i Bibelen kalles for å bli døpt i Den Hellige Ånd. Dette var en mye sterkere kraft enn jeg noen gang hadde opplevd på narkotika. Guds Ånd overtok, og siden da har jeg vært fri! Marita-filmene og stiftelsen er en direkte konsekvens av dette.
– Mange stoffavhengige blir avvent på heroin og amfetamin, men ikke på hasj? Hva mener du om det?
– Man blir ikke fysisk avhengig av hasj slik man blir av for eksempel heroin, derfor trenger man ingen avvenning i form av en nedtrapning på mindre og mindre doser. Men cannabis (hasj, marihuana) skaper en sterk psykisk avhengighet og kan også føre til dype psykiske forstyrrelser, til og med psykoser. Derfor trenger også cannabisavhengige som ønsker å slutte oppfølging og hjelp mens de er i avvenningsfasen.
Alkoholfaren
– Det blir hevdet at alkohol er det farligste av alle rusgiftene. Hva er din kommentar til dette?
– Dette var et av mine beste argumenter for å røyke hasj. Noen av lærerne mine drakk, visste jeg, også mange av de voksne i min familie. Det var riktignok bare et mindretall av dem jeg noen gang opplevde å se var fulle. I ettertid har jeg sett at noen av dem ble alkoholavhengige, men flertallet ble ikke det. Jeg resonnerte med at siden alkohol er det farligste stoffet og en stor del av Norges voksne befolkning bruker det, da kan det ikke være så farlig at jeg fyrer meg et blås.
Det jeg ikke tenkte over den gang da jeg var ungdom (ung og dum), var at mens alkohol kunne brukes på flere måter – for eksempel som et nytelsesmiddel sammen med mat, så var det bare én hensiktsmessig måte å bruke hasj på, nemlig for å bli beruset. Man fyrer ikke et blås ”til maten” fordi smaken passer sammen med for eksempel breiflabb – hasj brukes utelukkende for å gi en rus. Får man ingen rus, er det mislykket. Flertallet av de som bruker alkohol er såkalt måteholdsbrukere, dvs. de drikker, men de ruser seg ikke. Det enkleste hadde selvfølgelig vært at alle var totalavholdende fra alkohol, men slik er det ikke. Når vi henvender oss til ungdommen og sier at alkohol er det farligste, bør vi tydeliggjøre dette og forklare hvorfor og fra hvilken synsvinkel alkohol er det farligste stoffet.
Alkohol ER den mest skadelige rusgiften når vi ser på omfanget av skadene, noe som henger sammen med utbredelse og sosial akseptering. Det er også store muligheter for at det vil føre til alkoholisme dersom det brukes som et rusmiddel – dvs. dersom man drikker seg full et antall ganger i uka. Så langt man kjenner til, er også alkohol den farligste rusgiften i forhold til fosterskader
– Mange behandlingssteder vurderer alkohol som OK etter en periode med avholdenhet – hva mener du om det?
– De som har vært alkoholikere bør satse på totalavhold! De som ikke har vært alkoholikere bør tenke seg om hvor og sammen med hvem de drikker alkohol. Det beste er selvfølgelig totalavhold, men det er sannsynligvis umulig å gjøre hele samfunnet til en alkoholfri sone, men vi kan i alle fall sørge for at det finnes alkoholfrie soner og fokusere på hvor dumt og nedverdigende det egentlig er å være full.
Hasj farligst
– Det leder oss inn på hva som er de farligste narkotiske stoffene Leiv. Hvilke mener du de er?
– Det avhenger av fra hvilken vinkel man ser det. For å komme med et noe forenklet fasitsvar:
Alkohol er det som skaper størst problemer i forhold til helseproblemer, vold og fosterskader. Opiater er det farligste i forhold til overdoser og fysisk avhengighet.
Amfetaminpreparater (og kanskje ecstasy) er det farligste i forhold til psykisk avhengighet. LSD og lignende hallusinogene stoffer er det farligste i forhold til akutte psykoser.
Sniffing av lim, løsemidler, etc er det farligste i forhold til å ødelegge hjerneceller.
Hasj og marihuana er det farligste i forhold til å tiltrekke nye brukere. De fleste vil si nei dersom de blir tilbudt heroin eller LSD fordi de vet det er farlig. Men hasj er jo ikke farlig, tror noen. Derfor er det mange som tar sjansen på å prøve det. Sett fra denne vinkelen vil jeg si at det farligste stoffet er det du tror er ufarlig. I tillegg til dette, skaper hasj en sterk psykisk avhengighet av rusopplevelsen (når man har lært den ”rette røyketeknikken”) som gjør at mange fortsetter.
Noen er mer disponert enn andre for avhengighet. Å ruse seg er en måte å flykte på. Fluktbehovet er varierende avhengig av hvordan man har det. For den som har en stor indre smerte (for eksempel et skadet selvbilde), vil rusen (flukten) oppleves enda mer tiltrekkende enn for den som har et positivt selvbilde og har en positiv fremtidstro. Livssituasjon, selvbilde, genetisk arv, personlig nettverk, utdannelse, mental styrke osv. er forskjellig, derfor er noen mer, andre mindre disponert for stoffavhengighet.
– Hva er din erfaring med selvhjelpsgrupper?
Dette er til en viss grad en del av strategien både i kontaktkafeen, fengselsarbeidet, botilbudet og i andre deler av virksomheten i Maritastifelsen, men vi fokuserer mer på mulige løsninger enn felles problemer. Mitt inntrykk er at enkelte selvhjelpsgrupper handler mer om å forsone seg med sine problemer og redusere smerten enn en total livsendring.
– Til slutt Leiv. Hvilket arbeid gjør Maritastiftelsen?
– I Maritastiftelsen har vi som oppgave å forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe rusgiftavhengige til et nytt og meningsfylt liv uten rusgiftpåvirkning. Stiftelsen fikk navnet Marita av undertegnede i 1984 i forbindelse med dokumentarfilmen ”Marita – et dokument fra noen som overlevde.” I 1996 ble Marita II produsert. Marita-navnet kom fra filmens tittelsang, komponert av Hans-Inge Fagervik. Sangen handler om ei jente som døde av en overdose. Slik har Marita blitt et symbol for alle våre venner som er døde av narkotikarelaterte årsaker. Norge er regnet som versting i Vest-Europa på overdosedødsfall. Gjennom Maritakafeen og gateteam er folk fra Maritastiftelsen daglig ute i Oslos narkotikamiljø. Her reddes folk fra overdoser og mange motiveres til rehabilitering.
Maritastiftelsens syn på mennesket og samfunnet vi lever i er forankret i den kristne tro og Bibelen. Arbeidet gjenspeiler en tro på at hvert menneske er verdifullt, også de som har det vanskelig og er langt nede på den sosiale rangstigen, framholder Holstad før han går over til en mer spesifikk beskrivelse av Maritastiftelsen.
Forebyggende arbeid
– Gjennom Rock mot rus presenterer Hans-Inge Fagervik et forebyggende program blant skoleelever, studenter og foreldre, der formålet er å skape gjennomtenkte holdninger til rus. Rock mot rus er utarbeidet i samarbeid med fagfolk innen skolen og politiet, og har gjennom 30 år blitt testet og utprøvd med svært gode resultater.
I tillegg holder tidligere stoffbrukere rusgiftforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre i Norge samt i syv andre europeiske land. Som en del av dette vises Marita-filmen.
MaritaNytt
utgis fire ganger i året. Bladet inneholder aktuelle saker fra områdene narkotika-samfunn-kriminalitet både generelt og fra stiftelsens aktiviteter.
Maritakafeen
ble åpnet i januar 1996 og ligger midt i strøket i Oslo hvor stoffavhengige og prostituerte samles. Åpningstid er mandag til fredag på kveldstid. På dagtid driver vi mer individuell oppfølging. Formålet med denne virksomheten er å gi omsorg til mennesker i en fortvilet livssituasjon, samt motivere og legge til rette for tiltak som fører inn i et meningsfylt liv uten behov for kunstig rus.
Fengselsarbeid
De fem fengslene i Oslo-området besøkes regelmessig av team fra Maritastiftelsen. De innsatte sørger for te og kaffe og vi har med kaker. Samlingen starter med sosialt samvær og avsluttes med sang, undervisning fra Bibelen og deling av livserfaringer. Besøkene er en viktig del av motivasjonsarbeidet for å inspirere til et nytt liv uten rusgifter og kriminalitet. Disse samlingene følges opp med jevnlige besøk og individuelle samtaler for de som ønsker det.
Arbeidstrening og oppfølging
er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Dette tilbudet omfatter mennesker som er på vei ut av rehabiliteringsinstitusjoner eller fengselsopphold, eller som av andre årsaker har kommet i en livskrise. Maritas arbeidstrening omfatter bruktbutikk, byggvirksomhet og andre tiltak i bedrifter som Maritastiftelsen samarbeider med. Arbeidstreningen er tilrettelagt individuelt. I bruktbutikken omsettes bøker, møbler, klær mm. Slik sparer vi miljøet og er en motfaktor til kjøp-og-kast-mentaliteten.
Marita Ung
er et tilbud for ungdom som står i fare for å bli rekruttert til rusgiftmiljøer i Oslo, eller har en annen utfordrende livssituasjon. Dette omfatter et musikkverksted hvor de lærer å spille ulike instrumenter, har sosiale samlinger på en rusgiftfri kafé, deltar på turer og andre fritidsaktiviteter. Individuelle veiledningssamtaler tilbys også. Dette tiltaket har blitt veien ut av stoffavhengighet for noen, mens for andre har det vært med på å forhindre en mulig rusgiftkarriere.
Marita Bo
har som mål å bidra til selvstendiggjøring av ungdom som av ulike årsaker trenger skjerming og oppfølging i en snufase av livet. Ungdommene bor sammen med ansvarspersoner som er positive miljøskapere. Beboerne følges opp i forhold til arbeid, skole, personlig økonomi og andre forhold som har med livsmestring å gjøre, slik at den enkelte beboer kan ta nye positive skritt i sin personlige og sosiale utvikling.
Stiftelsen KRAFT
er et nettverk av flere organisasjoner i Norge med rehabiliterings- og hjelpetiltak for rusgiftavhengige. Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT og var også med på å grunnlegge organisasjonen. Gjennom dette nettverket kan vi gi et tilbud som er tilpasset den enkeltes behov både geografisk og individuelt.
Internasjonal virksomhet
Et utstrakt internasjonalt arbeid drives i Russland, Hviterussland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island. Marita-filmen vises og foredrag holdes på skoler. I Serbia og Hviterussland har vi lokale samarbeidspartnere som også driver rehabilitering for rusmisbrukere. Teen Challenge Maritastiftelsen er nasjonal representant for den verdensomspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkotikaavhengige siden 1958, avslutter Leiv Holstad.