Ragnar Hauge viser hvordan alkoholforbruket og -skadene økte med økt tilgjengelighet, spesielt av brennevin, fra 1816 og utover. Han beskriver også hvordan myndighetene måtte forsøke å begrense skadevirkningene, lenge før man fikk noen organisert folkebevegelse mot alkohol i Norge. Men det var først med den organiserte avholdsbevegelsen at alkoholforbruket for alvor begynte å gå nedover, fra slutten av 1870-årene og helt opp til ca. 1960. På det tidspunktet begynte avholdsbevegelsen å få redusert innflytelse, samtidig som lærdommene fra alkoholens herjinger et hundreår tidligere hadde gått i glemmeboken. Resultatet har vært en ny liberalisering av alkoholpolitikken, av folks holdninger til alkohol, og et stigende alkoholforbruk som nå i 2011 ikke har vært så høyt siden midten av 1870-tallet. Kan det være grunnlaget for å lete fram avholdstankene igjen, både som individuell alkoholpraksis og som en målsetting for offentlig alkoholpolitikk? Kanskje ikke slik at alle skal bli avholdsfolk, men i alle fall slik at det blir en offisiell målsetting å opprettholde og utvide en alkoholfri befolkningssektor, og gi støtte til et alkoholfritt samværsliv.
En mann som sto for mye av dette, var Johan Scharffenberg. Espen Søbye har skrevet en omfattende biografi, som vi anmelder i dette nummeret, og hvor vi fokuserer på den innsats han gjorde for å forebygge og begrense alkoholskader, bl.a. gjennom å foreskrive personlig avhold. Scharffenberg inntok et personlig avholdsstandpunkt først i 30-årsalderen, etter at han var blitt overbevist om at det var det mest fornuftige, også i lys av en rasjonell nytelseslære. Med sitt begrep ”Positiv rus”, fører FMR i dag tankene om nytelseslære videre, om enn med andre ord enn de Scharffenberg brukte.
Men alkoholbrukerne har også sin historie, sine tradisjoner og sin ideologi. Derfor anmelder vi også boken ”Alkoholens historie – fra rennesteinen til kongens bord”. Gjennom denne får vi et sterkt inntrykk av hvor integrert alkoholbruken er i norsk kultur, og hvor vanskelig det kan bli å forandre de norske drikkevanene. Selv om folk nå oftere drikker til hverdags, er den tradisjonelle helgefylla ikke blitt mindre”, og vi får snarere en addisjon av drikkevaner, i stedet for å bytte fylla med hverdagsdrikking.
I dette nummeret lanserer vi også et omfattende narkotikapolitisk program, i formen et program for FMR, men i realiteten en beskrivelse av en sammenhengende offentlig narkotikapolitikk som, hvis den ble satt ut i livet, ville redusere narkotikaproblemet betydelig. Vi kan ikke innskrenke narkotikaproblemet til å dreie seg om de 40-50 som oppholder seg på Plata i Oslo eller i Nygårdsparken i Bergen. Vi må se en helhet som består av både forebygging, behandling, lovhåndhevelse, lavterskeltiltak, forskning og internasjonalt arbeid.Vi anbefaler virkelig behandlere, forskere, politikere og mediafolk å studere dette programmet grundig, og tenke igjennom hvordan det kan implementeres.
I lys av dette har vi også intervjuet den gamle kjempen, Njål Petter Svensson, om hvordan vi kan forebygge gjennom å fokusere på ”ungdom på tur”, eller de som befinner seg i sviktsonen innenfor barnevern, skolevesen og i fritidsmiljøet.
Vi har også anmeldt boken ”Cannabiskultur” som forsøker å beskrive den framherskende kulturen og ideologien blant dagens hasjrøykere.
Sist, men ikke minst, har vi intervjuet Lise Aasmundstad, som selv har gått på metadon i 13 år, om erfaringene knyttet til LAR-programmene, og hennes synspunkter på det å trappe seg ned og bli rusgiftfri.
Bokanmeldelsene i dette nummeret, og ikke minst det siste intervjuet, illustrerer at narkotikaproblemet ikke er noe enkelt og likefram spørsmål. Det dukker stadig opp kompliserte enkelttemaer som må løses. Det viktige blir bare å holde fast på at de må løses innenfor en helhetlig ramme, slik som skildret i det narkotikapolitiske programmet, hvor en restriktiv og human narkotikapolitisk tenkning ligger til grunn. Da ville vi slippe at den narkotikapolitiske hoveddiskusjonen skal dreie seg om heroinstøttet behandling eller ikke.