Tidsskriftet RUSFRI

Norges første sosiolog, Eilert Sundt, delte i boken «Om Ædruelighedstilstanden i Norge» på 1850-tallet folket i tre kategorier, etter deres forhold til alkohol. De var enten «ædruelige», «ikke sikre» eller «forfaldne». Språket speilet den tids tenkning, men virker i dag verken objektivt eller vitenskapelig. Et viktig spørsmål er om språkbruken i dag røper vår tids dominerende tanker om temaet, og i tilfelle: hvilke tanker den undertrykker.

Ørkesløshet og drukkenskap

I Fattigloven av 1863 var strafferettslige forhold knyttet til: «ørkesløshet og drukkenskap». I 1900 fikk vi «Lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap», som først ble avskaffet i 2006. Gradvis utviklet de dominerende tankene om alkoholproblemene seg bort fra en oppfatning av last og moralsk svikt og mer i retning av en sykdomsoppfatning. I 1932 ble «Lov om edruskapsvern og edruskapsnemnder» vedtatt. Her var ideen: vern av edruskapen, dvs. vern av den ønskede alkoholtilstand. I stedet for vern av befolkningen mot «drukkenskap», i dagligtale omtalt som «fylla», definerte man nå det sentrale  problemet som «misbruk», et begrep som fortsatt står sterkt.

Motstand

Det har vært ført en særegen kamp mot rusgift i Norge siden midten av 1800-tallet, først og fremst gjennom avholdsbevegelsen, men også i stor grad gjennom arbeiderbevegelsen og de lavkirkelige organisasjonene.  Forbundet Mot Rusgift ble stiftet i 1904 under navnet «Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund», og fikk sitt nåværende navn i 1973. Fra midten av 1960-tallet er det også kommet narkotikapolitiske organisasjoner til. I perioder har også politiske partier og andre folkeorganisasjoner prioritert kampen mot rusgift høyt på sine programmer. Sentrale begivenheter i norsk rusgifthistorie er forbudstiden fra 1919-1926, både innført og avskaffet ved folkeavstemning, opprettelsen av Vinmonopolet i 1922, og den jevne oppgangen i alkoholforbruk som har pågått nesten sammenhengende i årene etter 2. verdenskrig. Avhengighetsbehandling ble i 2004, ved den s.k. «Rusreformen» overført til spesialisthelsetjenesten.

Offentlige rusgiftorganer

Som en følge av den folkelige motstanden mot først og fremst alkohol, har det også vært opprettet offentlige organer som har hatt rusgiftene som spesialoppgave. Hvor godt disse organene har arbeidet, har imidlertid vært avhengig av hvor sterkt kravet fra de rusgiftpolitiske og folkelige organisasjonene har vært om offentlig innsats på rusgiftområdet.  Etter krigen er den offentlige alkoholpolitikken blitt stadig mer liberal, tilgjengeligheten har økt og alkohol er relativt sett blitt stadig billigere. Også innen narkotikapolitikken har det skjedd en gradvis liberalisering av den strafferettslige tilnærmingen, mens problemene tidvis har økt kraftig. Dette har skjedd i en periode hvor de frivillige organisasjonene på rusgiftområdet har opplevd tilbakegang og har en svakere posisjon enn før.

Noen av de rusgiftspesialiserte offentlige organene er i dag avviklet, til fordel for en generell helsetilnærming. Rusmiddeldirektoratet ble avviklet til fordel for et utvidet Sosial- og Helsedirektorat, som igjen er blitt omdøpt til Helsedirektoratet. Rettstoksikologisk institutt – som bl.a. gjennomførte analyser av blodprøver av rusgiftpåvirkede personer i trafikken – er i dag lagt inn under det bredere Folkehelseinstituttet, som «Divisjon for rettsmedisinske fag». Men fortsatt eksisterer Statens Institutt for Rusmiddelforskning – SIRUS, som driver samfunnsvitenskapelig rusgiftforskning, og totalt sju regionale kompetansesentre, som har rusgiftforebygging som hovedoppgave. På kommuneplan eksisterte det lenge kommunale edruskapsnemnder, men disse er i dag i regelen integrert i et bredere helse- og sosialpolitisk kommunalpolitisk arbeid, for eksempel i form av en helse- og sosialkomite/-utvalg, og administrativt i form av sosialkontor/NAV, ofte med «ruskonsulenter», hvor oppgaven først og fremst er å yte service overfor folk med avhengighetsproblemer.