Svar:
Farlighet eller skadeligheter ikke entydige begreper. Når man snakker om et stoffs farlighet, snakker man da om hvor mange som vil få problemer ved bruken av det, snakker man om hvor stor risiko man utsetter seg for dersom man bruker det én gang, snakker man om hvor stor dose som er nødvendig for å framkalle en overdose, eller snakker man om faren for å bli avhengig, eventuelt hvor lett det er å bli kvitt sin avhengighet?
Alkohol er den rusgift som uten sammenligning skaper problemer for flest mennesker. I den voksne befolkning regner man med at ca. 85 prosent er brukere. Bruken er også sosialt godtatt, noe som gjør det sannsynlig at de fleste unge før eller senere vil begynne å bruke alkohol. Fordi det er så mange som bruker denne rusgiften, vil det også være et stort antall å rekruttere alkoholproblematikere fra. Ut fra sin utbredelse skaper også de beroligende og søvngivende medikamentene mange problemer.
Ut fra samme synsmåte vil cannabis (hasj og marihuana) være den mest truende av de illegale rusgiftene. Stoffet er langt mer utbredt enn andre narkotika, og danner dermed en større tallmessig brukerbasis for å rekruttere problemer. I Nederland som har større utbredelse av hasjbruk enn i Norge, søker nå ca. 7000 mennesker hvert år behandling for sin cannabisavhengighet. Cannabis kan også sies å være ekstra farlig på grunn av den naivitet som stoffet omtales med i ungdomskretser. Det er en utbredt misforståelse at stoffet ikke er farlig i seg selv, men bare dersom man går over til andre stoffer.
Legaliseringsbevegelsen markedsfører bevisst en slik oppfatning. Fra et samfunnsmessig synspunkt kan det ikke være tvil om at cannabis utgjør et kjernespørsmål. Det er ikke i spørsmålet om heroinutdeling til stoffavhengige at den verste faren for en ny generell nedrusing av ungdomsgenerasjonen ligger. Den største utfordringen ligger i å få aksept for at cannabisstoffene er skadelige og uønskede rusgifter i seg selv.
Også et stoffs individuelle farlighet er avhengig av hvilke faremomenter man legger vekt på. Dersom man f.eks. mener den rusgift som man umiddelbart kan dø av ved første dose, så er heroin i særklasse farligst. Dersom man heller legger vekt på hvilket stoff det er som raskest skaper sterk avhengighet, da kan kokain framstå som det farligste.
Dersom man derimot med farlighet mener det stoff som mest lumskt og umerkelig i løpet av lang tid litt etter litt forandrer personligheten og virkelighetsoppfatningen på en dyptgripende og varig måte, da skiller hele hallusinogengruppen seg negativt ut som svært farlige, med LSD i spissen.
Hit vil det også være naturlig å regne ecstasy, og cannabis, selv om cannabis har svakere hallusinogene virkninger enn LSD. Men etterhvert som man lykkes i å dyrke fram cannabis med høyt THC-innhold, blir også de hallusinogene sidene ved cannabis-rusen mer framtredende. Med til farlighetsdiskusjonen hører også hvor lang tid under påvirkning av stoffet et menneske vil befinne seg. Enhver påvirkningssituasjon innebærer en fare for skader, ulykker og endret adferd som skyldes selve påvirkningen.
Dersom et stoff fører til påvirkning over lang tid etter inntak, eller dersom man ofte befinner seg i en påvirkningssituasjon, vil dette representere et faremoment. Sånn sett representerer benzodiazepinene en ytterkant ved å ha en langvarig påvirkningskraft, mens alkohol representerer et faremoment ved at rustilfellene blir gjentatt ofte, selv om ikke all alkoholbruk har kjemisk rus som formål.
Det har derimot bruken av illegale narkotika, hvor enhver illegal bruk i alle fall i begynnelsen vanligvis er knyttet opp mot forventningen om en ruseffekt. Farlighet må også vurderes opp mot de situasjoner hvor et stoff brukes.
Brukes f.eks. rusgifter i trafikksituasjoner eller under bruk av farlig maskinutstyr, vil det representere enn større fare både for brukeren selv og for omgivelsene enn dersom bruken foregår hjemme i brukerens egen stue. Dersom et stoff blir mer utbredt, øker imidlertid sjansene for at det også vil bli brukt i slike ekstra farlige situasjoner. Til diskusjonen om farlighet hører naturligvis også om et stoff er legalt eller illegalt.
At et stoff er illegalt og ikke-akseptert i bruk gjør det naturligvis mer individuelt risikabelt å bruke det, fordi det i tillegg til selve stoffvirkningene kan føre til straffereaksjoner og stigmatisering fra samfunnets side. Dette synspunktet blir av legaliseringstilhengerne brukt som et argument for å avskaffe forbudet mot bruk av f.eks. cannabis. Men da står man overfor det andre hensynet, nemlig at en legalisering vil føre til en økt bruk, dvs. at cannabis vil utgjøre en fare for flere mennesker enn i dag, jfr. alkoholsituasjonen.
Farlighet avhenger også av hvem som bruker stoffet. Noen mennesker vil være mer utsatt for avhengighetsutvikling enn andre. Vi vet imidlertid ikke hvem dette er. Erfaringene med alkoholen har imidlertid vist oss at sårbare mennesker finnes i alle samfunnslag. Det blir derfor av stor viktighet å forhindre bruk av illegale rusgifter generelt, for å gjøre rekrutteringsgrunnlaget til problematikernes rekker minst mulig.
Du kan lese en artikkel om farlighet ved bruk av ulike rusgifter i Mot Rusgift nr. 65/66Her: www.fmr.no/MR