Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis. Actis er en paraplyorganisasjon for 30 ulike organisasjoner, og de arbeider for å redusere skadene forårsaket av rusgifter og pengespill.
Hver eneste dag opplever kvinner å bli utsatt for psykisk og fysisk vold fra mennesker de er glad i. Kampanjeuke mot vold mot kvinner handler om å skape økt oppmerksomhet om at dette skjer og den frykten som disse kvinnene lever med og den faren de utsettes for. Vi må ha en økt innsats mot at dette skjer og det må gjøres mer for å stoppe utøverne.
Gerhardsen har jobbet med dette i 20 år. Det er historier om kontroll, frykt og voldshendelser, og skam, følelsen av at ingen ser, ingen skjønner.
Hun nevnte et eksempel: Jente 16 år – har kranglet med kjæresten på en fest- står med et glass i hånda. Kjæresten kommer bort og klemmer til så glasset knuses inn i hånda. Mange ser det. Ingen sier noe. Ingen gjør noe. Vold i parforhold er ingen privatsak. Si noe gjør noe. Rød Knapp-aksjonen, henleder oppmerksomheten, slik at flere kan reagere. Vi må redusere alkoholbruken- den øker risikoen både for å bli voldsoffer og voldsutøver. Den volden som skjer i i rusgiftpåvirket tilstand er grovere og verre enn den som skjer i edru tilstand.
Mange som slår, angrer seg etterpå, og de unnskylder seg og skylder på fylla. Mye lettere å skylde på fylla, også for voldsofferet. For det er mer behagelig når de blir utsatt for trusler, harde grep og slag fra en du er glad i å skylde på fylla. Men det finnes bare en som er ansvarlig – og det er gjerningspersonen.
Sentio har på oppdrag fra Actis og NKS gjennomført en undersøkelse blant studenter i aldersgruppen 18-25 år om vold i rusgiftpåvirket tilstand. På spørsmålet: «Har du selv blitt utsatt for vold av en kjæreste eller kamerat i ruspåvirket tilstand?», svarte 10 prosent ja, hvorav 11 prosent blant mennene, og 9 prosent blant jentene. På spørsmålet: «Kjenner du til at gutter i din omgangskrets har utsatt venninner/kjærester for vold i ruspåvirket tilstand?» svarte 15 prosent av mennene og 19 prosent av kvinnene ja.
Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis.
Den volden som skjer i i rusgiftpåvirket tilstand er grovere og verre enn den som skjer i edru tilstand.
HVA SIER UNDERSØKELSEN?
Grete Herlofson, generalsekretær i NKS, kommenterte undersøkelsen.
– Vi er inne i julehøytiden, og jul betyr juling, sa en kvinne til meg. Jul er forventninger, mat og drikke, og veldig ofte er rusgifter involvert. Vi vet det er sammenheng mellom rusgiftbruk og vold. Vi vet at rusgiftpåvirkning er en sårbarhetsfaktor. Vi vet for eksempel at de aller fleste voldtekter skjer i festsammenheng.
Hvis undersøkelsen viser at nesten hver femte (18 prosent) av de spurte kjenner til gutter i omgangskretsen som har utsatt venninner/kjærester for vold i rusgiftpåvirket tilstand, så forteller dette oss for det første at vold mot kvinner og jenter er svært utbredt. Mellom 75 000 og 150 000 nordmenn opplever årlig vold fra en de kjenner. De aller fleste av dem som utsettes er kvinner, og mørketallene er store. 1 av 10 kvinner melder at de har vært utsatt for voldtekt, over halvparten av dem er under 18 år når voldtekten skjer. For det andre så viser dette at rusgiftpåvirkning er forbundet med økt voldsrisiko. Studier fra Sverige viser at når alkoholkonsumet i den svenske befolkningen var høyt, var også forekomsten av politianmeldt kvinnemishandling høyt, og motsatt.
Jeg snakket selv med en voldsutsatt kvinne for en tid tilbake. Hun levde med psykisk vold fra partneren i en årrekke. I sommer gikk han til fysisk angrep på henne. Da var hun gravid, og deres to felles barn ble vitne til det hele. Jeg husker så godt Merete, som kvinnen heter, fortalte at partneren var beruset da han denne kvelden kom hjem og utsatte henne for grov partnervold.
Sitat Merete:
«Den sommerkvelden får han panikkanfall om kvelden. Jeg tenkte at han hadde taklet dagen dårlig. Han kler på seg og sier at han skal gå ut en tur. Det går en time, to timer… Han bombarderer meg med meldinger. Blir mørkere og mørkere til sinns. Til slutt sovner jeg – og våkner av at noen låser seg inn. Jeg later som jeg sover når han kommer inn på soverommet. Lukter at han har vært på puben».
47 prosent – i underkant av halvparten av de spurte i ungdomspanelet – har ikke grepet inn eller varslet noen når gutter i omgangskretsen har utsatt venninner for vold i rusgiftpåvirket tilstand Jeg må understreke at dette er svar fra dem som svarte ja på forrige spørsmål.
HVA SKYLDES DETTE?
Er det sånn at den voldsutsatte føler skam og skyld etter det som har skjedd, og derfor ber vennene om ikke å gå videre med saken? Vi vet at vold mot kvinner er skambelagt og tabubelagt. Det skal mye til før kvinnene selv tør å fortelle om volden de opplever. Forskning viser at kun 11 prosent går videre med sin voldsopplevelse.
Helene Flood Aakvaag har forsket på skyld og skam blant voldsutsatte. Hun disputerte tidligere i høst, og hun har noen veldig interessante funn i sine studier: Tidligere har man ofte fokusert på skyld og skam etter seksuelle overgrep og partnervold. I denne studien fant Aakvaag skyld og skam etter mange forskjellige typer vold, for både menn og kvinner. Vold er skyldbefengt uansett.
Eller er det sånn at halvparten av de spurte i ungdomspanelet ikke varslet om vold mot jenter fordi de ikke vet nok om konsekvensene av volden? At de tenker dette er ikke så farlig?
Vold mot kvinner og barn har enorme konsekvenser. Vi vet at voldserfaringer er nært knyttet til fysiske og psykiske plager. Vold i nære relasjoner koster samfunnet 4,5-6 milliarder kroner årlig, og de største kostnadene er knyttet til tap av arbeidskraft grunnet helsemessige plager som følge av volden. I tillegg kommer den menneskelige belastningen. Det er derfor kjempeviktig at den voldsutsatte får hjelp og støtte – både fra venner og fra profesjonelle.
Et interessant funn fra undersøkelsen er at 18-19-åringene (altså den nedre aldersgruppen) i undersøkelsen i langt større grad enn de litt eldre svarer at de har grepet inn eller varslet når de vet om andre som har blitt utsatt. Det gir grunn til håp. Denne forskjellen, (53 prosent som varslet for hele utvalget, mot 72 prosent av dem i alderen 18-19 år) og årsakene til den må vi vite mer om. En mulig forklaring kan være at 18-19-åringene, som fortsatt går i videregående skole har voksenpersoner å henvende seg til, som helsesøster på skolen, kontaktlærere eller foreldre, mens de som er eldre og flytter hjemmefra for jobb eller studier ikke har de samme mulighetene.
HVOR GÅR GRENSA?
Herlofson la vekt på at vi må lære ungdom hvor grensa går, hva vold er, og at rusgifter er viktige sårbarhetsfaktorer. Ingen ønsker å gå ut av ungdomstiden som overgriper og voldsutøver. Enda mindre ønsker noen å være voldsutsatt. Hvordan kan vi bidra til å forhindre at dette skjer?
Hvorfor er holdningsskapende arbeid så viktig, spurte Herlofson. Fordi Hemsedalsaken har vist oss at vi har utfordringer med holdninger, først og fremst blant gutter som tenker at det er ok å bære en tydelig neddopet kvinne ut av en taxi og inn i en campingvogn og å ha sex med henne etter tur. Men også blant legdommere som tenker at det kan være at hun ønsket det selv. Sanitetskvinnene har kampanjer overfor russen hvor det heter at kun «ja betyr ja». Som Hemsedalsaken så tydelig demonstrerer, så betyr ikke fravær av nei automatisk ja.
Herlofson avsluttet med å understreke at ansvaret for overgrepet aldri ligger hos offeret. Selv om kvinnen er beruset så betyr ikke det at mannen kan ta seg til rette. Vi kan ikke akseptere holdninger som «fylla har skylda».
SEKSUELLE OVERGREP OG RUSGIFTENES ROLLE
Helle Nesvold, overlege ved Overgrepsmottaket, Legevakten i Oslo. Foto: Actis
Helle Nesvold har 30 års erfaring fra arbeid ved legevakt og overgrepsmottak, og har skrevet en doktoravhandling med utgangspunkt i Overgrepsmottaket. Ved Legevakten i Oslo er det også utført et doktorgradsarbeid om rusgiftpåvirkning (dr Odd Martin Vallersnes), og utført studier vedrørende vold (dr Knut Melhuus mfl)..
Oslo legevakts forskjellige avdelinger tar i mot et bredt spekter av tilstander, herunder forgiftninger med rusgifter, seksualovergrep og voldutsatte. Allmennlegevakten har nå årlig ca. 3000 sterkt rusgiftpåvirkede til observasjon. Farlige effekter av rusgiftpåvirkning kan være pustestopp, eller overstimulering, med påfølgende dødsfall. Men det gjør også betydelig inntrykk å se den økte skaderisikoen og voldsutsattheten som rusgiftpåvirkning medfører. Skadelegevakten behandler årlig nær 3000 voldsskader, hvorav mer enn halvparten er merkbart berusede når de kommer til behandling. Blant dem som voldsskades på byen er 70-85% beruset. Partnervold utgjør elleve prosent av voldsskadene. Skadelegevakten angir erfaringsmessig at det er langt mellom de edru pasientene etter kl 22.
Rugiftpåvirkning bidrar også til økt utsatthet for seksuelle overgrep og Overgrepsmottaket i Oslo mottar nå 450-500 pasienter årlig etter slike hendelser.
Ved Overgrepsmottaket ser man et bredt spekter av overgrep, fra beføling, forsøk på, og gjennomført voldtekt, og mistanke om voldtekt.
HVA GJØR ET OVERGREPSMOTTAK?
– På overgrepsmottaket foretar vi medisinske undersøkelser av dem som kommer inn, av f.eks. skader, sykdom, graviditet, og kontrollerer at alt ellers er i orden. Vi foretar også rettsmedisinske undersøkelser som sporsikring og skadedokumentasjon, uavhengig av om saken er eller vil bli politianmeldt. Vi bidrar med å opprette kontakt til bistandsadvokat, med politi og rettsapparat, og gir psykososial rådgivning gjennom krisen, og oppfølgende rådgivning til pårørende, og videre henvisning ved behov. Vi sørger for at den utsatte får et trygt oppholdssted det/de første døgn. Ved Overgrepsmottaket utgjør menn ca. 5-10 prosent. De fleste utsatte er unge, ca. 80 prosent av dem er i aldersgruppen 16-35 år. I halvparten av sakene er det en ukjent gjerningsperson, mens partner/ eks-partner står for ca. 10 prosent.
TOPPEN AV ISFJELLET
Men, som Nesvold sier, de utsatte overgrepsmottaket kommer i kontakt med utgjør bare en liten andel av dem som blir utsatt for seksualovergrep. Flere studier viser at bare ca. 10-20 prosent anmelder og/ eller søker helsehjelp. Det handler bl.a. om å vite hvor man kan få hjelp, og å ta inn over seg at dette har skjedd meg – hva skal jeg gjøre videre?. Ved Overgrepsmottaket ser man et bredt spekter av overgrep, fra beføling, forsøk på voldtekt, gjennomført voldtekt, og mistanke om voldtekt. Det er også et tilsvarende bredt spekter av metoder for å få gjennomført eller forsøke å gjennomføre overgrep på. 20 prosent blir utnyttet under søvn/rusgiftpåvirkning, 22-25 prosent har mistanke om at de er blitt tilført ekstra rusgifter og blitt (mer) påvirket uten at de ville det. 10-12 prosent husker ikke, men mistenker at de er blitt seksuelt utnyttet. Alkohol forårsaker ofte hukommelsesproblem. Av alle dem som henvender seg til overgrepsmottakene i Oslo og Trondheim har 80–90 prosent inntatt rusgifter forut for det inntrufne.
Politiet rapporterer at i saker med kjent gjerningsperson, har ca. halvparten vært påvirket i gjerningsøyeblikket.
Ved en undersøkelse som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gjennomførte blant norske ungdommer i 2015 viste det seg at 5 prosent av jentene var utnyttet under rusgiftpåvirkning, og 3,5 prosent ved vold. Også 1,2 prosent av guttene var utnyttet under rusgiftpåvirkning, og 0,2 prosent ved vold. Forskning viser at alvorlig vold eller overgrep før 15 årsalderen medfører økt risiko for rusgiftproblemer senere. Det er en gjensidig virkning mellom overgrep og rusgiftproblemer – overgrep kan medføre rusgiftproblemer eller forverrede problemer, mens rusgiftbruk også øker utsattheten for overgrep.
Et mål i behandlingen av slike traumer er stabilisering gjennom krisen og å gjenopprette verdigheten hos den utsatte. I oppfølgingen vil det blant annet være viktig å legge merke til om pasienten utvikler selvdestruktive tanker eller risikabel atferd, og gjøre nødvendige tiltak i forhold til dette.
UNGDOMSMILJØET:
Arrangørene hadde invitert tre ungdommer til å kommentere temaet. Kari Sakshaug og Anna Skavlan er begge 19 år og var russ i våres. Oline Margrethe Rustad, 16 år, er skribent for ungdomstidsskriftet Under Arbeid, og aktiv i Jentefronten. Alle tre ble bedt om å kommentere det faktum at en av ti i ungdomspanelet er blitt utsatt for vold fra kjæreste kamerat.
Anna sier hun er veldig overrasket, mens Kari mener det er for mange, men at vi sjelden hører om det. Men når vi hører om det, blir det en snakkis i ungdomsmiljøet. Hun mener saken får for liten oppmerksomhet i skolen. Vold blir normalisert på nye måter, f.eks. i sosiale medier. Slåsskamper blir snapchated. En kompis tok opp og delta at to jenter sloss på en naboskole. Jenter skårer like høyt som gutter på slåssing. Det er et rituale at jenter skal slåss. Spesielt under russetiden. Mange jenter har en ekkel historie.Undersøkelsen viser videre at halvparten hverken har varslet eller grepet inn. Hva skyldes det? Det er blir normalisert – de er enige om at det blir ansett som en privatsak, pluss at fylla har skylda. Handlingen blir rettferdiggjort p.g.a. rusgiftbruk. I en privatsak er det ikke like lett å gripe inn. Det kan kanskje også være usikkerhet om hva som har skjedd. Noen tenker kanskje at de var for fulle, at de burde ha passet bedre på seg selv. Oline sier at det ofte er sosialt selvmord å stå fram som offer for vold. Man risikerer å bli fryst ut. Det må bli mer fokus på at det ikke er greit, helsesøster må snakke om det når de er inne i skoletimene. Elevene må oppfordres til å si fra hvis de ser eller hører om vold eller overgrep. Skolen har tatt over oppdragelsen. Da trenger elevene å lære om seksuelt samtykke, og hvem som kan kontaktes i tilfelle overgrep.
VOLD MOT KVINNER – ET FOLKEHELSEPROBLEM
Hanne Kristin Rohde: Forfatter og foredragsholder og samfunnsdebattant. tidligere leder av vold– og sedelighetsavsnittet i Oslo politidistrikt
Rohde ville ikke utrope seg selv til noen ekspert på rusgiftspørsmål, men ønsket å anlegge et bredere perspektiv på temaet vold mot kvinner. I utgangs- punktet er det kanskje den største likestillingsutfor- dringen vi har, påpekte hun. Og hun lurte på hva det egentlig er som er kjernen av problemet, er det rusgiftene, eller er det holdnilngene? Og så er det naturligvis mange årsaker til at ting blir større og verre. Det er mye bra som står i diverse handlings- planer, - men jeg syns vi setter ngeren for lite på de dårlige holdningene. Det snakkes mye om hold- ningsskapende arbeid og det gjøres mye bra. Men hvorfor blir det ikke større oppslag når noen nesten velger å kle av seg selv og vise fram de mest for- dervede holdningene. Det speiler også en holdning.
Etter at Andrea Voll Woldum sto fram, modig, og faktisk til tross for at gjerningsmennene ble frifun- net, så greier hun å gi voldtekt et ansikt, og forteller hva det gjør med en.
AVLEGSE HOLDNINGER
Og så ser vi at det kommer en høyesterettsadvokat på banen, Gunnar Nerdrum, som blir sitert på tre ting: Det ene er at kvinnen ikke nødvendigvis mener nei, selv om hun sier nei. Det er en slik holdning jeg trodde var over på 70-tallet. Og så kaller han voldtekt for en «kort utskeielse», og viser til at dette er unge gutter som skal studere, så de kan jo tross alt ikke få så veldig mye straff. Ja, hva med jenta som skulle studere da, som i verste fall blir utsatt for posttraumatisk stress? Og så sier han at i ekteskapet kan det jo forekomme at mannen overser et nei. Det er faktisk noe man velger, hvis man overser et nei, det er ikke noe som bare skjer. Jeg er ikke overrasket over at det fortsatt nnes slike holdninger. Men det som overrasker meg litt er at det kommer fra en advokat som har møterett for Høyesterett. Og så overrasker det meg veldig hvor fort stormen la seg. Hvorfor bråker vi ikke mer? For det er disse holdningene som medvirker til å holde liv i volden, slik jeg ser det.
Etter at Andrea Voll Woldum sto fram, modig, og faktisk til tross for at gjerningsmennene ble frifunnet, så greier hun å gi voldtekt et ansikt.
En annen advokat, med forbehold om riktig sitat, Brynjar Meling, som sier at han mener jo ikke at kvinner ikke skal kunne gå i kort skjørt, men det er ikke særlig tvil om at de av og til havner på feil sted. Det er en uttalelse han slapp utrolig billig unna med, hvorfor ble det ikke et forferdelig spe- takkel rundt det? Jeg prøvde å lage litt på bloggen min, men det er grenser for hvor lenge jeg alene greier å holde koken. Hvorfor går ikke ere på og prøver å få dette til noe stort, for det er ingen tvil om at noen kvinner var på feil sted, men hvem har ansvaret for at den situasjonen ble farlig? Det er ikke Andrea Voll Woldums skyld at den hytta ble farlig for henne.
Rohde nevnte også både Martine Vik Magnus- sen-saken og Sigrid Giskegjerde Schjetne-saken, som eksempler på situasjoner jentene selv ikke had- de skyld i, men som likevel endte fatalt. Vi kan også nevne mange andre eksempler, og vi kan snakke om kvinner som lever i kontinuerlig psykisk eller fysisk vold hjemme, men det er altså ikke deres ansvar at situasjonen er farlig.
VI MÅ SNAKKE MED GUTTA VÅRE
Jeg er enig i det som en av ungdommene her sa, vi må snakke med gutta våre. Dette handler om holdninger. Hva har vi lov til å gjøre mot et med- menneske, en kvinne eller en kompis? Hva har du lov til. Hvor langt kan du gå i å ta på, hvor kan du ta, hva har du lov til å si, gjøre, tenke? Det er en bevisstgjøring som må til. Jeg blir litt overrasket når jeg hører at på sosiale medier nå sendes det snapchats av vold, det er opprørende. Det må være holdningskapende arbeid å få dette vekk. Det er litt farlig at dette legitimeres. Her har jo ungdommene en kjempestor oppgave i å gå rett inn og reagere og si at dette vil jeg ikke se, og sende det ut igjen. På samme måte som jeg skrev og sa etter at vi våren 2015 leste om to politihøgskolestudenter som opplevde seksuell trakassering på jobb, og den ene hadde fått et nakenbilde av veilederen sin. Da bør man ikke distribuere bildet videre, men fortelle vi- dere hvem som har sendt deg hva. Her er det jo en gråsone, men gi klar beskjed tilbake om at dette ikke er akseptabelt. Det er mange måter å prøve å skape en holdning på, jeg er tilhenger av at vi skal gjøre det på en sunn måte, at vi skal forsøke å møte det voldsomme med noe godt, færrest mulig personangrep, mest mulig saklighet. Det er ingen tvil om at veldig mange menn er farlige for kvinner, og det må vi tørre å si.
Vi bor i et land hvor vi er veldig redde for å stigmatisere. Mange menn sier at det gjelder jo ikke oss, det er faktisk noen av oss som er greie. Ja, men det betyr jo ikke at vi ikke kan snak- ke om dem som er ugreie. Vi må tørre å sette ned foten og si fra. Menns vold mot kvinner er faktisk et folkehelseproblem.