Te er fortsatt den viktigste eksportvare i Sri Lanka. Den produseres på teplantasjene i høylandet og fjellene. Plantasjesektoren er en særegen del av det srilankiske samfunn der arbeidsstokken i stor grad er etterkommere etter indiske tamiler som britene importerte for å arbeide på teplantasjene. Denne gruppen utgjør ca. 6 prosent av den totale befolkningen i Sri Lanka. Te-områdene preges av fattigdom, tunge og lange arbeidsdager og store alkoholproblemer. Siden 1995 har Alcohol and Drug Information Centre (ADIC) gjennomført et prosjekt for å redusere etterspørselen etter alkohol i teplantasjen Hapugastenna i Ratnapura distrikt i Sri Lanka.

Det overordnede målet for prosjektet var «å redusere problemene knyttet til rusgiftbruk i plantasjesamfunnene i Ratnapura plantasjeregion». Hapugastenna var således et pilotprosjekt, som ble gjennomført på oppfordring fra ledelsen ved plantasjen. ADIC gjennomførte prosjektet i samarbeid med plantasjeledelsen og det statlige Plantation Housing and Social Welfare Trust. Hapugastenna er den nest største plantasjen i Ratnapura distrikt med en befolkning på 5220 personer. Den består av 8 avdelinger på til sammen 1272,5 hektar.

Problembeskrivelse

Alkoholbruken er utbredt i plantasjeområdet. Den viktigste drikken er Kassippu, som er et lokalt hjemmebrent. I tillegg kommer lovlig sprit. En forundersøkelse ble gjennomført i tre av områdene innen plantasjen. Den baserte seg på en såkalt Participatory Rural Apraisal (PRA) metode, der det blant annet ble tegnet sosiale kart av området. Undersøkelsen viste at 347 av 405 husholdninger (86 prosent) oppga å ha medlemmer som bruker alkohol. 206 av disse (51 prosent av totalen) hadde daglige brukere.

Blant plantasjearbeiderne oppfattes alkoholbruk som middel til avslapping, underholdning og til å glemme problemer.

Alkohol brukes også til å forklare aggressiv adferd. Beruselsen brukes som en unnskyldning og som forklaring på at brukeren ikke er klar over følgene av sine handlinger. Gjennom prosjektet la man vekt på å endre disse oppfatningene og holdningene blant folk flest.

Prosjektet

Prosjektet ble delt i to toårs faser. Den første fasen, fra 1995 til 1997, dekket to avdelinger og den andre fasen (1998-2000) dekket de siste seks avdelingene.

I prosjektperioden ble tre ADIC-ansatte, som behersket både singalesisk og tamil, avsatt til prosjektet på full tid. Strategien som ble brukt gikk ut på å mobilisere alle strukturene i lokalsamfunnet (arbeidsplassen, skolen etc.) til å gjennomføre rusgiftforebyggende tiltak og få til endringer i lokalsamfunnet. Utvalgte personer i plantasjesamfunnet fikk opplæring som ressurspersoner og fire grupper sto i særlig fokus: barn, unge, kvinner og alkoholbrukere (inkludert tillitsvalgte i fagforeningene).

Barn ble også brukt som en inngangsport til befolkningen. Blant annet ble prosjektet presentert som et prosjekt som skulle være bra for barna. Dette var også en del av formålet og det er viktig å merke seg at forbedringer i barns livssituasjon var et viktig resultat av prosjektet. De fikk anledning til å delta i forskjellige aktiviteter og noe av resultatet ble økt frammøteprosent både i barnehagene og på skolene.

Opplæringsprogrammer og materiell

Opplæringsprogrammet hadde fokus på å avsanne glamor-mytene knyttet til rusgiftbruk og påvise at handlinger utført i rus like fullt er viljeshandlinger. Alkoholen har i seg selv ingen av de effektene man hevder, utover å være et sløvende stoff. Det ble også lagt vekt på å gi regneeksempler på hvordan alkoholbruk påvirker økonomien i en husholdning med knappe ressurser. Helseaspektene ved alkoholbruk ble gitt mindre oppmerksomhet. Avmystifiseringen av alkoholens virkninger kan forhåpentlig bidra til å endre folks adferd. Profilen i budskapet er i trå med det budskapet ADIC i løpet av mange år har brukt for å endre folks oppfatning av alkohol. Dette var første gang et slikt avmystifiseringsbudskap ble brukt i plantasjesektoren.

Eget materiell i form av løpesedler, plakater, klistremerker o.l. ble utviklet og trykt som en del av prosjektet. Materiellet hadde budskap som var tilpasset de lokale forholdene og delvis utviklet i samarbeid med målgruppen. En del av det var spesielt rettet mot kvinner, barn og unge. For barna ble det trykt to små, fargerike eventyrbøker. Til ressurspersonene ble det trykt veiledningshefter og håndbøker, samt at de fikk spesialproduserte video kassetter til visning i prosjektsammenheng.

Aktiviteter

En rekke aktiviteter ble satt i gang i plantasjen for å få fram budskapet om forebygging av alkoholskader i løpet av prosjektperioden:

  1. Hjemmebesøk: Ressurspersonene som hadde fått opplæringen og gruppeledere gikk på hjemmebesøk for å samtale med folk om alkoholspørsmål. Blant deltakerne var jordmor, barnehagestyrer og plantasjens velferdssekretær. På disse besøkene ble det også distribuert løpesedler og klistremerker.
  2. Opphenging av plakater og bannere og maling av slagord på lett synlige plasser (idrettsbanen, samlingsstedet for teplukkerne, plantasjens vanntankbil etc.). Eksempel på budskap som ble vist er regneeksempler på hva alkoholbruken koster en familie hvert år satt opp mot alternativer man kan bruke pengene til og slagord som «Ikke send barna for å hente hjemmebrenten din».
  3. Forebyggingsbudskap ble lagt inn i lønningskonvolutten. Eksempel på tekst: «Ikke sløs dine hardt tjente penger på alkohol. De har kostet svettet og slit».
  4. Barn tegnet og skrev beskjeder og illustrasjoner som de tok med hjem fra barnehagen/skolen. Et eksempel er: «Bruk dine hardt tjente penger på utdanning heller enn å sløse dem på Kassippu».
  5. Stilkonkurranse om alkoholproblemer på skolen
  6. Kunst, drama og foredragskonkurranser blant barn og unge der temaet var forebygging av alkoholskader. Flere slike ble holdt i løpet av prosjektperioden og bidragene fra alle avdelingene ble vist i forsamlingslokalet til plantasjens sportsklubb. Vinnerne fikk vise sine bidrag på nytt i alle avdelingene.
  7. Krikket-turnering blant ungdomslag fra de forskjellige avdelingene. Initiativet til dette ble tatt fra ungdommene selv, og ADIC holdt premier og diplom til vinnerne.
  8. Populære videofilmer ble vist i forsamlingslokalene på plantasjen. Korte snutter med reklame for en alkoholfri livsstil ble vist før, under og etter filmene. Dette var en aktivitet som samlet mange mennesker.
  9. I noen av avdelingene ble slagord brukt på teplukkernes kurver som de bærer på ryggen. Plukkerne er oftest kvinner og det var kvinnene selv som tok initiativet til dette tiltaket.
  10. Klistremerker med slagord ble satt på alle sengene på plantasjens sykestue.
  11. Et brudepar tok også initiativet til å gjennomføre et alkoholfritt bryllup for å vise at det var mulig å «Hygge seg med bryllupsfeiringen uten alkohol og tobakk».

I tillegg til disse aktivitetene som ble gjennomført i regi av prosjektet, tok mange av ressurspersonene opp alkoholspørsmål i uformelle sammenhenger. Den kvinnelige sikkerhetsvakten snakket med kvinnene ved porten om den trakassering mange blir utsatt for på grunn av drikkinga. Helsepersonellet ved plantasjen tok også opp disse spørsmålene på sine rutinemessige hjemmebesøk hos arbeiderne eller når de kom til klinikken, og velferdssekretæren ved plantasjen har diskutert disse spørsmålene blant annet med de som ønsker å oppta huslån. Man har også overhørt ivrige diskusjoner om alkoholspørsmål blant de kvinnelige teplukkerne.

En del aktiviteter var spesielt målrettet mot disse gruppene:

  1. Gravide mødre: De kvinnelige ADIC-koordinatorene, jordmor og barnehageansatte tok opp alkoholspørsmål med gravide mødre. En spesiell brosjyre ble distribuert til denne målgruppen.
  2. Fabrikkarbeiderne: I begynnelsen ble informasjonen her levert av ADIC-koordinatorene, men det ble etter hvert overtatt av fabrikklederne. Siden en del av fabrikkarbeiderne var bosatt i landsbyer utenfor plantasjen fikk informasjonen en videre spredning.
  3. Skolene: De fire skolene på plantasjen ble dekket med informasjon. Rektorene, lærerne og elevene fikk informasjon, først fra ADIC-personalet, senere fra ressurspersonene. En del av aktivitetene i skolene ble ledet av barne- og ungdomsgruppemedlemmer.

Utfordringer i prosjektet

Prosjektet ble naturlig nok møtt med motstand fra de som lager og selger Kassippu. Siden budskapet var rettet mot brukerne mer enn selgerne, var dette et begrenset problem. Likevel var det tilfeller der lokale produsenter og selgere truet noen av ressurspersonene i prosjektet.

De lokale fagforeningsledernes innstilling til prosjektet varierte. Noen av dem støttet ikke prosjektet, blant annet fordi de selv brukte alkohol, fordi de selv produserte og solgte Kassippu eller fordi de ikke likte at nye ledere blant ungdommen fikk ledertrening og opplæring. De som hadde en grunninnstilling å arbeid mot ledelsen ved plantasjen støttet heller ikke et slikt prosjekt som var initiert av ledelsen. Andre fagforeningsledere støttet opp om prosjektet og aktivitetene.

Resultat

En rekke metoder ble brukt for å evaluerer prosjektet. I tillegg til rapporter og tilbakemelding fra de ansatte og ressurspersonene i prosjektet ble det gjort både spørreundersøkelser og kartlegginger med PRA-metode både før og etter prosjektperioden. Data som er tilgjengelig på plantasjen (frammøte på jobb, sykehusinnleggelser og lignende.) ble også analysert. En uavhengig evaluator gjennomførte fokusgruppesamlinger i tre av avdelingene ved plantasjen.

Fravær fra jobb gikk ned som følge av prosjektet, og ledelsene meldte dessuten om bedre disiplin blant arbeiderne. Antallet voldsepisoder gikk også ned. En sammenligning mellom to tremånedersperioder i 1996 og –97 viste en nedgang fra 8 til 2 skader til behandling som følge av alkoholrelatert vold.

For å måle holdningsendringer og folks oppfatning av alkohol, ble det gjort en spørreundersøkelse både før og etter prosjektet. Der ble respondentene bedt om å ta stilling til en del utsagn om alkohol og alkoholpåvirkning (for eksempel «alkohol fører til økt lykke»). Resultatene fra undersøkelsen var at på tre av fire spørsmål økte andelen som svarte i trå med det som hadde vært budskapet i kampanjene. For utsagnet «alkohol får oss til å glemme problemer», var utviklingen motsatt.

Som en del av evalueringen av prosjektet ble også barna spurt om de hadde sett noen endringer i familien i løpet av prosjektperioden. Selv om man skal være forsiktige med å legge for mye i barns svar på slike spørsmål, er det verdt å merke seg at rundt to tredjedeler svarte at det hadde observert forandringer. 41 prosent av disse svarte på et åpent spørsmål om hvilke endringer de hadde sett, at far eller bror hadde sluttet å bruke alkohol. Halvparten av dem svarte at de opplevde mindre vold. Flere av barna oppsummerte at familieforholdene var fredeligere og at det var mer rom for eksempel for lekselesing.

I oppfølgingsundersøkelsen viste en tilsvarende undersøkelse som den i forundersøkelsen en reduksjon i antallet husholdninger som melder om alkoholbrukere - fra 86 til 60 prosent. Husholdninger med daglige brukere ble redusert fra 51 til 37 prosent. Utsagn fra lederne i lokalsamfunnet tyder på at nedgangen er større blant unge arbeidere enn blant de eldre. Noen av prosjektmedarbeiderne hevder også at endringene i rusatferden er større enn i forbruket, men dette er vanskelig å måle.

Intervjuer i fokusgrupper, gjennomført med barn/unge og med kvinner, tyder også på nedgang i problemene med husbråk. Barna melder at de nå letter kan bruke tiden hjemme til lekselesing og at de i mindre grad trenger å trå til med arbeidsinnsats for å skaffe penger til familien. Kvinnene bekrefter dette inntrykket og forteller at de opplever mindre fyll og aggressiv atferd fra sine menn.

«Det er en markert økning i antall barn som kommer til barnehagen. I tillegg er både renslighet og ernæringsnivået på barna bedre», sier en av de barnehageansatte i plantasjens barnehage.