Njål Petter Svensson har solid bakgrunn for egne meninger. Allerede i 1969 var han med og startet uteseksjonen i Oslo. Da hadde hovedstaden fått et ”moderne” problem å hanskes med. Narkotika het problemet. Mange liv er tapt siden den gang. Både fysisk og psykisk. Tragiske og triste menneskeskjebner som omgir oss hver eneste dag.
Ungdom i svevet
– Nå er jeg kommet tilbake der jeg startet, sier Njål Petter Svensson. I tre år nå har han jobbet med oppgaver knyttet til “Ungdom i svevet”. Ni kommuner i Nordland har vært involvert, 15 prosjekt er gjennomført.
– Funnene er entydige, sier han – Det er bare gjennom oppsøkende virksomhet og tett individuell oppfølging vi kan redde disse som er i svevet. Disse som vi vet havner på Plata eller i rennesteinen etter en kort stund hvis vi ikke gjør noe for dem. Han er da også kritisk til ressursbruken, og mener vi bruker for mye på de fortapte kontra de som er “på tur”.
– Det er bedre å skru igjen krana enn å fortsette å tørke opp fra gulvet. Det er mens det ennå er håp, vi må sette inn tiltakene, sier han.
Overgrep, familiesituasjon, barnevern
I svevet-ungdommene har gjennomgående faste gjenkjennelsestegn. De kan ha vært utsatt for overgrep, de kan komme fra en vanskelig familiesituasjon, og de kan ha vært del av barnevernssaker.
– En del har hatt det vanskelig, og de gir faen, sier Njål Petter Svensson og sparer ikke på konfekten. – Da blir jobben vår å gå ut på gata og få dem inn i meningsfylte aktiviteter. Den største utfordringen er å krympe avstanden mellom videregående og NAV – det apparatet som skal stå for oppfølgingstjenesten. Det blir for lange avstander – og alle sitter på hver sin tue i forhold til å jobbe med denne problematikken. Det er særlig ved bruddsituasjoner og overganger vi må være på vakt.
Her må vi være mye mer oppmerksomme!
Tilhørighet avgjørende
– Tilhørighet og det å være en del av et normalt miljø, er helt avgjørende, sier Svensson. - Tilhørighet til noe normalt, og til et miljø. Dette gjelder også tunge stoffbrukere. Vi får dem ut av stoffmiljøet fordi vi tilbyr dem nye omgivelser. Allerede i 1980 skrev jeg boka “Barn uten tilhørighet” om de tunge barneverns-stoffbrukerne. Etter at barna kom under Barnevernets vinger, opplevde vi nærmest en mishandling i offentlig regi. Det var fordi vi flyttet barna hele tiden – og sånn gjør vi det fortsatt i 2011. Barna blir revet opp fra sine opprinnelige miljøer, og vi er ikke i stand til å gi dem et nytt og trygt miljø. De som har lykkes best med å ta seg av ungdom på avveier er faktisk kollektivene. Her får de unge et miljø med trygghet, hvor de kan bygge opp motstandskraft mot den fristende, men så farlige stoffveien som bærer lukt til et visst sted.
– Barnevernet har ikke nok kompetanse på rusgiftproblematikk, og er heller ikke flinke nok til å fokusere på ungdomsperioden. Her er forbedringspotensialet stort. Vi må få til et mer offensivt ungdomsarbeid i hjelpeapparatet. Mer oppsøkende virksomhet og større fleksibilitet blant dem som jobber på dette området. Dette er ingen ni til fire jobb. Vi må ut og møte ungdommen der den er. Skal du telle bjørner, må du telle hi. Skal vi lykkes å redde ungdommen som er i svevet, må vi “fange” dem der de er.
Ulykkelige barn og ungdommer
“Hvorfor er det så mange ulykkelige barn og ungdommer i de nordiske velferdsstater”, skrev Bo Rothstein i boka “Hjernen er alene” i 2009.
For dem av oss som passerer Oslo S. og Plata hver dag, er det i hvert fall ingen tvil om at stoffavhengige lever et ulykkelig, uverdig og lite tilfredsstillende liv. Og selv om det nok var mer barn og unge generelt Rothstein tenkte på, så er det i hvert fall flere klare fellestrekk mellom dem vi finner på Plata og i andre stoffmiljøer.
– De kan ofte ha vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, sier Njål Petter Svensson. – Flere har minoritetsbakgrunn og mange sliter med psykiske vansker, og de har dårlig kompetanse for å leve et vanlig liv. De er ofte vanskelig tilgjengelig med avvisende og aggressiv atferd, og de har vansker med å motta omsorg. De representerer også store utfordringer og slitasje for dem som prøver å hjelpe.
– Som om ikke dette er nok, kan vi generelt si at hjelpeapparatet ikke liker ungdommen, og at ungdommen heller ikke liker hjelpeapparatet. De opplever seg lite forstått, ofte misforstått, og de har vansker med å gå inn i konstruktiv dialog. Dessuten har de som nevnt store omsorgsbehov, men ofte vansker med å motta omsorg. Med andre ord – de er i en stor og ond sirkel.
Milliarder å spare
Økonomen, professor Viktor Norman, fastslo i mars i fjor at det koster samfunnet 12-13 millioner i gjennomsnitt for hver ungdom som dropper ut av skolen. Det betyr at samfunnet vil spare milliarder på å få ungdom i jobb. En Vista-analyse fra april i fjor viser at vi har fått en tredobling av unge voksne uføre de siste 20 årene.
– Ungdom mellom 13 og 25 år som befinner seg i risiko- og sviktsonen, er den største utfordringen, sier Njål Petter Svensson. – I denne perioden går mange fra barnevern til voksenliv, fra ungdomsskole til videregående og fra videregående til arbeidsliv. Mange av disse preges ofte av manglende eller utilfredsstillende bolig. De kommer fort inn i onde sirkler i forhold til rusgifter og kriminalitet, inkludert narkotika, vold og vinningskrimininalitet. De tester dessuten narkotika og alkohol tidlig og påtreffes etter hvert i tunge stoffmiljøer.
– Det er ingen enkel vei ut av denne situasjonen, men økt oppsøkende virksomhet og tett individuell oppfølging vet vi virker. For å få til dette, kreves bedre samhandling horisontalt og vertikalt mot kommuner, bedre foreldreveiledning og støttearbeid for pårørende. Økt satsing på ungdom i risikosonen, og en mer helhetlig tilnærming, oppsummerer Njål Petter Svensson.