Han stiller spørsmålstegn ved hvorfor en rekke atferdsforskere og terapeuter avviser tvangstiltak til tross for at undersøkelser som skulle gi klar beskjed i saken ikke gjennomføres i landet, og til tross for at slike undersøkelser i USA entydig taler for bedre rehabiliteringsresultat ved vel dosert press og tvangsbehandling.

Som en rød tråd gjennom århundrene går en politisk anstrengelse for å sikre individene en økt frihet. Men selv John Stuart Mill (1859 – 1967), den moderne liberalismens teoretiske forgrunnsfigur framfor noen andre, var svært nøye med å poengtere at det må finnes bestemte grenser for individets frihet gjennom lover og opinionspress for at samfunn og sameksistens over hodet skal kunne fungere.

Disse ufravikelige innskrenkningene i individets frihet betegnet Mill til og med som den menneskelige sameksistensens viktigste spørsmål (Malmstedt 1975). For Mill var det en selvfølgelighet at individets frihet ikke skal medføre skade for andre. Det forefaller meg som om mange stemmer i dagens sosialpolitiske debatt er langt mer liberale enn den moderne liberalismens stamfar.

Spørsmålet om hvorvidt tvangsinstrument bør anvendes ved visse misbruks- og tvangstilstander deler seg i en rekke intrikate delkomplekser. Med dette bidraget vil jeg først og fremst dra fram noen neglisjerte – om ikke brakt til taushet – forhold og argumenter som viser at tvang, riktig anvendt, kan spille en svært konstruktiv rolle både for det berørte individet og for samfunnet.

VILJESLIVETS DEFORMERING

Om vi går fra filosofiens og de politiske ideenes verden til empirien og den kliniske virkeligheten, så tror jeg at ikke noen trent kliniker vil benekte at det virkelig eksisterer en tilstand som med rette kan betegnes som avhengighet, en tilstand av intensiv binding og fiksering til visse rusmiddeleffekter, en tilstand som er atskilt fra den innledende rusmiddeleksperimenteringen og et midlertidig eller gjentagende kontrollert måteholdent (mis)bruk.

Jeg har tidligere (Bejerot 1971) inngående analysert dette fenomenet som jeg oppfatter som en innlært respons, en betinging til visse euforiserende rusmidlers effekter.

Jeg mener å ha vist at rusmiddelavhengighetene – til og med de mest banale som nikotinismen og koffeinismen, antar en «driftsmessig» natur, dvs. de kjennetegnes av at fornuften og «viljen» kommer på vikende front for følelsene og begjæret.

Det er enkelt å klinisk vise at rusbegjæret i alvorlige avhengighetsformer (kokainisme, heroinisme, alkoholisme, barbiturisme etc.) ofte er klart sterkere en seksualdriften (Bejerot 1975 a).

At individet har blitt kjemisk styrt og alvorlig svekket eller helt har mistet selvkontrollen vis a vis rusmidler er, mener jeg, kjernepunktet i narkomaniens vesen.

Allerede den nikotinist som har forsøkt å slutte og røyke eller den overvektige som forsøker å slanke seg har fått en anelse om hvilke sterke krefter som slumrer under det bevisste viljeslivets nivå. At man i andre sammenhenger er psykisk sterk og sosialt framgangsrik gjør ikke en korrigering av disse banale driftsforstyrrelsene særskilt mye lettere og dette til og med om man tilfeldigvis er ærlig og sterkt motivet for en endring av sakenes tilstand.

Fedme, gambling, seksuelle perversjoner, kleptomani og pyromani oppfatter jeg som andre spesialformer av driftsforstyrrelser som ligner narkomanier.

Allerede den nikotinist som har forsøkt å slutte og røyke eller den overvektige som forsøker å slanke seg har fått en anelse om hvilke sterke krefter som slumrer under det bevisste viljeslivets nivå.

AVHENGIGHETSTILSTANDENS ALVORLIGHETSGRAD AVGJØRENDE

44897e_59c9b87f88694096aeea5b67d195e3bd~mv2.jpgFoto: Nils Bejerot (1921–1988). Foto Pressbild/wikipedia

Selv om tobakksrøyking og fedme er forbundet med betydelig oversykelighet og overdødelighet, så utgjør disse banale driftsforstyrrelser likevel ikke noen hindring for individets sosiale funksjonsevne, og samfunnet kan innskrenke seg til å forsøke å motvirke disse tilstandene med helseopplysning og ulike behandlingstilbud.

Men når det gjelder alkoholismen og andre former for narkomani foreligger det en overveldende dokumentasjon om at disse tilstandene svært alvorlig reduserer individets sosiale funksjonsevne og sterkt belaster samfunnets sosialtjeneste, kriminalomsorg og økonomi.

I tillegg kommer at misbrukstilstanden ofte tungt rammer også misbrukernes omgivelser, særlig de pårørende – med alvorlige følger.

Et primitivt eller sterkt individualistisk samfunn kan akseptere at folk drikker og ruser seg sønder og sammen, derfor at et slikt samfunn ikke har noen større forpliktelser overfor de utslåtte: Skid-Row-alkoholistene1 dør fort vekk i en sosial-darwinistisk prosess. Men et avansert velferdssamfunn med høye ambisjoner på solidaritet og gjensidig bistand kan i lengden ikke innta en passiv og aksepterende innstilling til alvorlig destruktive driftsforstyrrelser hos innbyggerne.

Allerede for et par tiår siden spådde Axel Höjer, daværende sjef for Medicinalstyrelsen, at alkoholismen kunne komme til å undergrave grunnvollen for hele velferdssystemet. I dag har alkoholforbruket pr. innbygger over 15 år også blitt fordoblet, sammenlignet med 1930-tallet (Svensson 1974). Og vi er nå tilbake til forbruksnivået ved århundreskiftet, den tiden da den tidlige arbeiderbevegelsen gikk i spissen mot drikkingen, for overhodet å kunne organisere arbeiderklassen.

FRIVILLIGHET ELLER TVANG

Spalteplassen gir ikke rom for at vi her går nærmere inn på en analyse av viljens natur, men Bohr og Kinberg (Berglin 1974) og mange andre har inngående diskutert dette problemet.

Her vil jeg bare påpeke at det sosialt fungerende mennesket med en velutviklet overjegfunksjon og en god selvkontroll lett innbiller seg at det frivillig sleper seg til sitt arbeid dag ut og dag inn, at det her frivillig underkaster seg en masse forpliktelser, at det frivillig betaler inn sine restskatter punktlig etc.

I virkeligheten er det selvsagt tvunget til alt dette, av sin samvittighet og av det sosiale trykket. Det samme gjelder våre barn, skolegangen og skoleplikten fra 1842. Frihet er innsett nødvendighet, påpekte Friedrich Engels for mer enn hundre år siden. Om individets egne innebygde styringskontroll og tvangsmekanisme ikke fungerer og om komplikasjonene av dette blir betydelige for individet og for samfunnet, må trykket og styringen komme utenfra om ikke avsporingen skal bli permanent eller forverres.

Om et menneske dypest sett virkelig «vil» slutte å drikke eller bruke narkotika, så kan selvfølgelig ingen makt i verden hindre ham fra det. De som frivillig søker behandling og målbevisst medvirker til de langsiktige og dyptgående forandringene som kreves for at de skal komme bort fra giftavhengigheten, utgjør ikke noen større problemer hverken for behandlingsapparatet eller for samfunnet.

Hovedparten av dem som søker behandling gjør det imidlertid bare for å få hjelp med de besværlige kroppslige, psykiske, sosiale, økonomiske og juridiske komplikasjonene til misbruket.

De tenker seg som regel ikke behandlingen som noe annet enn en midlertidig pustepause, og de er svært sjelden beredt til å ofre rusgiften som gledekilde. Gruppen har mange og lange sykehusopphold innenfor nesten alle spesialiteter (Bjerver 1972, Herner 1972).

I poliklinisk behandling går store skarer av alkoholister sykemeldte ofte langvarig og under alle slags pseudodiagnoser. Mange blir markant dårligere når de ikke lenger trenger å stille opp edrue på en arbeidsplass eller treningsinstitusjon, men kan underholde sin drikking på den økonomiske bistand som samfunnet tilbyr.

Utallige skarer går under i denne uferdige velferden, og behandlingsapparatet segner allerede under byrden av dem. Det som utgjør det største problemet i lengden er imidlertid det store flertallet av alkoholistene/de narkomane som av egen kraft ikke kan medvirke til noen form av realistiske rehabiliteringstiltak.

For dem står ikke valget mellom frivillig eller tvangsmessige initiert behandling, men alternativet er en konstruktiv behandlingsplikt eller ingen behandling i det hele tatt.

En undersøkelse av de s.k. Humlegårdsklientellet viste at to tredjedeler av de mennene som var under omsorg var injeksjonsmisbrukere. Gjennomsnittsalderen for dem var 27,9 år, de hadde i gjennomsnitt injisert seg i 6,5 år, men bare en tredjedel hadde noensinne fått noen behandling for sin narkomani (Bejerot et al 1974).

Min erfaring fra en snart tjueårig politipsykiatrisk rådgivningsvirksomhet i Stockholm tyder på at alkoholistene er like forsømte.

MYTEDANNELSE OM FRIVILLIGHET OG TVANG

Det seneste tiåret har vi til kjedsommelighet blitt fortalt at «frivillighet og motivasjon er en forutsetning for gode behandlingsresultater», «med tvang kommer man ingen vei» etc. I tidens løp har utallige unge alkoholister og narkomane fått gå til bunns fordi de ikke har vært «behandlingsmotiverte».

I den vitenskapelige litteraturen ser det dog ikke ut til å finnes et skinn av belegg for disse trosbekjennelser. Men tesene uttales ofte til og med som noe slags aksiom som ikke behøver å konfronteres med virkeligheten. Så vidt jeg kan forstå representerer fenomenet ideologiske rester av de dårligste elementene i 1800-tallsliberalismen.

Mytedannelsen har gamle røtter i de dårlige resultatene av den tradisjonelle institusjonsbehandlingen av alkoholister. Tross for at det ofte var spørsmål om et tungt nedgått og forkomment klientell, til tross for at de utslåtte mange ganger bare ble tilbudt en tids passiv oppbevaring i landlig miljø og til tross for at styringstrykket som regel var høyst midlertidig, var likevel resultatene beviselig langt bedre enn sitt rykte (Bjerver 1972, Kühlhorn 1974).

Mytedannelsen har senere blitt bygd på fra mange hold, ikke minst av forfattere til utallige dårlige studentavhandlinger i atferdsvitenskapelige emner, der man sammenligner frivillige og tvangsmessig behandlede, uten å innse at gruppene ikke er sammenlignbare. Klinisk uerfarne journalister har i etterkant fullbyrdet mytedannelsen, og ansvarlige politikere har til slutt bare behøvd å si amen.

Vi får ikke glemme at det også finnes en primitiv mytedannelse rundt tvangens velsignelser. Tvangen kan aldri garantere noen framgang i behandlingsarbeidet: Om man har en alkoholist/narkoman tvangsbehandlet i en uke eller ett år påvirker det ikke nevneverdig rusavhengigheten.

Tvangen er i denne sammenhengen en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning For at den ytre tvangen skal bli konstruktiv må den settes inn på en slik måte at den vedvarende balanserer den indre tvangen, rusbegjæret. Den rusavhengige er i virkeligheten den ufrieste av alle, bundet på hender og føtter av sitt imperative rusbegjær og styrt av driftsimpulsene.

ERFARINGER AV TVANG OG TRYKK

Den mest elegante sammenligningen av utfallet av frivillig initiert behandling og arrangement under tvang og trykk kommer fra USA.

Vaillant, som er psykiatridosent ved Harvard, har nøyaktig fulgt en gruppe på ett hundre mannlige heroinister fra New York under førstegangsbehandling ved Lexington 1952-53.

Under den første tolvårsperioden etter utskrivningen hadde gruppen hatt til sammen 270 frivillige sykehusinnleggelser for sin narkomani. Disse behandlingsanledningene hadde blitt fulgt av ett års narkotikafrihet i omkring 4 prosent av tilfellene. Gruppen hadde i samme periode avtjent 279 fengselsstraffer av høyst 8 måneders lengde.

Også her hadde man oppnådd ett års narkotikafrihet i omtrent 4 prosent av tilfellene. I gruppen hadde man endelig hatt 30 tilfeller av mer enn 8 måneders fengselsstraff, etterfulgt av løslatelse på vilkår og minst ett års nøye overvåkning, med tilbakeføring til fengselet om vedkommende avbrøt sin jobb eller falt tilbake i narkotikamisbruket.

I 67 prosent av tilfellene klarte de løslatte på vilkår ett års rusfrihet under dette trykket (Vaillant 1966, 1973). Resultatet, målt som ett års rusfrihet, var altså 15 ganger bedre under tvang enn etter frivillig behandling.

Vaillant diskuterer inngående dette for mange uventede utfallet og peker blant annet på: «Psykoterapi brukes mest for å mildne eller korrigere atferd som ikke er gagnlig (unrewarded behavior) som er oppstått gjennom altfor mye eller feilaktig oppdragelse.

Den narkomane med kriminell bakgrunn har imidlertid ofte blitt møtt alt for lite av konsekvent interesse fra autoriteter, og ikke alt for mye eller feilaktig interesse. Det ser ut som om psykiatriens yrkesmessige permissivitet utgjør en trussel mot den narkomanes umodne forsøk på kontrollere sine impulser».

Vaillant påpeker også at «den narkomane for å bygge opp sin egen impulskontroll trenger en forbundsfelle eller et «ytre superego» som han ikke kan rømme fra».

Den narkomane med kriminell bakgrunn har imidlertid ofte blitt møtt alt for lite av konsekvent interesse fra autoriteter, og ikke alt for mye eller feilaktig interesse.

Man kan også si det på den måten at behandlings- og rehabiliteringskreftene til sammen må være sterkere enn kraften i rusmiddelbegjæret for at framgang skal kunne oppnås.

Bjerver (1972) gjorde lignende iakttagelser i sin longitudinelle studie av tvangstiltakenes effekt på et klientell av klienter fra edruskapsnemnda. Bare en anmeldelse til edruskapsnemnda – uten noen tiltak for øvrig – viste seg å resultere i lavere antall beruselsestilfeller og sykefravær. De som ble gjenstand for nemndens tvangstiltak, hadde vist en påtagelig økning i antallet sykedager før tiltakene ble gjennomført; deretter falt frekvensen av sykedager markant.

Også Nylander (1960) gjorde interessante, men i misbruksdebatten sjelden påberopte funn, i sin avhandling om barn av alkoholiserte fedre. Barn av fedre som var gjenstand for overvåkning fra edruskapsnemndas side oppviste færre symptomer på forstyrrelser enn barn av fedre som ikke hadde vært gjenstand for overvåkning, eller der denne hadde opphørt.

Mest dramatisk belyses kanskje spørsmålet om frivillighet og tvang i noen amerikanske rapporter vedrørende narkomaniserte leger. Modlin og Montes (1964) viste at behandlingsresultatene var nedslående til tross for ambisiøs og svært kvalifisert psykoterapi under formelt frivillige former.

Av 30 narkomaniserte leger var minst 3 døde tre år senere. Mange andre greide man ikke å spore opp Av de 11 som fullførte det toårige behandlingsprogrammet framsto 7 som friskmeldte, men risikoen for tilbakefall var da selvfølgelig fortsatt betydelig.

Sammenlignet med dette resultatet framstod Quinns (1959) rapport fra California som gjelder behandling av 130 narkomaniserte leger med helt andre metoder. Legene ble formelt fratatt sin lisens av en domstol ettersom de bevislig hadde forbrutt seg mot narkotikalovgivningen.

Legene ble formelt fratatt sin lisens av en domstol

I praksis fikk de likevel beholde lisensen inntil videre på vilkår av at de gjennomgikk avgiftning og deretter aksepterte en tiårig overvåkningsperiode med uregelmessig gjentatte urinprøver.

Om de ved noen anledning viste at de hadde narkotika i urinen eller at de nektet å avgi urinprøve, skulle de for godt miste lisensen.

Med denne enkle og tilsynelatende bryske metoden fikk man 92 prosent av disse narkotiserte legene narkotikafrie i løpet av den 10-årige overvåkningsperioden, mens en overveldende majoritet bruker å få tilbakefall raskt etter behandling i alle veldokumenterte prosjekter med frivillig behandling.

Lignende erfaringer har også blitt gjort i det stille, i Sverige. Det sannsynligvis mest framgangsrike behandlingsprosjekt i landet for unge narkomane drives på en gård i Hassela utenfor Sundsvall.

En lærerfamilie, Ulla og K A Westerberg, har siden slutten av 60-tallet hver høst tatt imot seks unge narkomane fra Mariaklinikken i Stockholm, nå har man medhjelpere og tar tolv nye hvert år.

Man rapporterer at man har mislykkes med noen få ungdommer som har dratt de første ukene, før de har kunnet rotfeste seg på gården. De øvrige har man etter en ettårig internattrening, bygd på pedagogisk teknikk og en toårig intensiv ettervernskontakt, loset ut i skoler og arbeidsliv.

Det som er spesielt interessant i denne sammenhengen er at alle under internatbehandlingen skal være tatt hånd om for samfunnsvern etter barnevernsloven og at de skal ha en uttalt trussel over seg om å bli sendt til en barnevernsskole om de avviker.

Uten disse tvangsarrangementene mener man seg ikke å kunne styre disse ungdommene under behandlingsprosessen. Hassela-ungdommene har kollektivt stått fram i noen artikler på Aftonbladets kulturside og frimodig erklært at de selv innser at de ikke av egen kraft skulle ha lyktes i å stille opp for behandling, at presset og tvangen har vært nødvendig for dem.

Da Hassela-prosjektet for ett år siden ble presentert utførlig i Dagens Nyheter fortiet reporteren ikke bare at alle ungdommene var behandlet med tvang, men lot det skinne igjennom at de var der frivillig.

DN nektet å ta inn en beriktigelse om dette tydelig svært ømtålige faktum.

MAKROSOSIALE ASPEKTER

Selv om vi mobiliserte alle tilgjengelige behandlingsressurser i dette landet og konsentrerte dem bare på misbrukergruppene, skulle vi med nåværende teknikk sannsynligvis ikke kunnet rehabilitere alkoholister/narkomane i samme takt som de oppstår.

På sikt må problemene takles først og fremst med preventive tiltak. Men betydelige indirekte rehabiliteringseffekter hos misbrukerne kan oppnås ved forskjellige typer makrososiale tiltak.

Det finnes i historien et utall eksempler på framgangsrik kamp mot misbruksproblematikk i større skala. Så vidt jeg har kunnet finne, har et omfattende narkotikamisbruk aldri blitt trengt tilbake uten restriktive tiltak. Det ser heller ikke ut til å finnes noe eksempel på at misbruket ikke tenderer til å øke i befolkningen om narkotikapolitikken blir liberalisert.

Allerede Moses ser ut til å lykkes med å forandre jødene fra et tidligere alkoholisert folk til et folk uten alkoholproblem gjennom tusenårene (Glatt 1970, Keller 1970, Maurice-Bejerot 1975), trass i at prøvelsene for dette folket kanskje har vært hardere enn for noe annet, og til tross for at den jødiske kulturen ikke krever totalavhold.

Muhammeds oppgjør med alkoholen er svært veldokumentert (Dixon 1972), og effekten er fremdeles bestående etter 1300 år, selv om vin- og spritprodusentene i dag forsøker å trenge inn på det islamske markedet.

En omfattende etersniffings-epidemi i Irland og England i løpet av det tidlige 1800-tallet (Lewin 1964) ble stoppet med resolutte mottiltak, og det samme gjaldt kokainepidemien i Sentraleuropa under mellomkrigstiden.

Fra 1923 til 1939 ble det amerikanske opiatmisbruket redusert til en tiendedel (Harney og Cross 1961) gjennom en konsekvent gjennomført restriktiv politikk. Resultatene holdt seg til midten på 1960-tallet, da de amerikanske samfunnets dyptgående krise også tok seg uttrykk i mer liberale holdninger til narkotikamisbruk av ulike slag.

I samband med den kommunistiske maktovertagelsen i Kina i 1949 ble den mangehundreårige opiumsrøykingen stoppet på kort tid gjennom at millioner av opiumsnarkomane ble forvist til landsbygden samtidig som det illegale handelsapparatet ble knust.

Noen år etterpå stoppet man i Japan i løpet av et par år en av historiens voldsomste narkotika-
misbruksepidemier bare med restriktive tiltak og måtelige men konsekvente straffer (Bejerot 1975 a).

Vår svenske epidemi av injeksjonsmisbruk har tydelig samvariert med den førte narkotikapolitikken. Fra våren 1965 til våren 1967, parallelt med eksperimentet med legal forskrivning og liberal domstolspraksis, ble injeksjonsmisbruket tidoblet – fra 3% til 30% – blant 15-19-årige arrestanter i politiklientellet i Stockholm (Bejerot 1975 b).

Gjennomgående er lovgivningen vedrørende så vel narkotika- som alkoholmisbruk vesentlig mer restriktiv i sosialistiske land enn i kapitalistiske.

Den sovjetiske edrukskapsloven av 1967 foreskriver at den som har et alkoholproblem – hvem som har det blir fastlagt av fagforeningen på arbeidsplassen – kan pålegges regelmessig å ta aversjonsmedisin (Antabus, Dipsan etc.) på arbeidsplassen. Om vedkommende nekter å medvirke til behandlingen risikerer han arbeidsleir opp til to år.

Ungarn har fra 1. januar 1975 innført en lignende lovgivning. I Polen og Tsjekkoslovakia får de alkoholavhengige selv betale omkostningene for alkoholistbehandlingen gjennom trekk i lønn. Eksemplene kan mangfoldiggjøres.

I den kapitalistiske verden dominerer liberalistiske tankesett, og sterke strømninger i svenske massemedia har i de senere år villet gi individet alle rettigheter og kollektivet alle forpliktelser.

Dersom individet ikke pålegges klare forpliktelser i form av ansvar for sin atferd, avhumaniserer man i virkeligheten mennesket. Om kollektivet ikke får betydelige rettigheter til å motvirke destruktiv misbruksatferd, risikerer det fremadskridende sosiale forfallet litt etter litt å drive pendelen over i en reaksjonær backlash.

Det er sterke belegg for at et system uten både positive og negative sanksjoner ikke kan bestå uten økende funksjonsforstyrrelser (Lorentz 1973).

Må det finnes tvangsmuligheter mot misbrukere?

I dag svarer socialutredningen (1974) ja på det spørsmålet, og Socialstyrelsen er enig i sin høringsuttalelse:

«Det eksisterer full enighet innen så vel socialutredningen som Socialstyrelsen om at tvangstiltak overfor alkohol- eller narkotikaskadde voksne personer i noen tilfeller er nødvendige. Man skiller seg bare fra hverandre når det gjelder hvordan frihetsberøvelsen i slike tilfeller skal skje», skrev Gunnar Inghe i sin mindretallsreservasjon til Socialstyrelsens uttalelse.

Nesten alle som etter mange års vakling nå går med på at tvang nok likevel er ufrakommelig i noen tilfeller av narkotikamisbruk, påpeker som en selvsagt ting at tvangstiltakene skal «minimeres». dvs. at presset/tvangen bare bør settes inn i ytterst nødsfall og gjøres svært kortvarig.

For meg ser det til å være mer av opportunisme og taktikk enn ærlighet og logikk som ligger bak disse konklusjonene. Dersom det virkelig forholder seg slik at trykket har overveiende positive effekter – og i et annet tilfelle må det jo være uetisk å bruke det – da bør trykket selvfølgelig settes inn tidlig i misbrukskarrieren og fortsette så lenge det behøves. Tvangen bør dermed ikke «minimeres» men «optimeres», som er noe helt annet.

Naturligvis er det politisk utbredte oppfatninger som til slutt skal utforme dagens praksis. Men forskere og fagfolk bør i sin atferd skille nøye på hva som er politisk mulig her og nå og hva som er realiteter på et mer objektivt nivå.

Vi får betalt av samfunnet for ubehaget det er å forsøke å finne og peke på sannheter som er i strid med ubegrunnede men rotfestede forestillinger. Dersom vi ikke gjør det, sviker vi samfunnet til fordel for vår egen bekvemmelighet.

TO STORE SPØRSMÅL GJENSTÅR

To store spørsmål gjenstår ettersom nesten alle som har innsikt etter flere års intensiv sosialomsorgs- og misbruksdebatt er kommet fram til at samfunnet må råde over visse former av tvang og trykk mot den enkelte narkotikamisbrukeren.

Det ene spørsmålet er hvem som skal stå for den ubehagelige men ufrakommelige tvangen. Det problemer er relativt enkelt, men trenger likevel en analyserende artikkel for seg selv.

Det andre spørsmålet gjelder om hvilke misbrukere tvangsinstrumentene bør brukes for og når og hvordan de skal settes inn og utformes.

Det spørsmålet et utomordentlig komplisert og skulle kreve en hel bok bare for en gjennomgang av spørsmålsstillingene. I tillegg trenges det omfattende klinisk forskning og serier av behandlingseksperiment for at man skal kunne lære seg å differensiere tiltakene på beste vis og forutsi effektene av ulike typer og grader av sosialt trykk og tvang.

Om man forutsetningsløst ønsker å evaluere frivillighet kontra tvang bør man først ekskludere det vanlige frivillighetsklientellet og konsentrere interessen på tvangsklientellet.

Dette får man etter forskningsreglene dele opp på en gruppe som venter med tvangstiltakene og satser på å motivere pasienten for behandling, og en gruppe som gis behandling under tvang. Begge disse hovedgruppene bør deles opp i undergrupper med varierende grad av motivasjonsinnsatser og tvangstiltak og følges opp med passende objektive kriterier.

Normalt skulle et så presserende spørsmål som den grunnleggende strategien i behandlingen av en folkesykdom som alkoholisme og narkomani for lenge siden ha blitt underkastet en eksperimentell vitenskapelig prøvning.

Dette er etisk ikke bare velmotivert, men også etterspurt, ettersom det finnes mange belegg for at behandlingsopplegg med tvang som er uønsket av pasienten i virkeligheten kommer til å være til gagn for ham.

Ideologiske og dogmatiske forestillinger har hittil forhindret den selvinnlysende analysen av spørsmålet. Tilspisset kan man hevde at det enten gjelder å ofre dogmene eller misbrukerne og deres pårørende.

I påvente av at samfunnet skal bli modent for et vitenskapelig syn på disse problemene, kan vi sikkert bruke betydelig mer av den klokskap som de foregående 30 000 generasjonene har etterlatt seg.

Nils Bejerot (1921–1988). Foto Pressbild/wikipedia

 Allerede den nikotinist som har forsøkt å slutte og røyke eller den overvektige som forsøker å slanke seg har fått en anelse om hvilke sterke krefter som slumrer under det bevisste viljeslivets nivå.

1. Skid Row er et fire kvartalers stort område i sentrum av Los Angeles som er blitt synonymt med hjemløshet og fattigdom.

 Klinisk uerfarne journalister har i etterkant fullbyrdet mytedannelsen.

 Den narkomane med kriminell bakgrunn har imidlertid ofte blitt møtt alt for lite av konsekvent interesse fra autoriteter, og ikke alt for mye eller feilaktig interesse.

 Legene ble formelt fratatt sin lisens av en domstol.

 

 I Polen og Tsjekkoslovakia får de alkoholavhengige selv betale omkostningene for alkoholistbehandlingen gjennom trekk i lønn. Eksemplene kan mangfoldiggjøres.

LITTERATUR

  • Bejerot, N.: Narkomani som artificiellt framkallad. Drift. En teori. Nordisk Medicin 85: 20-27, 1971
  • Bejerot, N.: Narkotika och narkomani. 3:e uppl. Aldus/Bonniers, Stockholm 1975a
  • Bejerot, N.: a) Drug abuse and drug policy: An epidemiological and methodological study of drug abuse of intravenous type among arrestees in Stockholm 1965-1970 in relation to changes in drug policy. Acta psychiat. scand. (Suppl. 256), Munksgaard, Køpenhamn 1975. b) Narkotikamissbruk och narkotikapolitik. Under utgivning av Sober Förlag AB, Mölnlycke 1975.
  • Bejerot, N., Candefjord I.-L & Candefjord J.-Å.: Omhändertagen I Humlegården. Sober Förlag AB, Mölnlycke 1974
  • Berglin, C.-G.: P, Psykiaterms ansvar- Ronden 10, 1974
  • Bjerver, K.: An evaluation of compulsive treatment programs for alcoholic patients in Stockholm with particular reference to longitudinal development, epidemiological aspect and patient morbidity. Opuscula Med. (Suppl. XXV), Stockholm 1972
  • Dixon, W H: Narcotics Legislation and Islam in Egypt. Bulletin on Narcotics 24 (4): 11-18, 1972
  • Glatt, M M: Alcoholism and Drug Dependence amongst Jews.
  • Br J Addict 64: 297-304, 1970
  • Harney, M & Cross, J: The Narcotic Officer’s Notebook. Charles S Thomas, Springfield 1972
  • Herner, T: The Frequency of Patients with Disorders Associated with Alcoholism in Mental Hospitals and Psychiatric Departments in General Hospitals in Sweswn during the Period 1954-64. Acta Psychiat. Scand. (suppl. 234), Munksgaard, Köpenhamn 1972.
  • Keller, M: The Great Jewish Drink Mystery. Br J Addict 64: 287-296, 1970
  • Kühlhorn, E: Effekter av behandling. Alkoholistbehandling i terapeutiska samhällen och traditionella anstalter. Sober Förlags AB, Mölnlycke 1974.
  • Lewin, L: Phantastica, Narcotic and Stimulating Drugs. Routledge & Kegan Paul, London 1964.
  • Malmstedt, J: Om friheten i drogpolitiken: Några anteckningar om John Stuart Mill som socialpolitiker. Socialhögskolan i Stockholm. Stencil, 1975
  • Maurice-Bejerot, C: Towards a Solution of the Great Jewish Drink Mystery. Quarterly J Studies on Alcohol, 1975
  • Modlin, H & Montes, A: Narcotics Addiction in Physicians, Amer, J Psychiat. 121:358-363, 1964
  • Nylander, I: Children of Alcoholic Fathers. Acta Pediatrica (Suppl 121) 49: 1960.
  • Svensson, A: Svensk alkoholpolitik. Sober Förlags AB, Mölnlycke 1973
  • Quinn, W: Medical and Legal Problems Involved in Narcotic Addiction. Amer. Bar Assoc & Amer. Med. Assoc. Salt Lake City. Stensil, 1959.
  • Vaillant, G: A Twelve-year Follow-up of New York Narcotic Addicts: 1. The relation of treatment to outcome. Amer. J. Pschyciat. 122: 727-737, 1966.
  • Vaillant, G: A 20-year Follow-up of New York Narcotic Addicts: Arch. Gen.Psychiat. 29: 237-241, 1973