Fortsatt hylles organisasjonene i festtaler. Men det skjer endringer. Mens organisasjonene før informerte gjennom møter og miljøer, bruker de nå Internett. Underholdningsindustri og massemedia utkonkurrerer organisasjonene når det gjelder fritidsforbruk og oppmerksomhet. Organisasjonene er blitt mindre, har færre medlemmer og kan ikke lenger legge premissene for myndighetenes rusgiftinnsats. Oppslag i massemedia er i dag sannsynligvis viktigere premissleverandører.
Staten tilrettelegger også arbeidsbetingelsene for de frivillige organisasjonene, og signaliserer gjennom det hvordan organisasjonene oppfattes. Verdikommisjonen kan oppfattes som et offentlig forsøk på å overta de frivillige organisasjonenes verdidebatt. Jagland-regjeringen nedsatte et forebyggingsforum, hvor organisasjonene ikke var tatt med på råd, verken når det gjaldt oppnevnte medlemmer eller mandat. Dette er bare to av en rekke eksempler på at diskusjoner og problemstillinger som folk er opptatt av, og som tidligere ble formidlet av og diskutert i de frivillige organisasjonene, nå blir trukket inn i offentlige, men lukkede rom.
Det skjer en funksjonstømming av de frivillige organisasjonene, ved at deres sosiale rolle blir mindre, og en utarming av deres økonomiske grunnlag (ved at for eksempel det offentlige har overtatt det meste av lotterivirksomheten her i landet, og at den sviktende oppslutningen fra medlemmer gjør egeninntektsmulighetene mindre). Problemene innenfor rusgiftfeltet blir definert og diskutert innenfor det offentlige apparatet, gjennom informatører, behandlere, forskere, byråkrater og politikere, hvor de frivillige organisasjonene befinner seg på sidelinja. Det foregår en profesjonalisering av feltet, som de frivillige organisasjonene i bare liten grad har mulighet til å følge opp. Den motekspertise som de frivillige organisasjonene hadde kunnet bygge opp, og som ville vært et viktig tilskudd i en demokratisk offentlig diskusjon, uteblir av økonomiske grunner. Der en slik ekspertise tross alt finnes, blir den ofte ikke trukket inn i diskusjonen, fordi den defineres som "part i saken". Ved omorganiseringen av Rusmiddeldirektoratet, som i stor grad angår de frivillige organisasjonene, og deres mulighet til å samvirke med det offentlige forebyggingsargbeidet, var for sikkerthets skyld ingen tatt med på råd. Men vedtaket skiller statens befatning med de landsomfattende frivillige rusgiftorganisasjonene fra forskning, dokumentasjon og det meste av det offentlige forebyggingsarbeidet for øvrig. De skal forholde seg til det gjenværende Rusmiddeldirektoratet, som bortsett fra å drive nasjonale kampanjer først og fremst skal ha en forvaltningsfunksjon i forhold til alkoholloven.
Parallelt med de frivillige organisasjonenes tilbakegang, er det bygd opp et system for en offentlig rusgiftpolitikk, en sterk offentlig behandlingssektor og en omfattende offentlig rusgiftforskning. Som et ledd i denne overgangen fra en frivillig dominert rusgiftsektor til et i hovedsak offentlig rusmiddelfelt, har det etter hvert skjedd et paradigmeskifte når det gjelder oppfatningen av hva som er viktig innenfor rusgiftpolitikken.
Helt fra vi begynte med alkoholpolitikk her i landet, har alkoholspørsmålet vært oppfattet som et sosialt, kollektivt spørsmål, der kampen mot vold, kriminalitet og overgrep i fylla har vært utgangspunktet. Sterke krefter ønsker nå å definere alkoholspørsmålet som et individuelt helsespørsmål. Kombinasjonen av økonomisk tvang (svenskesuget), og velgeruvilje mot restriksjoner, kontroll og høye avgifter gjør det nærliggende for myndighetene å nærme seg denne oppfatningen. I stedet for offensivt å forsvare synet at totalforbruket av alkohol er et mål på det skadenivå vi har, aksepterer man at diskusjonen dreier seg om hvor mye vin daglig som er sunt for helsen, er det ett glass eller to? Den alkoholbruken som fører til problemer, omtales som "alkoholmisbruk", som drar et klart, moralistisk skille mellom de "karaktersvake og predestinerte" på den ene siden, og "normalforbrukerne" på den andre, til tross for at et slikt objektivt skille ikke finnes. For å slippe å omtale det foretrukne nytelsesmiddelet som rusgift, etableres begrepet "rusmiddel". På narkotikasiden er vi i ferd med å bevege oss bort fra visjonen om et narkotikafritt samfunn til et samfunn hvor en økende andel av befolkningen uten effektive offentlige mottiltak eksperimenterer med, bruker og får problemer med narkotiske stoffer, for eventuelt til slutt å gå over på livslang medikamentering. På alkoholområdet er vi på full fart oppover mot et forbruksnivå som vi med sikkerhet kan si vil føre til, og allerede fører til, langt flere helseskader og dødsfall enn det narkotikaproblemet noen gang vil avstedkomme.
Norge har sannsynligvis verdens best utbygde behandlingsapparat for rusgiftavhengige. Men erfaringen viser at vi ikke kan behandle oss ut av problemene. Vi har høye tall for overdoser, og relativt dårlige tall for rehabilitering. I den situasjonen må vi vri innsatsen mer over i forebyggende retning. Men hvordan skal vi få til det i en periode hvor alle de tradisjonelle virkemidlene, de man vet virker, enten blir juridisk eller økonomisk umulige å bruke (avgiftsinstrumentet) eller mangler legitimitet? Det finnes i alle fall noen forebyggende tiltak som man aldri har satset skikkelig og systematisk på: Holdningsskapende arbeid og rusgiftfrie miljøtiltak.
Vi bruker 2 milliarder kroner til behandlings- og hjelpetiltak hvert år. Hvor mye ville det da være rimelig å bruke på forebyggende arbeid? 10 prosent av dette? 20 prosent? Vi kan stramme opp språkbruken for å signalisere at det er lumske rusgifter vi har med å gjøre og ikke trivelige rusmidler. Vi kan systematisere forebyggingsarbeidet i kommunene, ved f.eks å øremerke bevilgninger til kommunal rusgiftforebygging (istedenfor å la midlene gå inn i rammetilskuddet), og ved å sørge for at rusgiftundervisning igjen blir et obligatorisk innslag i både grunn- og videregående skole. Vi kan legge forholdene til rette for at den typen frivillig arbeid som for eksempel Forbundet Mot Rusgift og andre frivillige organisasjoner driver, kan få gunstige arbeidsbetingelser. Den frivillige innsatsen er avhengig av en ideologiforankring, for å kunne engasjere noen andre enn profesjonelle ansatte. Skal man opprettholde det frivillige engasjement på rusgiftsektoren i framtida, må det offentlige også åpne opp for, og akseptere som likeverdige, de perspektiver, ideologier og den terminologi som de frivillige representerer. At livsvilkårene for det sivile samfunn på rusgiftsektoren skal bli bedre, bør være ett av sosialministerens satsningsområder på feltet i tida framover.