– Rapporten ble egentlig skrevet for internt bruk i RIO, forteller Eikenes, som beklager at den var noe uferdig da den ble sluppet fra RIO sentralt. Blant annet skulle den i følge Eikenes hatt flere kildehenvisninger, slik at fagfolk kunne tatt den enda mer alvorlig. Hun har mange kilder som ikke er lagt inn. Tiden strakk ikke til da jobben ble gjort.

Men dette har ikke hindret fagmiljøene i å ta rapporten til seg, etter at leder av RIOs hovedkontor, Jon Storaas slapp den løs for alle med en interesse for LegemiddelAssistert Rehabilitering, LAR, som jo er det formelle navnet på temaet som dekkes i Line Eikenes’ rapport.

Relativt mange vil mene at legeforskrevet heroin har lite med LAR å gjøre, og selv blant de største tilhengere av LAR uttrykkes det skepsis til heroinutdeling. Kortversjonen hos de fleste er at forslaget kommer som et debattutspill fra en velmenende politiker med begrenset kunnskap om det han snakker om.

– RIO ville skaffe seg et eget informasjonsgrunnlag for den debatten vi så måtte komme, fortsetter Eikenes og viser til at dette var årsaken til at hun laget rapporten som det nå refereres til fra flere hold.

Line Eikenes har selv vært narkotikaavhengig i omlag 20 år, og vet hva hun snakker om. Selv om hun understreker at hun aldri har gått på sprøyter, røyket hun heroin, og brukte i tillegg en masse annet som hun i dag ikke en gang ønsker å tenke på. Nå er hun førskolelærer og bruker det meste av sin fritid til ideelt arbeid for RIO og ” Return-prosjektet” som hun og mannen Øyvind driver for å hjelpe andre som ikke har kommet så langt på vei som de selv har, men som ønsker seg et liv uten rusgifter.

Return er et byggfirma som ansetter folk som kommer fra fengsel eller lignende sammenhenger, folk som sårt har behov for jobb, men som har store problemer på grunn av sin fortid. Flere enn vi tror er sterkt motivert for å legge det gamle livet bak seg, men har behov for støtte og hjelp, spesielt til å føle seg nyttige og verdifulle igjen. Det er dette som er fundamentet for Return, et selskap som går rimelig bra og som også finansierer det meste av hva Line og Øyvind ellers driver med av ideelt arbeid.

Frihet fra rusgifter som mål

Men nå skulle ikke denne artikkelen handle så mye om Line Eikenes personlig. Hun har et tydelig begrenset behov for å snakke om egen person. Men desto tydeligere er hun når det snakkes om rehabilitering av narkotikaavhengige, spesielt en rehabilitering som ikke har fullstendig frihet fra rusgifter som mål.

Line Eikenes understreker sterkt at RIO ikke er i mot LAR. Det er flere i RIO som har fått et bedre liv med LAR. Men RIO er i mot bruk av LAR uten R, med andre ord rehabilitering. Der er Eikenes meget klar. Og ut fra egne erfaringer, både med eget liv og med folk hun og mannen Øyvind har forsøkt å hjelpe, er det bare frihet fra rusgifter som kan gi det verdige liv som et hvert menneske burde ha som minstekrav.

Når folk i behandlingsapparatet kan få seg til å si og mene at LAR vil være en livslang behandling, får Line Eikenes både frysninger og blir sint. Dette er å tråkke på mennesker som ligger nede, og viser med all mulig tydelighet at skadereduksjon er alt man søker. Hvordan tenker man at opiatavhengige skal komme seg videre om hjelpeapparatet sier rett ut at du er uhelbredelig?

Heroin på resept

Nå er det Line Eikenes sin rapport ”Heroin på resept? Som er hovedårsak til ”Mot Rusgift” ville ha en samtale med henne, i forbindelse med bladets LAR-tema. Hun har laget en rapport som strekker seg over et tretti-talls A4 sider, og som ser på erfaringer fra mange land når det gjelder utdeling av heroin til de aller dårligst stilte blant de opiatavhengige.

– Sveits, Holland, Tyskland, Spania og Storbritannia har gjennomført forsøk med heroinassistert behandling. Canada har også avsluttet sitt forsøk. Danmark har startet opp, Israel og Australia har søkt sine helsemyndigheter om å starte opp. Spørsmålet om dette er en behandlingsform som også bør tilbys norske heroinavhengige begynner å bli tvingende aktuelt, og er allerede fremmet som en del av den politiske dagsordenen, skriver Eikenes i åpningen av sin rapport og legger dermed føring for hva som videre kommer.

Det er blitt en rapport som gir få klare svar. Det er mange data fra mange land, men de ser ut til å sprike sterkt i sine konklusjoner. Dette kan sikkert ha å gjøre med at forutsetningene rundt innehenting av data for rapportene har vært til dels svært forskjellige. Men man kan også ha mistanke om at det en del steder har vært føringer, kanskje av næringslivsmessig eller politisk art, som har lagt press på resultatet.

Uansett årsak, rapporten gir et godt innblikk i forskningen som er gjort. Den viser både en del positive resultater, og en del mindre fruktbare resultater. Det kan se ut som noen av de mest interessante har blitt gjort i England og Sveits, der man har en del gode resultater å vise til. Ved første øyekast kan det se ut til å være en del gode argumenter for heroinutdeling i svært kontrollerte former, noe spesielt de sveitsiske undersøkelsene som startet allerede i 1994 gir noen antydninger om. Men fortsetningene er uklare, og resultatene spriker.

Det resultatet som ser mest enhetlig ut i alle de land som har forsøkt heroinforskrivning, er en viss positiv påvirking på kriminalitetsstatistikken, samt at de som får utdelt heroin får et litt mer ordnet liv. Men nedgangen i kriminalitet er vesentlig mindre enn man kanskje skulle tro. Noe som sannsynligvis skyldes to ting: At antall kriminelle narkomane i et hvert land er temmelig beskjedent i forhold til den totale kriminaliteten, samt at jobben med å hente heroin tre ganger pr. dag kan være så utmattende at du ikke orker mer. Et poeng i alle undersøkelsene er for øvrig at tilleggsbruken av spesielt kokain, som du finner hos et svært stort antall av dem som får utdelt heroin og/eller metadon i den nevnte forsøkene, er meget stor. Hvilket burde være til ettertanke.

Rapporten tar ikke nevneverdig standpunkt før ved slutten. Det var tross alt som interndokument rapporten ble laget, for å sammenfatte organisasjonens medlemmers syn i den debatten de så ville komme.

Line Eikenes har uansett lagt inn noen konklusjoner som ender opp i at RIO kun kan diskutere heroin på resept som en mulighet der alt, og da mener de alt, annet har blitt forsøkt. RIO vil og kan ikke gå inn for noe som dette før alle nødvendige behandlingsplasser er opprettet, og både forvern og ettervern fungerer slik det både bør og skal. Om nødvendig også LAR. RIO setter seg ikke på bakbena her når det gjelder LAR, selv om man også der forventes et helhetlig behandlingstilbud. Ikke bare medisiner.

Ressurssterke mennesker

– Vi kjenner alle mennesker som har fått hjelp med LAR, og derfor går ikke RIO i mot. Flere av våre medlemmer har også gått gjennom LAR. Her og nå kan jeg ikke si om det var det eneste tilbudet de fikk, men LAR var uansett hva de endte opp med. Når dette er sagt er RIO like fullt kompromissløse når det gjelder å kreve et helhetlig behandlingstilbud, der LAR bare er ett tilbud. Målet skal uansett også være totalt frihet fra rusavhengigheten. Noe annet er ikke akseptabelt for et samfunn som det norske, sier Eikenes og viser til hva hun har skrevet i rapporten. Der står det følgende:

”Ved å dele ut heroin er man med på å tilrettelegge en virkelighetsflukt som opprettholder en avstand til det samfunnet man lever i uten at man isolert sett redder liv” uttaler leder i RIO Jon Storaas i et leser brev i Dagbladet ( 02.10.07.) ” At man setter utdeling av heroin på resept i sammenheng med medisinsk oppfølging er å manipulere naive politikere, byråkrater, media og med dem resten av befolkningen.”

RIOs klare standpunkt i denne debatten er ikke like lett å forstå for alle. Enkelte rusgiftavhengige oppfatter oss som forrædere og motstandere i denne saken. Enkelte fagfolk tror at vi er moraliserende - og uvitende om de klare fakta som forskerne rundt heroin forsøkene har kommet fram til.

Vi mener at vi verken moraliserer eller uttaler oss på tynt grunnlag. I RIO er vi mer enn 60 tidligere rusgiftavhengige som nå er rusfri. Noen av oss er rusfri gjennom LAR, noen gjennom forskjellige medikamentfrie behandlingsformer. Vi har brukt de aller fleste rusgifter som finnes på markedet – inkludert heroin – og vi har alle sammen en gang for kortere eller lengre tid tilbake vært fullstendig overgitt og hekta på rusgifter i en eller flere former. (Enkelte har litt vanskelig for å tro akkurat det!)

Når vi uttaler oss i dag , er det på grunnlag av egen erfaring. Vi vet mye om hva som har virket og hva som ikke har virket for å komme fram til en tilværelse uten kjemisk rus, for å bli reintegrert i samfunnet og for å bygge nye nettverk og finne meningsfull aktivitet.

Vi tror ikke at andre rusgiftavhengige er mindre ressurssterke enn oss!

Tvert i mot tror vi at rusgiftavhengige er svært ressurssterke mennesker – ja faktisk langt mer ressurssterke enn gjennomsnittet.
Med den rette individuelle kombinasjonen av behandling, veiledning og tilrettelegging tror vi at ALLE rusgiftavhengige kan og vil bli stoff-frie. Noen kommer dessverre ikke dit at de får – og tar – denne muligheten. Men ingen kan si på forhånd hvem av oss som vil klare det eller ikke! Derfor arbeider vi i RIO for at systemet skal legges til rette for at den rusgiftavhengige skal kunne få den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Det er umulig for oss i RIO å støtte opp om den generelle maktesløsheten som samfunnet og fagfeltet preges av. Det siste du trenger som rusgiftavhengig er å få bekreftet den maktesløsheten og den fortvilelsen du føler deg fanget av. Samfunnet bekrefter at du ikke er i stand til å slutte med rusgifter, at du ikke er i stand til å nyttiggjøre deg av den behandlingen de tilbyr deg.

Det er moralisme sett fra vår side…

Hvis vi som tidligere rusgiftavhengige blir med på stakkarsliggjøringen og bekrefter det som de aktive rusgiftavhengige selv mener og tror, nemlig at det er umulig å slutte med heroin – i hvert fall for de aller fleste – vil det bli det samme som å si til dem at: ”Vi tror at vi er sterkere og mer selvdisiplinerte enn dere! Vi tror ikke dere klarer det vi har klart!”

En slik innstilling ville være nedlatende og arrogant, og ville ikke minst bidra til å frata de som fortsatt er i aktiv rusgiftavhengighet de lysstrimene av håp som faktisk finnes i at vi går omkring som levende eksempler på at det er mulig å bli rusgiftfri. Er det mulig for oss – er det mulig for dem!

Alle kan bli rusgiftfrie

– Dette er sterke ord. Med bakgrunn i rapporten du har skrevet og ikke minst den erfaring du har i eget liv, er det mulig å tenke seg at alle langtkomne opiatavhengige skal bli stoff-frie?

– Ja, om viljen deres er til stede, og enda mer om de møter et hjelpeapparat som forstår viktigheten av å få hjulpet dem inn i nye tankemønstre, samt få bygget både sosiale og bo- og jobbmessige rammer i livet deres. Mye av problemet for stoffavhengige er den totale følelsen av verdiløshet. Alt livet består av er jaget etter stoff. Normale menneskelige følelser blir etter hvert helt borte. Alt fokuserer på en ting. Man behøver vel ikke vært stoffavhengig for å forstå hvor meningsløst dette oppleves, svarer Eikenes og ser bort på mannen Øyvind Arntzen, som nikker.

Han kan ikke la være å kommentere, ettersom dette åpenbart er ett av hans hjertebarn. Det handler om verdighet, eller mangel på dette ut fra de erfaringene han sitter med. Om hjelpeapparatet ikke tar dette med verdighet alvorlig, har stoffbrukere få sjanser til å klare seg. Det er slik han har erfart det ikke nok å tilby et ”vernet liv”, der man i det ytre kanskje ser ut som om man har det greit, mens den tidligere stoffbrukeren i bunn og grunn føler seg unyttig.

– Ikke vær fornøyd med bare å hjelpe folk opp i sittende stilling. Hjelp dem opp for å kunne stå på egne ben, sier den svært engasjerte byggmesteren fra Sarpsborg.

– Det leder oss inn på et annet poeng i rapporten din, Line Eikenes. Du siterte nettopp at langtkomne stoffavhengige er svært ressurssterke. Hvordan vil du begrunne dette?

– Det er bare å se seg rundt. Hvordan tror du man overlever gjennom 20 kanskje 30 år i konstant jakt etter neste skudd? Hadde det ikke vært fordi du er kreativ og smart hadde du dødd for lenge siden, svarer Eikenes, før hun igjen begynner å snakke om erfaringene de har fått med alle som har vært innom den tidligere fiskebåten som de har liggende ved en brygge langs Glomma, utenfor Sarpsborg. Gjennom, sommermånedene, når de fleste er der, får hun og mannen stadig se hvordan stoffbrukere både klarer og holde seg på matta, samtidig som de løser hverdagens små og store utfordringer på en måte det står respekt av. Line Eikenes og mannen har svært små problemer med dem som kommer til båten, noe de tror har å gjøre med både å føle tillit og det å føle seg verdifull.

Det følges ikke opp

– Hvordan kan det da ha seg at stoffavhengige jamt over i media og i mange fagmiljøer blir framstilt som stakkarslige og uten egen evne til å få til noe?

– Det spør vi oss om også. Det har sikkert å gjøre med hva folk ser, når de passerer Plata i Oslo og andre steder hvor stoffavhengige samler seg. Kriminalitet har også en tendens til å stemple folk, det er ikke til å komme bort fra. Men det burde like fullt vært mye mer i media om dem som faktisk klarte seg. dem som i dag er samfunnsborgere som bidrar til fellesskapets beste, sukker Eikenes.

– I LAR brukes ofte store mengder benzodiazepiner for å dempe symptomer på angst, depresjon og andre psykiske symptomer, som kommer til overflaten når LAR-behandlingen kommer i gang. Hvordan ser du på det?

– Du spør om hvordan jeg ser på det, og jeg er sterkt i mot. Problemet som rusgiftavhengig er at følelsene er et kaos, og enda mer at du ikke har kontakt med dem og derfor har et liv fullt av destruktive handlingsmønstre. At benzodiazepiner er sterkt avhengighetsskapende er en ting, men de fjerner deg også enda mer fra de følelsene som du må bearbeide og lære deg nye måter å takle på. Hvordan skal du komme deg løs fra avhengighetslivet da? spør Eikenes, og virker mer engasjert enn noen gang. Men hun er glad for at det ser ut til å være mye støtte for hennes syn ute i behandlingsmiljøet.

– I retningslinjene for LAR har det vært en forutsetning at bolig og kommunal oppfølging skulle være på plass før en pasient ble søkt inn i LAR-behandling. Hvordan blir dette fulgt opp?

– Det ligger vel i kortene med hva jeg allerede har sagt, og ikke minst skrevet i rapporten. Her er det en lang vei å gå. Dette er virkelig ett av feltene der vi ser skadereduksjon heller enn frihet, svarer hun og peker også på hva hun nettopp har sitert fra rapporten.

– Kan dette kravet føre til at færre blir søkt inn i LAR-behandling, fordi kommunene ikke har ressurser til å følge opp pasientene?

– Det er vel en stor fare for det, men ærlig talt så vet jeg ikke nok om det.

– I rapporten din skriver du at det kan se ut som om kriminaliteten går ned blant de opiatavhengige som mottar heroinbehandling. Er det dette som er hovedargumentet for å gå inn for heroinforskrivning til opiatavhengige i Norge.

– Det kan vel se ut som om det i hvert fall er en del av begrunnelsen, selv om det ikke sies for høyt. Hva ligger ellers bak et slikt forslag? Jeg vet at de snakker om å få gjort noe med det evige jaget etter stoff, og at man tror at det vil bli lettere å få orden på livet om man ikke behøver konstant å jage etter penger til neste skudd. Men jeg er redd for at dette håpet mer kommer fra noen som ikke kjenner den heroinavhengiges hverdag og psyke, enn det kommer fra virkeligheten, sukker Line Eikenes og har dermed også gitt noe av sin begrunnelse for sin personlige motstand mot heroinforskriving. En motstand hun har gått ut med offentlig.

Line Eikenes kjenner den avhengiges psyke og måte å tenke på. Hun har selv vært der, og gjennom den harde behandlingsveien måttet ta et oppgjør med hele sin måte å tenke, handle og føle på. Heroin på resept vil, på en del unntak nær, innebære et enormt kontrollproblem for behandlingsapparatet. Man har kontrollproblemer med metadon i dag. Disse vil bare være fornavnet på dem man vil få ved å slippe heroinet løs. For det er det man i praksis kommer til å gjøre, uansett de gode intensjoner. Mye av det vil tilflyte markedet, og så er vi gang igjen. Når dette er sagt har hun ikke en gangs snakket om tilleggsbruken, som i internasjonale undersøkelser ser ut til å dreie seg mye om blant annet kokain.

Nei, dette kan verken Line Eikenes eller RIO være med på. De ønsker frihet for alle som har mistet den på rusgiftenes alter. Noe mindre enn denne friheten tror de ikke på, og vil kjempe med alle demokratiets virkemidler for at også hjelpeapparat og myndigheter vil forstå og legge til rette for dette.

Du kan lese mer om RIO på organisasjonens nettsted: www.riorg.no. Der finner du også lenke til Line Eikenes’ rapport om heroinforskrivning.