Interessant er hans beskrivelse av tre navngitte institusjoner på Østlandet, som Andresen har vært innlagt ved, hvor han beskriver mange av de ansatte som uvitende om avhengighetens egentlige natur, og derfor kan de heller ikke hjelpe til med å bearbeide det viktigste, nemlig stoffbrukerpersonligheten. De av de ansatte ved institusjonene som også har en stoffbrukerbakgrunn, beskriver han som ”eskimoer som skal til Nordpolen uten kart”. Med det mener han at selv om de har vært der selv, så vet de ikke veien verken fram eller tilbake.
Noen av dem har heller ikke tatt fullstendige oppgjør med sin egen fortid, og noen begår fortsatt uregelmessigheter. De må derfor også se gjennom fingrene med regelbrudd som pasientene bedriver. Felles for alle ansatte, både de med og uten stoffbrukerbakgrunn, er at de ikke har tatt noe oppgjør med alkoholen, verken i behandlingssammenheng eller personlig, sier Andresen. Dermed overser de et viktig bidrag til tilbakefall og blir lite troverdige overfor pasientene. I denne sammenhengen kritiserer han også systemet som utdanner personale ved norske behandlingstiltak. De fleste dyktige behandlere er blitt det i lys av lang erfaring og behandlingsinteresse sier han, og ikke på grunn av den utdanning de har fått som sosionomer, sykepleiere, leger.
Jeg finner denne boken interessant først og fremst for dens beskrivelse og kritikk av det norske behandlingssystemet. Dersom Andresens selvopplevde beskrivelse av sin kontakt med hjelpeapparatet delvis er riktig, er det mye å jobbe med. Noen ganger kan forklaringene på at ting er som de er være andre enn dem Andresen antyder, som for eksempel når han påstår at tilbakefallstilbudet ”Tunnelen” ved Veksthuset i Oslo ble nedlagt fordi det skulle opprettes et ambulerende team i stedet. Men alt i alt virker opplevelsene troverdige og sannsynlige. Dermed burde det også være all grunn både for ansatte i tiltaksapparatet, politikere og journalister å lese denne boken og gjøre seg sine egne refleksjoner.
For rusgiftavhengige kan boken også leses som et eksempel på at selv om man er langt nede, helt på bunnen, så går det an å reise seg og komme tilbake til et liv uten rusgift. Men avhengigheten er livslang – derfor må også de personlige mottiltakene mot sprekker og tilbakefall gjennomføres hver dag.
Espen Andresen: Fri fra avhengighet Cappelen Damm
183 sider