Hvordan begynte det?
- Jeg startet med å røyke marihuana da jeg var 15-16 år gammel. Jeg tok også LSD og fleinsopp. Med disse stoffene fortsatte jeg til jeg var omtrent 20 år gammel.
Men du holdt deg ikke til sopp og marihuana. Hvorfor ikke?
- Det var en tilfeldighet. Jeg og noen kompiser brukte å dra inn til Bern av og til for å kjøpe litt hasj og LSD. Der i parken var det også noen som solgte noe vi vanligvis ikke brukte, heroin. Så vi ga oss i snakk med dem og spurte hvor mye det kostet. Og så tenkte vi: Hvorfor ikke?
En ubevisst lengsel etter noe annet og mer
Men visste du ikke at dette kunne være farlig?
- Vi visste det, men tenkte at det ikke var så farlig, så lenge vi ikke brukte sprøyter. Vi kunne sniffe det. Og etter fire år med cannabis og LSD hadde jeg lyst til å få noen nye opplevelser, det jeg fikk fra disse stoffene var ikke nok, det begynte å bli kjedelig.
Men det var ikke noen bevisst tankegang. Det var mer en indre mekanisme, en ubevisst lengsel etter noe annet og mer. Du utvikler behov som de opprinnelige rusgiftene ikke kan tilfredsstille. Jeg tror dette er en normal reaksjon hos mange cannabisbrukere. Det er ikke slik at alle cannabisbrukere nødvendigvis begynner med heroin og sprøyter, men mange tror at så lenge de ikke injiserer, men sniffer eller røyker heroin, så er det ufarlig. Og så begynner de med sprøyter likevel.
- Jeg begynte å sniffe heroin. På den tiden jobbet jeg i Zürich. Der oppholdt jeg meg mye på Platzspitz (et åpent parkområde som på den tiden fungerte omtrent som "Plata" i Oslo, dvs. som et åpent narkotikamarked og synlig brukermiljø), og der så jeg mange som hadde sprøyter, og skjeer, men jeg sa til meg selv at jeg ikke ville. Jeg ville ikke være en narkoman, så jeg ville ikke bruke sprøyter.
Sprøyteutdeling - også en fristelse
- Men i løpet av de tre fire månedene som gikk fra jeg begynte å sniffe heroin i parken så jeg også at rene sprøyter ble delt ut i parken. Jeg tenkte at dette var bra, fordi det kunne hindre sykdom og smitte. Det mener jeg fremdeles. Men alle som brukte sprøyter så ut til å få mer ut av heroinet enn meg. Jeg ønsket en sterkere virkning enn heroinsniffingen kunne gi meg, så jeg tenkte at jeg fikk prøve det. Jeg tok i mot en av de rene sprøytene, men hadde den liggende over en uke i leiligheten min før jeg tok den fram. Kanskje var det slik at jeg selv ikke ønsket å injisere, men at heroinet - fristelsen - var for sterk til at jeg kunne motstå å prøve det. Og det var godt. Jeg prøvde imidlertid å kjempe i mot ved å holde meg til heroinsniffing.
Men etter en eller to dager injiserte jeg igjen, fordi tilfredsstillelsen var så mye større, og jeg fortsatte med det. Samtidig sluttet jeg med andre rusgifter, som cannabis og LSD, og brukte bare heroin, tre-fire ganger daglig. I begynnelsen skjedde dette først og fremst i helgene, men det utviklet seg til å bli hver dag. Jeg jobbet i Zürich på ukedagene, og dro tilbake til min egen hjemby i helgene og brukte heroin der. Men etter hvert ble det også flere dager i løpet av uken, mens jeg var i Zürich. Penger til heroin fikk jeg fra jobben som reisebyråansatt. Jeg hadde bra lønn, men jeg begynte også å overtrekke kredittkortene mine, og lot være å betale husleie og andre regninger. Jeg spedde på lønnen med å selge heroin til venner og kjente. Jeg oppfattet meg ikke som noen langer, fordi jeg bare solgte til folk jeg kjente. Men jeg stjal ikke i begynnelsen, bortsett fra at jeg tok penger fra mine foreldre når jeg var hjemme hos dem. Slik holdt jeg på i ca. 2 år, men så kom jeg ut for en stor bilulykke.
En bilulykke ble den første vekkeren
- Det skjedde etter en langweekend da jeg skulle kjøre tilbake til Zürich på mandag morgen. Jeg sovnet etter 10 minutter og kjørte i grøfta. De kjørte meg til sykehuset og der fant de de stoffene jeg hadde på meg, de jeg hadde planlagt å selge i Zürich. Dette var en alvorlig vekker for meg, og jeg bestemte meg for å holde opp. Dette greide jeg i 6 måneder, men så startet jeg igjen, og dennne gangen med å blande mange stoffer. Alltid heroin, men andre rusgifter i tillegg. Men på slutten av året 1992 bestemte jeg meg for å dra til en avgiftningsinstitusjon. Jeg var ikke overbevist selv om at jeg ville slutte. Men mine foreldre presset på.
Hva hendte i reisebyrået når du kom for sent til jobben, eller uteble på grunn av stoffbruken din?
- I begynnelsen sa de ingen ting. Mange mennesker har ikke noe ønske om å se et slikt problem. Så de tenkte at kanskje jeg hadde vært oppe seint kvelden i forveien, eller kanskje jeg følte meg uvel eller noe sånt. De ønsket ubevisst ikke å se en ny stoffavhengig. Etter ulykken begynte jeg å jobbe i Lausanne, men etter 6 måneder var min nye arbeidsgiver lei av uregelmessighetene mine, og ga meg sparken. Det var på slutten av 1993. Så bakgrunnen for at jeg ville avgiftes var altså delvis at mine foreldre presset på, og at min arbeidsgiver ga meg sparken. Så dro jeg til avgiftning. Jeg vil også legge til at selv en bilulykke greide ikke å overbevise meg om at jeg skulle slutte med stoff, enda jeg visste at det var stoffbruken som var skyld i bilulykken. Jeg mente at jeg hadde brukt stoffene på feil måte, og nå skulle jeg være mer forsiktig, ikke kjøre om morgenen, ikke kjøre når jeg var påvirket. Jeg kunne egentlig ikke kjøre i det hele tatt etter ulykken, fordi førerkortet ble inndratt.
Avgiftning og tilbakefall
- I løpet av avgiftningstiden spurte jeg noen personer om å skaffe meg noen piller, fordi jeg ble holdt i en lukket avdeling, noe som kunne lette abstinensen.Det var et avgiftnings- og rehabiliteringsprogram som ble drevet etter 12-trinnsmodellen Etter tre ukers opphold fikk jeg anledning til å reise hjem på permisjon. Jeg skulle være med noen kjente ut på restaurant. På vei dit traff jeg en venn som også var langer, så jeg kjøpte heroin av ham. På restauranten spiste vi middag som planlagt. Etterpå gikk jeg på toalettet og sniffet heroin. Det var godt. Det var ikke noe problem. For etter tre ukers behandling følte jeg meg så mye bedre, og jeg følte at nå hadde jeg kontroll. Da jeg kom tilbake til behandlingsprogrammet, så de naturligvis øyeblikkelig at jeg hadde brukt stoff. Så de ba meg forlate institusjonen. Men de snakket med familien min, og sa at for meg var det bedre å gå inn i et behandlingsprogram utenlands. De ga meg en adresse i England, og etter to måneders fiksing og ordning ble det enighet om at jeg skulle dra dit. Men det var samme sak, jeg gjorde det ikke for meg selv, men for å imøtekomme ønskene fra foreldrene mine. Jeg var selv sikker på at jeg hadde det fint med narkotika, jeg hadde kontroll. I England ble jeg tatt inn i enda et tolvtrinnsprogram, og jeg startet kampen og gjennomførte programmet på fire måneder. Men jeg må tilføye at før jeg dro til England, hadde jeg lagt igjen heroin i leiligheten min. Så hele tiden mens jeg var i behandling visste jeg at jeg hadde heroin liggende, og jeg visste at jeg ville komme til å bruke det når jeg kom tilbake. Hele behandlingsoppholdet var altså en eneste stor løgn fra min side. Så jeg dro tilbake, og begynte å røyke heroin den dagen jeg kom hjem. Og etter kort tid hadde jeg samme avhengighetsproblem igjen.
Metadon og jobb
- Ca. ett år etter Englandsoppholdet begynte jeg med metadon, som jeg fikk fra et metadonsenter. Så hadde jeg diverse jobber i reisebyråer igjen, men alltid noen måneder, og så sparken. Grunnen var at selv om jeg gikk på metadon, så hadde jeg også tilleggsbruk av heroin, piller og alle slags rusgifter. Kanskje jeg tok piller på morgenen, heroin lenger ut på dagen, og metadon om kvelden, for å føle meg vel hele dagen. Tilslutt fant faren min en jobb til meg, hvor de på forhånd visste at jeg hadde rusgiftproblemer. De sa: "OK, vi kan ansette deg, men vi krever at du respekterer metadonprogrammet ditt, og at du tar mindre metadon hver uke, helt til du er kommet ned til null.". Jeg gikk med på det. De første 6 månedene gikk det ganske bra, fordi jeg var motivert. Men hver gang jeg nesten hadde kommet ned på null med metadon, begynte også alle tankene og følelsene av mislykkethet, anger og uro å dukke fram, og så tok jeg heroin igjen, jeg tok piller igjen, jeg brukte ecstasy igjen. Jeg blandet. På jobben så de snart at noe var galt, men de ventet enda i 6 måneder uten at noe forandret seg, og så jeg ble sparket igjen.
"Snille leger"
- Så fortsatte tilværelsen med piller og narkotika. Jeg fikk delvis tak i stoffene ved å gå til leger og si: "Jeg er stoffavhengig, jeg ønsker å komme vekk fra heroin, kan du hjelpe meg?" På den tida var det vanlig at legene skrev ut Valium og alle slags typer benzodiazepiner. Så gjennom legene fikk jeg piller, og der fikk jeg også metadon. Heroin måtte jeg kjøpe, og det skaffet jeg ved å selge noen piller, byttet piller mot heroin, fikk litt av venner. Etter en stund begynte jeg å bruke kokain. Virkningen var utrolig. Jeg røykte crack. Det er et veldig stimulerende stoff, og jeg måtte bruke heroin innimellom for å roe meg ned. Jeg brukte alle mine penger og alt jeg hadde på crack, pluss litt på heroin. Heroinets funksjon var ikke lenger å få en rus av, men å bli rolig eller å få sove. I den perioden brukte jeg ikke ecstasy eller andre sentralstimulerende stoffer.
Behandling eller kroken på døra?
- Etter en stund kom en venn av meg tilbake fra Italia, fra San Patrignano. Og han fortalte meg at det var et opplegg som også ville være godt for meg. Jeg var ikke spesielt motivert for å slutte med stoffer da heller, men jeg innså at stoffbruken var et problem som jeg måtte arbeide med, fordi jeg hadde ingen penger lenger, og jeg var i en dårlig tilstand. Jeg hadde ingen tenner lenger. Familien sa til meg: "Nå er du nesten 30 år gammel, vi har visst i 10 år at du bruker stoff. Du greier ikke å slutte på egen hånd. Hvis du ikke oppsøker hjelp for å gjøre noe med det, må vi stenge døra for deg her hjemme også". Da tok jeg også direkte kontakt med San Patrignano. Det tok ca. ett år fra jeg tok kontakt til jeg kunne få komme. Jeg var ikke overbevist om at det var det rette for meg, men jeg ville prøve.
Jeg var veldig redd da jeg skulle hit, fordi det var første gang jeg visste at jeg ville bli helt uten rusgifter, og jeg ville ikke ha noen mulighet til å få tak i dem mens jeg var her. Det var ikke et land jeg var kjent i, og jeg visste oppholdet ikke skulle vare en måned, eller 6 måneder, men kanskje i årevis. Jeg var engstelig for hvordan det ville bli å leve et helt rusgiftfritt liv.
Kastet ut på grunn av positive prøver
- Først dro jeg til avgiftningssenteret i Zurich i 10 dager, men ble kastet ut. Det var veldig rart. For jeg hadde brukt opp alt jeg hadde av piller og heroin før jeg kom, og hvert fnugg av hasj. Jeg brukte det siste om morgenen, før jeg dro til avgiftningssenteret. Der tok de en blodprøve av meg, og en ny blodprøve etter enda to-tre dager, Og de så at rusgiftnivået i blodet holdt seg høyt, så de sa at jeg hadde brukt stoff inne på institusjonen. Jeg hadde tatt mye før jeg kom, men ikke brukt det etter innskrivning. De trodde meg i enda 4-5 dager, men selv etter 10 dager var konsentrasjonen av rusgifter i blodet den samme høye. Men jeg løy ikke, det var faktisk første gang på mange år at jeg var ærlig.
Så dette var et falskt, positivt utfall av blodprøven, det da?
- Jeg vil ikke si at det var falskt. Jeg hadde jo brukt store mengder av piller og cannabis over lang tid. Og disse forblir i kroppen veldig lenge. Men i alle fall ble jeg sparket ut, og sendt tilbake til familien. Etter to-tre dager der oppsøkte jeg et psykiatrisk senter, som også tok imot stoffavhengige. Der ble jeg avgiftet. Og etter det ble jeg sendt til San Patrignano, og da var jeg dopfri.
Mine viktigste erfaringer
Hva var den viktigste erfaringen du gjorde her i San Patrignano det første året?
- Det var å ha kontakt med andre mennesker, uten at det var business-kontakt eller stoffkontakt. Det var en virkelig kontakt. Da jeg møtte min familie for første gang etter ett år, var det svært emosjonelt. De var så lykkelige fordi jeg var i fin form, og de så at jeg var blitt en annen person, jeg så annerledes ut og snakket på en annen måte. Så de skjønte at jeg var på rett spor. Og det har jeg fortsatt med. Jeg kan være meg selv. Jeg kan se andre mennesker inn i øynene.
Hvis du skulle gi et råd til norske stoffavhengige, hva ville du si til dem?
- Jeg har snakket med stoffavhengige fra mange land, og mitt budskap er alltid det samme: Ikke gi opp håpet. Det er alltid mulig å komme seg ut av avhengighet.