Regjeringene resignerer med andre ord overfor den tilsynelatende overveldende oppgaven det er å skape et narkotikafritt samfunn.
Å gå tilbake på vedtak gjort som følge av FN-konvensjonens krav om å begrense bruken av narkotika til medisinske og vitenskapelige formål, og fullt ut legalisere narkotika, ville likevel være et vanskelig skritt å gå til for en regjering. I stedet kan den i all stillhet velge å åpne opp for en viss praksis, for eksempel ved å akseptere "frisoner" med mer eller mindre åpenlys omsetning eller bruk av narkotika, eller ved å avkriminalisere "besittelse for eget bruk".
På denne måten blir narkotikapolitikken stadig mer tolerant i forhold til bruk og småhandel. En slik narkotikapolitisk resignasjon kan føre til en sosial segregering. Å vokse opp, ferdes og arbeide i et narkotikafritt miljø, blir et privilegium.
Det er flere faktorer innenfor narkotikaområdet som bidrar til en risiko for segregering. Narkotikakontrollen koster store summer. Mange satsningsområder, for eksempel pleie og omsorg på et sent stadium av stoffbrukerkarrieren, har vist seg dyre og ineffektive. Narkotikakontrollen berører en rekke følsomme sosial-etiske spørsmål, blant annet vedrørende rettighetene og pliktene i et samfunn. En effektiv narkotikakontroll krever dessuten at samfunnet i allmennpreventiv hensikt griper inn mot enkeltbrukeres omgang med narkotika allerede før de har forvoldt åpenbar skade.
I stadig flere land er en tydelig kløft i ferd med å åpenbare seg mellom narkotikapolitikkens mål, og dens resultater. Selv om man gir uttrykk for at man vil motarbeide narkotikabruk, blir holdningen overfor den enkelte bruker stadig mer "permissiv" ("liberal"). Politikerne har lenge vist, og viser fremdeles, ubeslutsomhet i forhold til utviklingen av metoder tilpasset narkotikapolitikkens mål.
Hva kan så skje med den praktiske narkotikakontrollen i samfunn som blir stadig mer narkotikaliberale på det offentlige planet?
I en slik situasjon oppstår en risiko for at narkotikakontrollen "individualiseres" eller "privatiseres". Det blir familiens, arbeidsplassens og nærmiljøets sak å opprettholde den. Resultatet kan bli små, narkotikafrie enklaver. Resten, det vil si de grupper som ikke makter å bygge opp en egen kontroll, tvinges til å akseptere narkotikaen og dens konsekvenser tett innpå livet.
Innenfor viktige områder hvor det stilles høye krav til sikkerhet og god vurderingsevne, vil det også i et narkotikaliberalt samfunn stilles sterke krav til at medarbeiderne skal være narkotikafrie. Å være narkotikafri blir en del av yrkesetikken. Kravet kommer til å gjelde piloter, politifolk, leger, dataoperatører og mange andre. Å holde disse gruppene og deres arbeidsmiljøer beviselig narkotikafrie, for eksempel via urinprøver, kommer til å være et konkurransemiddel i spørsmålet om blant annet sikkerhet, kvalitet og kunderelasjoner. Narkotikakontrollen blir i slike tilfeller direkte bedriftsøkonomisk lønnsom.
Samtidig kommer graden av kontroll til å være lavere på andre områder. Å peke ut visse arbeidsplasser som så uviktige at det skulle kunne foregå narkotikabruk uten at det har betydning for virksomheten eller medarbeiderne, ville være en grov forulempning.
Men i framtiden blir det sannsynligvis vanskelig å opprettholde kravet om narkotikafrihet på arbeidsplasser med høy personalomsetning og ukvalifisert arbeidskraft uten å ha støtte i en restriktiv narkotikapolitikk.
I sivile miljøer kan for eksempel privatskoler benytte narkotikafrihet som et kvalitetsargument i markedsføringen. Kontrollen av elevene skjer etter sivilrettslige avtaler med foreldrene. I miljøer med tette sosiale nettverk kommer man til å forsøke å holde borte narkotikabruken ved hjelp av sosial kontroll.
Også på dette området finnes det lovlige, helt "sivile" metoder for å jage narkotikabruk og narkotikakriminalitet bort fra nærmiljøet.
Jo lenger ut fra maktens og økonomiens sentrum og ned i samfunnet man kommer, desto dårligere fungerer den praktiske narkotikakontrollen i et narkotikapermissivt opinionsklima. I samfunnets utkanter vil det finnes et filleproletariat, hvis helse og sosial kapasitet makthaverne vil gjøre lite for å fremme.
For disse utslåtte gruppene kommer ingen til å orke eller i det hele tatt bry seg om å opprettholde narkotikakontrollen. Et forvarsel om hvorledes det kan bli har vi allerede fått gjennom 1990-tallets utvikling av de "fredede sonene" i Zürich. Skjønt i framtiden vil kanskje myndighetene opptre med større klokskap, og forflytte denne typen åpent stoffbruk utenfor bykjernen, slik at det ikke forstyrrer handels- og turiststanden.
I tider med sosial nedrustning og politisk uro kan det være praktisk for de som styrer å la de utslåtte ruse seg, og dermed forholde seg passive til samfunnsspørsmål.
Mange narkotiske stoffer, som opiater, barbiturater og bensodiazepiner, kan bedøve mennesker inntil bevisstløshet. Hasj skaper en drømmeverden, og brenner ut det sosiale engasjementet. Selv i spørsmålet om å tenke klart og nøkternt for å kunne nå inn i samfunnsfellesskapet og det politiske livet, kommer tersklene til å være høye for narkotikabrukerne.
Ettersom ingen politiker kan si åpent at man skal segregere ut narkotikabrukerne fra selve samfunnskroppen, må hele prosessen mystifiseres. Man må overbevise seg selv om at man gjør det riktige i den hensikt å oppnå et høyere mål, hvliket betyr at segregering, utnytting og andre overgrep må forsvares i termer av framskritt, og gjerne maskeres ved hjelp av psykologiske teorier og politiske paroler.
Enkelte paroler blir særskilt brukbare i slike sammenhenger. "Respekt for den personlige integriteten" er en måte å ikke legge seg bort i menneskers privatliv på. Det er en sentral tanke i rettsstatens respekt for borgernes selvstendighet. Men lar man en stoffbruker helt i fred, vil hans avhengighet ta kontrollen over hans tilværelse. Respekten for stoffbrukerens "integritet" blir således falsk, ettersom han tillates å undergrave sin egen selvstendighet.
"Behandlingsmotivasjon" innebærer krav om at stoffbrukerne skal være "motiverte" for å slutte med stoff, slik at de kan slippes inn i et behandlingsopplegg. Men det tilsynelatende "humanitære" kravet har en skyggeside hvor pleiepersonalet kan gjemme seg, slik at de selv slipper å arbeide med de verste tilfellene: De "umotiverte".
"Ikke så farlig" innebærer en nedtoning av risikoen ved narkotika. Andre måter å si det på er at "Risikoen er overdrevet", eller "Vårt ambisjonsnivå har vært urealistisk høyt". Toleransenivået for stoffbruk og skader heves. Den enkelte brukerkarrieren tillates dermed å akselerere inntil situasjonen blir uholdbar på grunn av for eksempel innbrudd, sykdommer, ulykker eller havarerte familierelasjoner.
Like farlig er holdningen "de får klare seg som best de kan". Holdningen signaliserer at et menneske får ta de konsekvensene som måtte komme som følge av at vedkommende bruker narkotika eller bedriver annen farlig virksomhet. I praksis står imidlertid de som rammes tilbake uten hjelp. Unge mennesker er ofte utsatt for et sterkt gruppepress i retning av å prøve narkotika, og er ikke selv i stand til realistisk å bedømme risikoen. For disse er det ødeleggende å på et langt senere stadium få vite at de selv må ta seg ut av en narkotikabruk som er vanskelig å styre, få orden på livet sitt, og lege alle skader. De blir sittende med konsekvenser som de ikke på forhånd kunne overskue. Spesielt ødeleggende blir holdningen hvis den kombineres med narkotikainformasjon som, under skinnet av å skulle formidle "saksopplysning", i praksis bagatelliserer risikoen.
En narkotikaliberal politikk innebærer at samfunnet fraskriver seg ansvaret for at alle borgerne skal kunne leve i et narkotikafritt miljø. En svekking av narkotikakontrollen slår verst ut for sosialt utsatte grupper, for eksempel risikoutsatt ungdom som har svake normsystemer og lever i narkotikaeksponerte miljøer. Disse gruppene er de som raskest rammes av skader, sykdommer og sosiale havarier som følge av et økende narkotikabruk. Samtidig har de dårlige forutsetninger for selv å hamle opp med narkotikaskadene.
Segregering i et narkotikakontrollperspektiv er en del av en mer allmenn sosial segregeringsprosess med "renslige metoder", som i løpet av de siste årene har vist seg i blant annet nærmiljøer, skoler, innen behandling og på arbeidsplasser. Det handler om å skille ut mennesker med lav lønnsomhet, høy risiko, påtagelige skader, men å gjøre det uten å vekke poltisk oppstandelse. Til tross for at det innenfor disse miljøene hersker en sterk opinion for likebehandling, er det vanskelig å motvirke segregering. På narkotikaområdet finnes det dessuten spesielt gode muligheter for å skylde på stoffbrukerne for å segregere dem.
I verste fall kan en permissiv narkotikapolitkk bent fram føre til at kun de samfunnssektorer, virksomheter og grupper som makter å bære omkostningene eller anstrengelsene for sin egen interne narkotikakontroll, har mulighet til å holde seg narkotikafrie.
Artikkelen er hentet fra "Anhörig 3/96".