Høring – utkast til rusmelding
Vi takker for invitasjonen til å delta i høringen om Oslo kommunes nye rusmelding. Vi finner dessverre ikke rom for dyptpløyende vurderinger av både beskrivelsen av rusgiftsituasjonen i Oslo (del 1) og alle tiltakene som er foreslått (del 2) innenfor 2 A4-sider. Vi må derfor gjøre et utvalg av saker vi vil ta opp. Men om ønskelig stiller vi gjerne opp til en grundigere gjennomgang av utkastet. Vi vil for øvrig bemerke at vi støtter flertallet av de tiltakene som byrådet foreslår.

Innledningsvis sier byrådet at det «…ønsker en vridning fra en kriminalitetsorientert og institusjonsbasert tilnærming ved rusproblemer, til helseorientert hjelp med vekt på hjemmebaserte tiltak i lokalmiljøet med aktiviteter, mulighet for arbeid og et meningsfylt liv.»
I utgangspunktet går vi ut fra at byrådet fortsatt ønsker at Oslo skal være en trygg by, og det betyr at alle voldshandlinger, innbrudd, biltyverier, tilfeller av påvirket kjøring, seksuelle overgrep og salg av narkotika fortsatt skal være kriminelle og straffbare. Svært mange av disse handlingene har en klar sammenheng med bruk av legale eller illegale rusgifter. Selv om det for lenge siden er slutt på at bruk av narkotika og innehav til eget bruk fører til fengselsstraff, viser likevel undersøkelser at 60-70 prosent av alle innsatte har rusgiftproblemer. Disse trenger stor oppmerksomhet fra Oslo kommune, og mange av dem vil også trenge institusjonsplasser. Vi kommer ikke bort fra at rusgiftproblemet både inneholder innslag som best håndteres innenfor justis-sektoren, samtidig som samarbeidet mellom politi, krimialomsorg, kommunale tjenester og spesialisthelsetjensten må videreutvikles.


Når det gjelder kunnskapsgrunnlaget, mener FMR at byrådet legger for liten vekt på primærforebygging. Byrådet skriver selv at «Tilgang på og holdninger til alkohol og andre rusmidler spiller inn i årsakene til rusproblemer. Individuelle forhold som tidlig rusdebut er forbundet med økt risiko for negative konsekvenser, både på kort og lang sikt. Det er sammenheng mellom tidlig rusdebut, rusproblemer og psykiske lidelser». Det er derfor viktig å holde barn og unge borte fra narkotika og utvikle negative holdninger til narkotikabruk. Vi vil minne om FNs barnekonvensjons artikkel 33 som forplikter offentlige myndigheter å sørge for at barns oppvekst blir narkotikafri. Barnekonvensjonen er også tatt inn som en del av norsk lov. Tilgjengeligheten til illegale stoffer i oppvekst- og fritidsmiljøer, i og utenfor skoler må bekjempes dersom en vil beskytte sårbare barn og unge mot å utvikle et narkotikapoblem. Ungdomsgjenger som skyter på hverandre, kaster stein på politi og natteravner og slåss om narkotikarevirer kan ikke håndteres med tilbud om helsehjelp. Her må politi inn i første rekke, og så får man se hvordan man kan følge opp enkeltinedividene med støtte og hjelp i neste omgang.

Byrådet skriver at «Den eksperimentelle bruken domineres av nysgjerrighet og tilfeldigheter, omgivelser, miljø og betingelsene som foreligger for bruk. Dersom bruken vedvarer uten negative konsekvenser, betegnes det som rekreasjonsbruk». Nysgjerrigheten og tilfeldighetene øker dersom tilgjengeligheten er stor, og jo fler som eksperimenterer, jo fler vil også gå over til rekreasjonsbruk, og for noen vil det igjen resultere i avhengighet eller andre problemer som skyldes akutt narkotikapåvirkning, i verste fall ulykker og overdosedødsfall. Det antas som en tommelfingerregel at av alle eksperimenterende cannabisbrukere blir ca. 10 prosent avhengige, men dersom man debuterer i tenårene, vil avhengighetsfaren være langt større. Rekreasjonsbrukerne i ungdomsmiljøene vil her være en viktig drivkraft, både ved at de står fram som eksempler på at man godt kan bruke cannabis uten å være avhengig, og samtidig rekruttere nye, sårbare unge inn i narkotikabruk, både ved overlevering og salg. Byrådet nevner selv «jevnaldrede og omgangskrets og deres tilbøyelighet til normbrudd og holdninger til rusmidler» som en av flere risikofaktorer. På denne bakgrunnen kunne en kanskje forvente at det blir lagt større vekt på primærforebygging mot narkotika. Det bør for øvrig nevnes at dersom 113 000 mennesker i Oslo har et risikofylt alkoholforbruk, slik byrådet skriver, så burde det settes inn kraftfulle tiltak for å redusere alkoholforbruket. Det er også på sin plass å peke på at bruk av cannabis og bruk av alkohol i stor grad henger sammen.

Dersom man ser på byrådets forslag til politiske tiltak, så er FMR store tilhengere av en «forebyggingsoffensiv» som foreslås. Men på samme måte som innsatser i barnehage og skole først og fremst må være universelle tiltak, så må også en stor innsats innrettes mot ungdom generelt og mot foreldre med narkotikaspesifikk informasjon om farene ved bruk av både alkohol og narkotika. Vi vil ellers støtte byrådets forslag om et samarbeidsprosjekt mellom kommunen og politiet om alternative reaksjonsformer og lett tilgang til hjelp ved pågripelse for bruk eller besittelse av narkotika til eget bruk for unge under 23 år. FMR vil her peke på at politiet oppgir at de ikke har ressurser til å følge opp personer over 18 år når det f.eks. gjelder ruskontrakter eller andre alternative reaksjoner. Her kreves det også samarbeid med f.eks. skolehelsetjenesten for at dette skal fungere. Etter vårt syn vet vi i dag nok til at dette kan settes i gang som et byomfattende prosjekt, forutsatt at både politiledelse og byråd er villige til å stille nødvendige ressurser til rådighet.

La oss bare nevne ett av flere mulige punkter til slutt. Byrådet vil «Arbeide for å bli forsøkskommune for heroinassistert behandling, utvidelse av virkemidlene i legemiddelassistert rehabilitering og å kunne injisere og inhalere flere stoffer i sprøyterommet». FMR er svært kritiske til et prosjekt med heroinassistert rehabilitering i Norge. Av plassmangel viser vi til hva bl.a SERAF har konkludert med i sin gjennomgang av dette temaet: SERAF-rapport nr. 1-2017.

Når det gjelder forslaget om å røyke heroin i sprøyterommet, vil vi bemerke følgende:
Problemet er at det er svært vanskelig å få en injiserende stoffbruker til å gå over til røyking, fordi røyking krever tre ganger mer heroin pr. dose for å få tilnærmet samme ruseffekt, noe som følgelig krever tre ganger så mange kroner pr. dose. Det blir langt dyrere å røyke heroin i lengden enn å injisere. Derfor er det som regel sånn at folk som røyker heroin, og dem er det noen av, etter hvert går over til å injisere, for å få mest mulig rus for pengene, mens det er svært sjelden at noen går motsatt vei. I tillegg får ikke brukeren det «kicket» ved røyking som vedkommende er ute etter når han/hun injiserer.
Selv om det er erkjent at heroinrøyking er mindre overdosefarlig enn injeksjoner, er det ikke ufarlig. Lungekreft og lungeproblemer er en fare hos hyppige heroinrøykere, i tillegg til faren for overdoser. Avhengighetsutvikling er også en sikker konsekvens. Heroinrøyking er på ingen måte en helsefremmende aktivitet.

Med hilsen
Forbundet Mot Rusgift

Knut T. Reinås
forbundsleder