Føyn begynte med å si at hver gang han blir bedt om å si noe om dette temaet, holder han et innlegg om holdninger til fenomenet. Kan det for eksempel være noe i selve spørsmålsstillingen som innebærer holdninger til spørsmålet om avhengighet som sådan?
Er avhengighet noe vi i utgangspunktet har en negativ holdning til? For å forklare sitt syn på avhengighet, innledet Føyn med å definere sitt syn på mennesket som Jordens mest avhengige vesen. Når det gjelder yngelpleie er det ingen annen art som trenger så mye omsorg som mennesket. Det er avhengig av andre mennesker, grunnleggende fra vugge til grav. Gamle undersøkelser fra barnehjem viste at mennesket trenger mye mer enn mat, det trenger å bli tatt opp og kost med og få en relasjon helt fra fødselen av, ellers stiger dødsprosenten i barnehjemmet. Dersom barnet bare ligger i sengen og kun får bleieskift og mat, så får man mer infeksjoner og høyere dødsprosent. Det er psykologisk sett et gruppevesen å være inneholder en grunnleggende avhengighet i forhold til andre mennesker. I utgangspunktet er derfor avhengighet et fenomen som er dypt menneskelig, og som vi ikke skal være positive eller negative til. Vi skal bare vite at avhengighet er et fenomen som vi skal ta hensyn til. Og hvordan vi som individer håndterer vår avhengighet, det er spørsmålet. Gjør vi det på en måte som gir oss mye energi, eller gjør vi det på en måte som skaper plager for oss selv eller andre, eller nedsetter funksjonsnivået, det er det avgjørende også i forhold til hva slags behandling vi trenger og kan gjøre oss nytte av.Kroniske lidelser
Både biologiske og psykologiske tilnærminger gir svar på spørsmålet om det finnes kroniske lidelser, i alle fall i betydningen lidelser som når de først er der, må regnes som varige, selv om de kan kontrolleres. Men en annen måte å svare på, kan være at rusgiftavhengighet er ikke vesensforskjellig fra andre alvorlige sykdommer som er preget av vekselvis tilbakefall og bedring.(relapsing remitting), karakterisert ved at pasientene har gode perioder og dårlige perioder, og tilbakefall er oftere regelen enn unntaket. Vi skal også vær klar over at ved tilstander som kan betegnes som psykiske lidelser, vil det alltid være noen pasienter som blir kroniske. Selv med all verdens beste behandling, vil statistikken alltid vise at ved alvorlige psykiske lidelser er ca 10 prosent av pasientene behandlingsrefraktære, dvs. de blir ikke bra/bedret nok. Slik er det også med rusgiftavhengighet. Og mange pasienter dør av sin alvorlige, kroniske lidelse. Statistikken viser for eksempel at 10 prosent av personer med bipolar lidelse 1 (tidl. Manisk Depressiv sinnslidelse) klarer å ta sitt eget liv, selv med god behandling og oppfølging.
Regulering av selvfølelse redusere ubehag
Vi mennesker regulerer vår selvfølelse, vår opplevelse av oss selv og hvordan vi har det, på en slik måte at vi skal føle oss vel, at vi skal ha det bra, og vi forsøker med forskjellig midler å redusere det som måtte være av ubehag. Vi ønsker altså en tilstand hvor vi ikke har mye ubehag og, hvis vi snakker selvpsykologisk, reduserer vi dette ubehaget gjennom tre mekanismer, idealisering, speiling eller mestring. Personer som gjennom en religiøs omvendelse gir Gud æren for at de holder seg rusgiftfrie, driver med idealisering. Føyn hadde en historie om en eldre kar som hadde vært alkoholavhengig i mange år, men som nå hadde fått en kone som speilet ham hele tiden. Han var veldig avhengig av henne, men drakk ikke alkohol lenger, og fungerte veldig bra. Føyn fortalte også om et tilfelle hvor han ble fraløpt inne i skogen av en gammel mann, som hadde vært alkoholavhengig i minst 25 år, men som på sine gamle dager hadde oppdaget at han var god til å løpe. Så hadde han begynt å delta i maratonløp rundt omkring i verden, og kuttet ut alkoholen helt. Dette var altså et eksempel på at mestring var en måte han kunne regulere sin selvfølelse gjennom.
Avhengighetssyndrom = biologisk og psykologisk
Dersom man skal kunne svare på spørsmålet om det finnes kronisk avhengige, så må vi først se på hva rusgiftavhengighet egentlig er. I definisjonen av et avhengighetssyndrom inngår både lyst eller tvang til å innta rusgiften, kontrolltap når den inntas, abstinens når man ikke får den, toleranseutvikling dvs. ikke like sterk effekt av samme dose, likegyldighet overfor andre interesser eller gleder, slik at man erstatter de vanlige metodene for å regulere selvfølelsen med en rusgift. Man erstatter vanlige måter å fungere psykologisk på, og rusgiften har dessverre en svært sterk motivasjonskraft. Og rusgiftbruken opprettholdes til tross for åpenbare, skadelige konsekvenser.
Rusgiftbruk kan gi irreversible skader i nervesystemet
Det er ingen grunn til å tvile på at langvarig og hyppig bruk av rusgifter kan gi irreversible skader i nervesystemet. Da må i alle fall disse skadene være kroniske. Men dersom man fastholder at alle mennesker er kronisk avhengige av noe, så blir spørsmålet om det finnes en egen type kronisk avhengighet av rusgifter. En alkoholavhengig person, som ikke har brukt alkohol på lenge, men som har hatt et avhengighetssyndrom, er det en kronisk avhengig? Dersom man sammenligner med en pasient som har en bipolar lidelse, kan vedkommende være frisk og velfungerende, men han kan når som helst få en ny manisk episode. Og vedkommende må bruke medisiner, eller han kan ta sjansen på å greie seg uten. Det er klart at han har en bipolar lidelse, en kronisk stemningslidelse, selv om han i øyeblikket er frisk. Så kronisk rusgiftavhengighet er etter Føyns mening hyppig forekommende hos personer som har hatt et fullt avhengighetssyndrom, selv om noen pasienter i øyeblikket eller i lang tid ikke har rusgiftpreget atferd. Rusgiftavhengighet er etter hans mening en kronisk sykdom. Både de biologiske og de psykologiske fenomenene blir kroniske. De biologiske mekanismene bak aktiv rusgiftavhengighet kan bli aktivert dersom pasienten inntar for eksempel alkohol, men de blir ikke aktivert så lenge vedkommende er avholdende. Så det som er hemmeligheten er at man klarer å regulere sin selvfølelse med nye metoder, i stedet for med rusgifter. Og avhengighetsbehandling tar tid, fordi det tar lang tid å lære seg å regulere selvfølelsen med nye metoder eller få tilbake de gamle metodene man hadde før avhengighetsutviklingen tok overhånd. Hvis man gjennom terapi lærer seg å regulere selvfølelsen sin med helt normale metoder, uten bruk av den rusgiften som man har en tilbøyelighet til å bli avhengig av, så er man blitt frisk.
Men så er det mange som erstatter den psykologiske avhengigheten av rusgiften med en eller annen annen form for avhengighet. Det mente Føyn måtte sees som et godt resultat av avhengighetsbehandling. Når man kan rope Halleluja, dvs. at man har erstattet rusgiftavhengighet med avhengighet av religion, så har man det bra, sa han. Han refererte til mange pasienter som av ham selv og andre er blitt oppfattet som kuruskikket, men som Evangeliesentrene har tatt seg av, med godt resultat. Men da må den nye formen for avhengighet - altså for eksempel religionen regulere selvfølelsen på en tilfredsstillende måte, slik at ikke rusgifter igjen blir en fristelse. Det vi må være opptatt av, er om pasienten får tilbake funksjon og livskvalitet.Sunn eller skadelig avhengighet?
Kjærester er og skal være avhengige av hverandre. Det er normalt til en viss grad. Men i vårt samfunn har vi kanskje en tendens til å betone individet og individets uavhengighet for sterkt, den narsissistiske kulturen jeg, meg og mitt, og vi er for lite opptatt av mennesket som gruppevesen, med tilhørighet og avhengighet. Vi trenger riktignok personer utenfor oss, som kan bekrefte oss og vår selvfølelse og det trenger vi hele livet. Noen overfører sin selvbekreftelse til penger, men egentlig er det mennesker vi trenger. Og hvis man er så avhengig av en kjæreste at man blir deprimert og mister funksjonen dersom forholdet tar slutt, eller man må være borte fra hverandre, da har man et avhengighetsproblem. Det samme med rusgifter. Det er atferden man utøver i forhold til andre mennesker eller de symptomene man selv har, som er det skadelige. Selve avhengigheten, hvis den ikke gir noe problem, er ikke skadelig.
Det spørsmålet som ofte stilles om en person som har fått betydelig økt livskvalitet og funksjonsnivå ved LAR, er: Har vedkommende en sunn eller usunn avhengighet av metadon? Føyn mente dette ikke var spørsmålet i det hele tatt. Vedkommende har en avhengighet av metadon som gjør vedkommende i stand til å fungere. Og hvis det er det eneste som får vedkommende til å fungere, så er det ikke snakk om sunn eller usunn avhengighet. Det er som antipsykotisk behandling for schizofreni, og det er som insulin for sukkersyke. Da kunne en like gjerne spørre: En tørrlagt alkoholiker som er avhengig av kona, er det sunt? En pasient som har bedre funksjon av å bo i en vernet bolig, er den pasientens avhengighet av å bo i den boligen sunn? Svaret er at det kanskje er omtrent det eneste som er sunt hos den pasienten, at han faktisk er avhengig av boligen, og klarer seg når han får det han trenger der.Konklusjon kronisk avhengighet
Selvsagt finnes det kroniske avhengige mennesket er et avhengig vesen. Det er hva pasienten er avhengig av, og hvor sterk den avhengigheten er som er avgjørende. Er avhengigheten så sterk at den forskyver andre livsmål? Og hvilken atferd får pasienten på grunn av sin avhengighet? Føyn henviste til at en del av tilhørerne i salen kanskje var litt avhengige av rødvin på lørdagskvelden. Det skader etter hans mening ingen, men det blir feil å si at det ikke innebærer et element av avhengighet. Spørsmålet er også hvilken innflytelse et menneskes avhengighet har på helsa og den psykososiale situasjonen. Å forlange absolutt rusgiftfrihet av en som har eller har hatt et avhengighetssyndrom, det blir jo helt absurd når ingen andre i samfunnet er rusgiftfrie. Det finnes praktisk talt ikke noen samfunn som ikke har hatt rusgifter som en selvfølelsesregulerende metode. Det er altså et avgjørende spørsmål: Får pasienten økt livskvalitet sånn som pasienten lever og i sin avhengighet? Personer som har avhengighetssyndrom, med aktiv rusing, dem er det synd på. Noen velger å si det sånn: Det finnes mennesker med kronisk avhengighetssyndrom og aktiv rusing fordi vi ennå ikke har funnet metoder til å behandle dem, metoder som gjør at de kan føres tilbake til fellesskapet.
For noen år siden var det en veldig optimisme, at man skulle kunne finne metadonet eller tilsvarende for alle rusgifter. Optimismen når det gjelder å finne erstatninger som er uskadelige, synes å være mye mindre nå. Føyns konklusjon ble derfor at avhengighet som ikke er skadelig, ikke er plagsom verken for pasienten eller omgivelsene, eller som ikke gir nedsatt funksjon, det er OK.