Den amerikanske muslimske lederen Louis Farrakhan er blitt en politisk og sosial kraft blant afro-amerikanere, bla. gjennom å være talsmann for en praktisk fungerende puritanisme.

Louis Farrakhan, den 64-årige lederen for Nation og Islam, er en av de mest profilerte talsmennene for afro-amerikanske grupper i USA de senere år. Farrakhan er omstridt bla. pga. sine hatske uttalelser om "jøder" og "hvite" (dvs. hvite kristne av anglosaksisk herkomst). Han er blitt karakterisert som både "en som dyrker hat", "rasist" og "fascist". Selv hans kvinnesyn er kontroversielt, likesom hans egne tolkninger av islam.

Farrakhan er dog en mann med sterk karisma og en uvanlig evne til å samle store skarer rundt seg. Hans "millionmarsj" av svarte mennesker til Washington DC i oktober 1995 fikk mye oppmerksomhet (selv om den i følge myndighetene bare samlet 400.000 deltagere og mange av dem tilhørte andre bevegelser). Manifestasjonen ga ekko i kongressen med politiske initiativ for å forbedre både raserelasjoner og indre bymiljøer, og den ansees å ha bidratt til den økte valgdeltagelsen blant svarte menn i 1996.

Praktisk puritanisme

Nation of Islam kan sees som en moderne "revitaliseringsbevegelse" (jfr. Wallace, 1956), dvs. "en tendensiøs, organisert og bevisst samling av samfunnsmedlemmer for å bygge opp en mer tilfredsstillende kultur". Arbeidet for en ny livsstil er en viktig del av dette.

Selv om Farrakhans budskap har et sterkt innslag av offermentalitet (at svarte alltid er blitt undertrykt av de hvite osv.), hevder han at medlemmene har et selvstendig ansvar for sin egen livsførsel.

En vesentlig del i Farrakhans budskap er en puritanisme med klare regler for det daglige liv: Ingen rusgifter, ikke svinekjøtt, ingen utenomekteskapelige forhold, ingen lovbrudd osv. Dessuten krever han en sosial innsats for bevegelsen og nærmiljøet. Bevegelsen utøver en sterk indre sosial kontroll.

Nation of Islams medlemmer er blitt kjente for sine korrekte klær, dvs. mørke dresser, hvite skorter og sløyfer/slips, samt sine kortklipte frisyrer og glattkjemmede barn, sin korrekte oppførsel og sitt rene språk.

En viktig del av Farrakhans budskap handler om å frigjøre de svarte menns verdighet. Han gir dem et nytt selvbilde. Medlemmene underkaster seg også en nærmest militær disiplinert oppførsel, selv ved konfrontasjoner med politiet. Disiplinen medførte at gruppen tidlig ble kjent blant svarte for sin evne til å "stå imot" politiet. De har fått en "aura" av stolthet rundt seg.

Nation of Islam har trukket til seg mange menn som vil ha orden på livet sitt. Bevegelsen fikk tidlig ord på seg for å kunne forvandle arbeidsløse, sosialklienter og fengselsfugler til sosialt produktive medborgere med ordnet økonomi. Bevegelsens fremgang tyder på en nær sammenheng mellom livsstil og livskvalitet. Dessuten "fungerer" puritanismen på medlemmene, ved at den hjelper dem til å få orden på livet. Strategien bygger på hjelp til selvhjelp. Bevegelsens innflytelse ansees å være en årsak til at kriminaliteten har minsket i de amerikanske byområdene de senere år.

Hinsides offermentalitet, symptomteori og jantelov

I USA har store grupper de siste tiårene begynt å fremstille seg som "offer" for samfunnsutviklingen eller noe annet. "Jeg er ikke ansvarlig, det er ikke min feil", sier man når man har begått en forbrytelse eller har havnet utenfor karrierestigen (jfr. Sykes, 1992, s.10). Ansvaret legges på rasisme, sexisme, sykdom, dårlige foreldre osv.

Offermentaliteten er blitt en bevisst strategi for å skape sympati og appellere om støtte. Mentaliteten risikerer å underminere det personlige ansvar som et samfunnsbærende element.

En annen teori som frakjenner mennesker deres personlige ansvar, er symptomteorien. Den var den dominerende forklaringsmodell i vesten på 1970-tallet. Teoriens hovedbudskap er i korthet at sosiale problemer som rusgiftmisbruk, ungdomskriminalitet og asosialitet skal tolkes som "symptomer på bakenforliggende årsaker". Eksempler på slike årsaker kan være alt fra følelsesmessige forstyrrelser i barndommen til dårlige økonomiske forhold.

I symptomteorien finnes et snev av sannhet ved at dårlige oppvekstvilkår rent faktisk øker risikoen for at de som rammes havner i ulike typer problemer. Men symptomteorien evner ikke å forutse hvem som vil bli rammet av disse problemene, ettersom det finnes mange mennesker med dårlige oppvekstvilkår som faktisk klarer seg bra. Teorien gir en moralsk unnskyldning for det en har gjort, ved at alt i etterkant kan tilskrives forhistorien.

Nettopp denne anvendeligheten som unnskyldning er med på å gjøre teorien populær.

Holdningen er bekvem både for terapeut og klient, da begge parter kan unnskylde det mislykkede med henvisning til noe som har hendt tidligere.

Symptomteorien er et "sammenkok" av psykoanalyse og amerikansk sosiologi krydret med populærmarxisme, og har forvirret diskusjonene om det personlige ansvar for egen livsførsel i mer enn et kvart århundre.

For en fremtidig sosial utvikling med reduserte offentlige velferdssystemer, blir symptomteorien et instrument for sosial pessimisme; mennesker ansees som fanget i en skjebne de ikke kan påvirke.

Symptomteorien kan bli en ny jantelov (hvor første paragraf lyder: "Du skal ikke tro at du er noe"), ettersom den motvirker individets forsøk på å ta ansvar for sine handlinger. En moderne symptomteoretisk jantelov kunne formuleres slik: "Du skal ikke tro at du kan slippe fri fra dine bakenforliggende faktorer".

Enfemtedelssamfunn

Flere prognoser, som "Globaliseringsfällan" (Martin & Schumacher, 1997), snakker om reduksjon av offentlige velferdssystemer. Få av de utsatte gruppene kommer i fremtiden til å kunne regne med at deres løsningen av deres problemer vil bli definert som et samfunnsansvar. Dessuten kommer langt flere grupper til å falle utenfor fellesskapet. Spådommen om et totredjedelssamfunn er i ferd med å erstattes med et enfemtedelssamfunn, med kun 20 prosent av befolkningen fullt integrert i det økonomiske og sosiale livet.

Store grupper vil rammes hardt, ettersom de mangler stabile sosiale nettverk. Flere kommer sannsynligvis til å ende opp med intensivt rusgiftbruk, pseudoreligiøst engasjement og andre former for virkelighetsflukt.

I en slik situasjon vil den holdningen som toneangivende venstregrupper på kontinentet har gjort seg til talsmann for i narkotikadebatten, med krav om legalisering av hasj og annen narkotika, virke svært ødeleggende. En økt tilgang på narkotika vil øke risikoen for et sosialt passiviserende misbruk og en tiltagende politisk marginalisering. En av de første som satte fokus på narkotikaens politisk lammende effekter var Nils Bejerot (1970, s. 111), med en henvisning til en annen leder i nettopp Nation of Islam, Malcolm X (som dog forlot bevegelsen etter indre motsetninger). Bejerot skrev: "Malcolm X, selv gammel heroinbruker, har i sine memoarer vist hvor grunnleggende narkotikaforbudet er for de svarte muslimene: Narkotikaen passiviserer og gjør all organisert sosial kamp umulig ." (red. oversettelse).

Når enda flere mennesker stilles utenfor deltagelsen i samfunnet, blir symptomteorien lammende for de utsatte gruppene, ettersom de dypereliggende faktorene ansees å være utenfor deres kontroll. Menneskene frakjennes dermed mulighetene for å påvirke sin egen livssituasjon.

For å kunne overleve nye livsmønstre, trenger de utsatte grupper nye sosiale forklaringsmodeller og politiske visjoner som gir dem kraft til å påvirke sin egen livssituasjon. Tilløp til dette finnes innen den kommunitirianske bevegelsen feks. "egenmaktrørelsen" (se feks. Etzioni, 1993; Jadestig, 1996).

En av de sosiale visjoner som kommer til å fungere for utsatte mennesker, blir den som sier at der finnes en vei ut av problemene, og at denne begynner i det daglige livet. Visjonen kan gjerne ha et utopisk mål, men for å bli nyttig må den gi praktisk veiledning om de første stegene på veien.

En praktisk puritanisme slik den forfektes av Farrakhan, eller for den saks skyld av gammel svensk folkebevegelsemodell, vil være et alternativ for mennesker som vegrer seg for å bli et "offer", og heller vil velge sin egen, om enn smale vei. Puritanismen har sin styrke i en følelsesmessig motstand mot visse handlinger, som feks. beruselse og lovbrudd, ettersom tilhengerne vil samle krefter til viktigere sysler, som feks. vekkelsesarbeid eller sosial og politisk utvikling.

Sannsynligvis får vi i fremtiden se sosiale "vekkelser" blant grupper av mennesker som sier: "Stopp! Vi vil ikke betrakte oss selv som ofre. Visst kunne vi fått et bedre utgangspunkt, men vi er likevel mennesker med frie valg. Vi har makt over våre egne beslutninger. Nå kvitter vi oss med ting som truer vår tilværelse. Nå tar vi ansvar for våre egne liv. Nå arbeider vi solidarisk."

Slike bevegelser kan bli politisk ubehagelige og til og med bli vanskelige å håndtere for makthaverne, ettersom de ikke lar seg manipulere eller forstyrre.

Med sitt konfliktfylte budskap kan de selvfølgelig også bli farlige for andre grupper, ved feks. å søke kamp.

Noe å slåss for?

Farrakhans fremgang leder til spørsmålet om en puritansk livsstil kan bli en ny (eller "nygammel") sosial og politisk strategi for overlevelse.

Spørsmålet er om det i fremtiden bare blir slike grupper, med karismatiske ledere og levende visjoner med noe å slåss for (eller mot), som blir det eneste alternativet for å overleve i vanskelige miljøer.

Spørsmålet kan også uttrykkes på en annen måte:
- Må man drives av noe utenfor sitt egne miljø for å kunne overleve i det?

Kilder

  • Bejerot N: Inlägg i narkotikadebatten, Stockholm: Sober, 1970.
  • Etzioni A: The spirit of Community, New York: Touchstone, 1993.
  • Haskins J: Louis Farrakhan and the Nation og Islam, New York: Walker, 1996.
  • Jadestig T: Utanförskap och delaktighet inför 2000-talet, Stockholm: Hägglunds, 1996.
  • Magida AJ: Prophet of Rage, New York: Basic Books, 1996.
  • Martin HP, Schumann H: Globaliseringsfällan, Stockholm/Stehag: Brutus Östlings förlag Symposion, 1997.
  • Mälarstedt K: Svarta män vaknar, Dagens Nyheter, 1996-12-27.
  • Sykes CJ: A Nation of Victims, New York: S:t Martins Press, 1992.
  • Wallace AFC: Revitalization Movements, American Anthropologist, vol. 58, s.264-281, 1956.