Farlighet er ikke noe entydig begrep. Når man snakker om et stoffs farlighet, snakker man da om hvor mange som vil få problemer ved bruken av det, snakker man om hvor stor risiko man utsetter seg for dersom man bruker det én gang, snakker man om hvor stor dose som er nødvendig for å framkalle en overdose, eller snakker man om faren for å bli avhengig, eventuelt hvor lett det er å bli kvitt sin avhengighet? Det er ikke lett å ta stilling til alt dette i en liten innledning. Men man kan stille spørsmålstegn ved noen av våre farlighetsvurderinger.

Relativ risiko og folkehelserisiko

I vurderingen av risiko for helseskader opererer man ofte med to begreper:

  1. Relativ risiko: Økningen i sannsynligheten for å oppleve en helseskade/sosial skade blant dem som bruker for eksempel cannabis, sammenlignet med dem som ikke gjør det, og
  2. Folkehelserisiko: Andelen i befolkningen som får/vil få helseskader/sosiale skader som følge av for eksempel cannabisbruk. I den omstridte WHO-rapporten om cannabis' folkehelsemessige virkninger som ble kjent i 1998, het det:

"Den personlige og folkehelsemessige betydningen av de to vurderingsmetodene for risiko avhenger av utbredelsen av bruken av stoffet, og den individuelle sannsynligheten for skade.

En type stoffbruk som har en lav relativ risiko, kan ha en liten individuell betydning, men kan ha en stor folkehelsemessig virkning dersom en stor andel av befolkningen er berørt (for eksempel sigarettrøyking og hjertesykelighet). Motsatt kan en type stoffbruk som har høy relativ risiko, likevel ha liten folkehelsemessig betydning, fordi svært få mennesker er berørt, mens den har sterke helsemessige og sosiale skadevirkninger for dem som er berørt. Følgelig må en farevurdering av det personlige og folkehelsemessige skadepotensialet ved cannabis- og annen rusgiftbruk ta i betraktning ikke bare den relative skaderisikoen, men også utbredelsen av bruken og den individuelle sannsynligheten for skadevirkninger." (hall, 1995)

Den relative risikoen vil være av størst relevans for mennesker som prøver for eksempel cannabis, hvor den risikoen de utsetter seg for for å pådra seg negative effekter (dersom den er kjent) vil kunne være en viktig vurderingsfaktor for om de skal prøve, og om de skal fortsette med bruken.

Folkehelserisikoen vil være av størst relevans for myndigheter og andre samfunnsplanleggere som ser på de totale belastningene på helsevesen og annet hjelpeapparat som cannabisbruken medfører eller kan medføre. Folkehelserisikoen vil også være av viktighet for organisasjoner og enkeltmennesker som bygger sine vurderinger på solidaritetsprinsipper, dvs. de er ikke motstandere av cannabis for å forsikre seg selv mot cannabisskader, men for å forebygge en økt totalbelastning på helseapparat, arbeidsliv, familiesituasjon og samfunnsmessige og kollektive funksjoner av ulike slag. (Slik mange foreldre slutter å røyke for å bli et mer troverdig forbilde for sine barn når det gjelder røyking.)

Sammenhengen mellom de to risikobetraktningene er at jo lavere den relative risikoen blir oppfattet å være, jo flere vil det være som tar sjansen på å bruke stoffet, og jo høyere må en anta at den folkehelsemessige risikoen vil bli. WHO-rapporten avslutter derfor også med å slå fast:

"Med de eksisterende bruksmønstre utgjør cannabis et langt mindre folkehelseproblem enn alkohol og tobakk i de vestlige land. Dette gir imidlertid ingen grunn til tilfredshet, fordi alkohol og tobakk utgjør store folkehelseproblemer, og cannabis' betydning for folkehelsen kan øke dersom andelen som bruker mye cannabis daglig skulle nærme seg andelen som bruker mye alkohol blant unge voksne eller utbredelsen av daglig sigarettrøyking blant voksne." (hall, 1995)

Utbredelse og farlighet

For å belyse vekselvirkningen mellom de relative (individuelle) og de folkehelsemessige sidene ved farlighetsbegrepet, kan vi gå til et fenomen som alle har vært opptatt av, nemlig heroindødsfall. I Oslo døde det i 1998 134 mennesker av en overdose, de aller fleste av heroin, og på landsbasis 270 personer.

Både presse, politikere og publikum er rystet over denne rekorden i overdosedødsfall. Heroin framstår som ett av de farligste stoffene vi kan tenke oss. Men la oss se på alkohol, som av de fleste blir vurdert som et normalt og relativt harmløst innslag i tilværelsen, og som de fleste voksne mennesker er eller har vært brukere av. Ifølge Statistisk Sentralbyrås oversikt over alkoholdødsfall, døde det i perioden 1988-1995 totalt 3809 personer av alkoholrelaterte diagnoser, gjennomsnittlig 476 personer pr. år (lohiniva, 1999).

Antallet alkoholdødsfall årlig er nesten dobbelt så høyt som rekordnoteringen av narkotikadødsfall. Og dette gjelder kun de diagnostiserte alkoholdødsfallene. Dersom man også inkluderer alle andre alkoholrelaterte dødsfall, kommer man opp i et antall på 1100-1700 årlig, ifølge en beregning fra 1987 (fekjær, 1987). Er da alkohol dobbelt så farlig som heroin? Sett ut fra antallet tapte liv, er det i alle fall grunn til å spørre om alkoholens farlighet er undervurdert og heroinets dødspotensiale overfokusert. Alkohol er den rusgift som uten sammenligning skaper problemer for flest mennesker. I den voksne befolkning regner man med at ca. 85-90 prosent er brukere. Bruken er også sosialt godtatt, noe som gjør det sannsynlig at de fleste unge før eller senere vil begynne å bruke stoffet. Fordi det er så mange som bruker stoffet, vil det også være mange å rekruttere alkoholproblematikere fra.

Ut fra et utbredelseskriterium vil også de beroligende og søvngivende medikamentene skape grunnlag for mange problemer.

Ut fra samme kriterium vil cannabis være den mest truende av de illegale rusgiftene. Stoffet er langt mer utbredt enn andre narkotika, og danner dermed en større tallmessig brukerbasis for å rekruttere problemer.

Farlig naivitet

Cannabis kan også sies å være ekstra farlig på grunn av den naivitet som stoffet omtales med i ungdomskretser, dvs. den lave relative risiko som det tillegges. Det er en utbredt misforståelse at stoffet ikke er farlig i seg selv, men bare dersom man går over til andre stoffer. Legaliseringsbevegelsen markedsfører en slik oppfatning. De individuelle skadevirkningene av cannabis er dokumentert svært godt for eksempel i en artikkel i det medisinske tidsskriftet Lancet fra 1998 (hall, 1998):

Akutte effekter:

  • Engstelse og panikk, spesielt hos uerfarne brukere
  • Svekket oppmerksomhet, minne og psykomotorisk koordinasjonsevne under påvirkning av cannabis
  • Muligens en økt risiko for ulykker dersom en person fører motorkjøretøy under påvirkning av cannabis, og spesielt dersom cannabis blir brukt sammen med alkohol
  • Økt risiko for psykotiske symptomer hos personer som er sårbare på grunn av personlig eller familiemessig historie med psykoser

Kroniske effekter (usikre, men mest sannsynlige):

  • Kronisk bronkitt og sykelige vevsforandringer som kan være forstadiet til utvikling av ondartet sykdom
  • Et cannabis avhengighetssyndrom karakterisert av manglende evne til å avstå fra eller kontrollere cannabisbruken
  • Snikende, mindre svekkelse av oppmerksomhetsevne og hukommelse, som består så lenge personen er kronisk påvirket, og som kanskje kan være reversibel etter lang tids avhold fra stoffet

Mulige skadeeffekter (som det fortsatt gjenstår endelig å bekrefte):

  • Økt risiko for kreft i munnhulen, svelget og spiserøret, leukemi hos barn som er blitt utsatt for cannabispåvirkning under graviditeten
  • Svekket yteevne i skolesammenheng for ungdom og dårligere prestasjoner i arbeidslivet innenfor yrker som krever kognitive ferdigheter på høyt nivå.

Grupper som har høyere risiko for å oppleve disse skadevirkningene:

  • Ungdommer med en historie av dårlige skoleprestasjoner, som starter med bruk av cannabis i tidlige tenår, har økt risiko for å bruke andre illegale rusgifter og for å bli avhengie av cannabis.
  • Kvinner som fortsetter med å røyke cannabis under svangerskap kan øke sin risiko for å få en baby med lav fødselsvekt
  • Personer med astma, bronkitt, emfysem, schizofreni og avhengighet av alkohol og andre rusgifter, kan få sine problemtilstander forverret ved cannabisbruk.

En liste over tilsvarende individuelle faremomenter ved alkohol eller tobakk vil uten tvil bli både lenger og alvorligere. Men det er ikke så interessant. Det som er interessant er spørsmålet om vi ønsker utbredelse av de ovenfor opplistede skadevirkningene i hele befolkningen i samme grad som vi i dag opplever for alkohol og tobakk.

Som et tilleggsmoment kommer at cannabis er det første i rekken av illegale rusgifter, og at en overgang til andre narkotiske stoffer vanligvis går gjennom cannabis. Det er vist at den som debuterer tidlig med hasjbruk, også har en langt høyere sannsynlighet for å begynne å bruke andre stoffer. På samme måte er det vist at den som debuterer tidlig med alkohol og/eller tobakk, har en større sannsynlighet for å begynne å bruke hasj. (pedersen, 1998)

Det har vært innvendt at dette ikke er egenskaper ved hasj, men at det er forutgående trekk ved psykisk konstitusjon eller sosial situasjon hos enkelte brukere som gjør at noen får problemer med hasj og/eller går over til bruk av andre narkotika. Dersom man lever i en akseptabel sosial situasjon og har en stabil psykisk konstitusjon burde man ifølge et slikt resonnement trygt kunne røyke hasj. Dette innebærer et snev av sannhet. Men det undervurderer farene som ligger i at intet menneskeliv er problemfritt. Ved enkelte livssituasjoner vil vanskene tårne seg opp. I ungdomstiden er det svært vanlig at man opplever problemer. Slike vansker kan man løse på egen hånd eller få hjelp av andre til å løse. Dersom cannabis er lett tilgjengelig, er sannsynligheten for at dette skal bli en fluktutvei og føre til problemer langt større, enn dersom cannabis er et forbudt stoff med sporadisk utbredelse. Ungdomsalderen, altså den livsperiode hvor man er mest sårbar, er også det tidspunkt hvor de fleste hasjbrukere gjør sine første cannabiserfaringer.

Noen mennesker vil være enda mer utsatt for avhengighetsutvikling enn andre. Vi vet imidlertid ikke hvem dette er. Erfaringene med alkoholen har imidlertid vist oss at sårbare mennesker finnes i alle samfunnslag. Vi vet at utbredelsen av psykiske problemer i befolkningen er betydelig. Hver annen person i Oslo har hatt en psykisk lidelse så alvorlig at det kvalifiserer for en psykiatrisk diagnose. De har hatt depresjoner, sosial fobi eller andre problemer, viser en ny undersøkelse. (kringlen, 2000). Andelen personer som er sårbare, eller som i deler av sitt liv har vært eller vil bli det pga. psykiske problemer, tilsier at en økende utbredelse av cannabis vil skape økte problemer for disse gruppene, som ikke er små særgrupper, men utgjør så mye som halvparten av befolkningen i en by som Oslo.

Fra et samfunnsmessig synspunkt kan det derfor ikke være tvil om at cannabis utgjør et kjernespørsmål i narkotikapolitikken. Det er ikke i spørsmålet om heroinutdeling til stoffavhengige at den verste faren for en ny generell nedrusing av ungdomsgenerasjonen ligger. Den største utfordringen ligger i å få aksept for at cannabisstoffene er skadelige og uønskede rusgifter i seg selv.

Sammenhengene mellom rus og farlighet

La oss slå fast at mennesket ikke er født med noe behov for rusgifter. Men det er født med et behov for oppløftede sinnstilstander, rus, noe psykiateren Johan Cullberg omtaler som "regresjon i jegets tjeneste" (cullberg, 1995).

Menneskets naturlige rusbehov har vært dekket på mange måter opp gjennom historien, og blir det også i dag. Livet byr på mange rusframkallende situasjoner, som dans, sex, musikk, seiersrus, naturopplevelse, kjærlighetsrus osv. Alle disse rusopplevelsene korresponderer med kjemiske endringer i hjernen, endorfiner blir frigjort og man kommer i løftet eller til og med ekstatisk stemning, rus. Dersom noen aktiviteter oppleves som særlig tilfredsstillende for et menneske, vil man kunne få en særlig dragning mot disse. Man får fenomener som for eksempel spilleavhengighet, nymfomani, spising i overmål osv., som i dag psykologisk sett blir vurdert som former for rusavhengighet. Generelt kan man si at jo mer tilfredsstillende aktiviteten oppleves, og jo lettere dragningen kan tilfredsstilles, jo større fare vil det også være for at den skal få avsporende innvirkning på individets liv. Det kan altså se ut som om det er en sammenheng mellom en aktivitets evne til å tilfredsstille et rusbehov og hvor farlig den er for et individ. Det er her viktig å opprettholde et balansert syn, hvor man anerkjenner det positive i menneskets rusbehov, og i rusframkallende aktiviteter, samtidig som man anerkjenner farene.

I daglig tenkning og omtale har alkohol - og etter hvert også andre rusgifter - mer og mer kommet til å representere rusen i større og større grad. Når vi i dag snakker om rus, tenker mange automatisk på sinnstilstander framkalt ved bruk av alkohol eller andre rusgifter. Derfor får vi for eksempel velmente, men paradoksale slagord som "rock mot rus", noe som i utgangspunketet er like meningsløst som "rock mot sex" eller "rock mot tørst", eller - for den saks skyld - "rock mot naturen". Rusgiftenes prinsipielle virkning er at de stimulerer de samme områder av hjernen som også blir stimulert ved aktiviteter som ikke forutsetter inntak av kjemiske stoffer. Og de stimulerer dem sterkere og mer tilfredsstillende enn det naturlige stimuli vanligvis kan klare, og i alle fall med langt mindre anstrengelse. Den naturlige rusen blir utkonkurrert av den kjemikalieframkalte.

Imidlertid er det også store individuelle forskjeller når det gjelder hvor sterkt, hvor tilfredsstillende rusgiftene virker. De som merker den sterkeste og mest tilfredsstillende virkningen, vil også føle den sterkeste dragningen i retning av gjentakelse, og står dermed også i størst fare for å utvikle avhengighet og avsporende atferdsmønstre i forhold til en samfunnsmessig akseptabel livsførsel.

Et stoffs umiddelbare rusframkallende effekt er imidlertid ikke den eneste faktoren som fremmer eller hemmer en avsporing/avhengighetsutvikling. De konvensjoner og holdninger som eksisterer mot eller rundt bruken av stoffet i vårt sosiale miljø, vil også innvirke på om det er lett eller vanskelig å ruse seg på stoffet, om du taper eller vinner anseelse ved å bruke det, om det er formelle og uformelle regler som knytter seg til bruken av stoffet, og som er til hinder for å bruke det ofte, eller som fremmer bruken av det i visse sammenhenger. At alkohol er farlig, har vært en erfaring man har gjort opp gjennom tidene. Rundt dette stoffet er det derfor bygd opp et sett av holdninger, regler og ritualer, som både fremmer og hemmer bruken. De fremmer den ved at de foreskriver bruk i visse situasjoner og former, men de hemmer den ved å kreve at noen situasjoner skal være alkoholfrie, og at alkoholbruk skal foregå i "sømmelige" former. Som det heter allerede i Håvamål: "Betre bør du ber'kje i bakken enn mannevit mykje. Med låkare niste du legg'kje i veg en ovdrykkje med øl". Disse tradisjonene, som forteller oss når, hvor, hvorfor og hvordan vi skal drikke alkohol, regulerer altså alkoholbruken og kan også bidra til å holde skadene i sjakk, selv om de, som vi har sett, på ingen måte kan forhindre at de oppstår i ganske stort omfang.

Med industrialiseringen av alkoholproduksjon og -omsetning, er alkohol blitt lett tilgjengelig. Dette innebærer at folk kan bruke alkohol oftere enn før, de kan bruke det i større kvanta, og de blir dermed også utsatt for en større fare for å bli rammet av alkoholens skadevirkninger enn i tidligere tidsaldre. Med introduksjonen av andre rusgifter fra midten av 1960-tallet, og med den stadig økende kommunikasjon på tvers av landegrensene, blir også kulturfremmede rusgifter, som cannabis, amfetamin, LSD og etter hvert også heroin en salgsvare på det norske markedet. Heroin utgjorde ingen fare for flertallet av norske ungdommer på den tiden Freud drev på med heroineksperimenter på slutten av 1800-tallet, fordi det rett og slett ikke var tilgjengelig på det norske markedet, og langt mindre fantes det noen aksept for å bruke det til rusformål. I dag er faren høyst nærværende. Vi skjønner dermed at farlighet også har noe å gjøre med situasjon, og ikke bare kan knyttes opp mot egenskaper ved et bestemt stoff isolert sett. Dette gjelder den situasjonen det enkelte mennesket selv befinner seg i, psykisk og sosialt. Og det gjelder den situasjonen samfunnet befinner seg i.

Et rikt og urbant samfunn, som det norske, vil ha større tilgjengelighet også på risikable, men salgbare varer, og mindre uformell kontroll. At enkelte rusgifter har lang historie fra det norske (alkohol) eller andre samfunn (cannabis, kokain, opium) har således ikke stor relevans for de samme stoffenes farlighet i vårt moderne, urbaniserte samfunn.

Individuell farlighet

Siden mange legger vekt på den individuelle farligheten når de skal vurdere sitt forhold til et stoff, kan det være greitt å nevne noe om dette, alt etter hvilke faremomenter man legger vekt på.

Dersom man f.eks. mener den rusgift som man umiddelbart kan dø av ved første dose, så er heroin i særklasse farligst.

Dersom man heller legger vekt på hvilket stoff det er som raskest skaper sterk avhengighet, da kan kokain framstå som det farligste.

Dersom man derimot med farlighet mener det stoff som mest lumskt og umerkelig i løpet av lang tid litt etter litt forandrer personligheten og virkelighetsoppfatningen på en dyptgripende og varig måte, da skiller hele hallusinogengruppen seg negativt ut som svært farlige, med LSD i spissen. Hit vil det også være naturlig å regne ecstasy, og cannabis, selv om cannabis har svakere hallusinogene virkninger enn LSD. Men etterhvert som man lykkes i å dyrke fram cannabis med høyt THC-innhold, vil også de hallusinogene sidene ved cannabis-rusen bli mer framtredende.

Med til farlighetsdiskusjonen hører også hvor lang tid under påvirkning av stoffet et menneske vil befinne seg. Enhver påvirkningssituasjon innebærer en fare for skader, ulykker og endret adferd som skyldes selve påvirkningen. Dersom et stoff fører til påvirkning over lang tid etter inntak, eller dersom man ofte befinner seg i en påvirkningssituasjon, vil dette representere et faremoment. Sånn sett representerer benzodiazepinene en ytterkant ved å ha en langvarig påvirkningskraft, mens alkohol representerer et faremoment ved at rustilfellene blir gjentatt ofte, selv om ikke all alkoholbruk har kjemisk rus som formål. Det har derimot bruken av illegale narkotika, hvor enhver illegal bruk i alle fall i begynnelsen vanligvis er knyttet opp mot forventningen om en ruseffekt.

Farlighet må også vurderes opp mot de situasjoner hvor et stoff brukes. Brukes f.eks. rusgifter i trafikksituasjoner eller under bruk av farlig maskinutstyr, vil det representere enn større fare både for brukeren selv og for omgivelsene enn dersom bruken foregår hjemme i brukerens egen stue. Dersom et stoff blir mer utbredt, øker imidlertid sjansene for at det også vil bli brukt i slike ekstra farlige situasjoner.

Til diskusjonen om farlighet hører naturligvis også om et stoff er legalt eller illegalt. At et stoff er illegalt og ikke-akseptert i bruk gjør det naturligvis mer individuelt risikabelt å bruke det, fordi det i tillegg til selv stoffvirkningene kan føre til straffereaksjoner og stigmatisering fra samfunnets side. Dette synspunktet blir av legaliseringstilhengerne brukt som et argument for å avskaffe forbudet mot bruk av f.eks. cannabis. Men da står man overfor det andre hensynet, nemlig at en legalisering vil føre til en økt bruk, dvs. at cannabis vil utgjøre en fare for flere mennesker enn i dag, jfr. alkoholsituasjonen.

Passivisering

Dersom rusgifter i stort omfang blir brukt for å koble av fra eller flykte fra virkeligheten, vil dette føre til at menneskene forsømmer å bearbeide sine problemer; evnen og viljen til å forandre og forbedre virkeligheten blir svekket. Denne effekten kan kalles passivisering. Aldous Huxley skriver i sin bok "Brave New World, om rusgiften "Soma". Hver gang noen føler seg stresset eller frustrert, kan vedkommende ta seg noen dagers eller ukers kjemisk ferie med dette stoffet. "Soma" er et fullstendig fysisk og psykisk uskadelig stoff, men skaffer likevel makthaverne en sterk kjemisk kontroll over befolkningen (huxley, 1969). I prinsippet vil man finne samme passiviserende virkning ved bruk av alle typer rusgifter, enten det gjelder alkohol, narkotika eller psykofarmaka. Denne virkningen er en sterkt undervurdert del av f.eks. cannabisdiskusjonen.

Referanser

  • Hall; Wayne, Room; Robin og Bondy; Susan: "A Comparative Appraisal of the Health and Psychological Consequences of Alcohol, Cannabis, Nicotine and Opiate Use", WHO Project on Health Implications of Cannabis Use. August 1995.
  • Hall; Wayne, Room; Robin og Bondy; Susan: op. cit
  • Lohiniva, Reidunn Johanne B. L. : "Rusmidler i Norge 99", Rusmiddeldirektoratet- SIFA 1999
  • Fekjær, Hans Olav: "Alkohol og narkotika - myter og virkelighet" Gyldendal, Oslo 1987.
  • Hall; Wayne og Solowij; Nadia: "Adverse effects av cannabis", Lancet 1998;352: 1611-16
  • Pedersen Willy: "Bittersøtt. Ungdom, sosialisering og rusmidler", Universitetsforlaget 1998.
  • Einar Kringlen og medarbeidere, referat fra konferanse om psykisk helse, Dagbladet 23.03.2000.
  • Cullberg, Johan: "Dynamisk psykiatri", TANO, Oslo 1995.
  • Huxley A: "Brave New World", N utg "Vidunderlige nye verden", Oslo 1969