Kenth Karlsson
Europas femte frihet?
En debattbok om narkotikapolitikk i Europa.
Utgitt av Avholdsfolkets Landsråd, 1994
Men, det er også en dypt deprimerende lesning. Jeg kan ikke fri meg for følelsen av "Romerrikets fall", nok en gang på grunn av dekadens, ansvarsfraskrivelse og egodyrking. Derfor er det viktig at denne boka blir et verktøy for motkreftene, en håndbok for aktive i ulike politiske og sosiale leire, innen avholdsbevegelsen og de narkotikapolitiske organisasjonene og ikke minst langt ut over disse.
Og en trenger så men ikke bli deprimert av å lese boka. Dens andre side er et formidabelt forsvar for den restriktive og helhetlige rusgiftpolitiske tradisjonen som fortsatt står sterkt også i Europa, om enn tydeligst i Norden.
Forfatteren sier sjøl i innledningen at boka er <<en kartlegging og analyse av den vesteuropeiske narkotikaliberalismen>> og han gir videre en viktig og nyttig avgrensning i avsnittet <<Ingen fasitsvar>> (s.56). Det er nettopp som en systematisk kartlegging boka er til stor nytte og hjelp i motkreftenes kamp: Av de ulike hovedretningene (legalforskrivning, avkriminalisering og legalisering), av begrep og hovedargumentasjon, av den organiserte legaliseringsbevegelsen og situasjonen i de ulike vesteuropeiske land og ikke minst av den narkotikaliberale taktikken som bevisst og ubevisst benyttes.
Sjøl om forfatterens kommentarer til argumentene ikke bestandig er like gode og han på noen områder gjør den samme feilen som alle europeere har en kulturell hang til; nemlig å overvurdere rasjonalismen, så er det som tidligere nevnt ikke bokas mening å gi alle utfyllende og korrekte fasitsvar, men snarere å vise mengdene av svakheter og mangler i narkotikaliberalismens argumentasjon; og det klarer han til gagns, særlig når det gjelder argumentene om økonomi og organisert kriminalitet.
Det eneste viktige ankepunktet jeg personlig har mot boka, gjelder fraværet av en sjølkritisk vurdering av hvordan narkotikahysteriet og ekstreme overslag, ikke minst fra ulike foreldreorganisasjoner og reaksjonære miljø, har gitt ammunisjon og næring til narkotikaliberalismen. På samme måte som den ekstreme liberalisme (les dekadense) alltid har vært fascismens fødselshjelper. Denne dialektiske sammenheng mellom hysteriet og liberalismens likegyldighet og egoisme mangler og er en helt nødvendig debatt å ta, ikke minst når motkreftene nå må organiseres.
Denne kritikken er likevel en helt underordnet biside i forhold til bokas hensikt og oppgave. Dette er ei av de (få) rusgiftpolitiske bøkene jeg har sentralt plassert i bokhylla både hjemme og på kontoret og det skyldes de tre viktigste funksjonene boka, etter min vurdering har:
- En unik oversikt og systematisk gjennomgang av "fienden" (og i tillegg viktige distinksjoner mellom de ulike narkotikaliberale miljø, fra velmenende sosialkritikk til kynisk markedsliberalisme).
- En skarp analyse av narkotikaliberalismens taktikk (bevisst og/eller ubevisst).
- Et viktig forsvar for en helhetlig og restriktiv rusgiftpolitikk (og dermed et viktig motsvar til enkelte massemedier (les Dagbladet), akademiske og politiske miljø o.a. om at den restriktive narkotikapolitikken så absolutt ikke er mislykket).