1. SAMMENDRAG

Dette forslaget innebærer at det ved narkotikarelatert kriminalitet utført av personer som har egne stoffproblemer, som hovedregel skal dømmes til betinget fengselsstraff med stoff-frihet som sentralt særvilkår. Dette vilkåret må følges nøye opp med stoffkontroll og raske, forutsigelige, men moderate, reaksjoner ved brudd. Samtidig må det gis et tilbud om behandling og oppfølging, i størst mulig grad i tråd med den enkeltes egne ønsker. Denne kombinasjonen av konsistent grensesetting og langsiktig behandling må kunne vare i minst to år, ofte flere.

2. INNLEDNING

Det er et paradoks at to offentlige tjenesteområder som begge arbeider mye med oppfølging av personer som bruker illegale rusgifter, har så lite samordnede tiltak. Det dreier seg om behandlingstiltak på den ene siden, straff på den andre. Det samarbeidet som foregår er begrenset i omfang og oppnår ikke de potensielle synergieffektene som er mulige.
Mandatet for utvalget som våren 2018 ble nedsatt med sikte på avkriminalisering av bruk og besittelse av små mengder narkotika vil ikke omfatte mer enn en liten del av dem som i dag sitter i fengsel for kriminalitet knyttet til egen rusgiftlidelse. Bare 12 % av dem som ble fengslet (inkludert varetekt) for direkte narkotikarelaterte overtredelser i perioden 2014-2016, ble siktet for bruk eller besittelse etter legemiddelloven som regulerer slikt. Resten ble siktet etter straffeloven for narkotikaovertredelse (53 %) eller grov narkotikaovertredelse (35 %)1. Av dem som til enhver tid var satt i fengsel i 2014-2016, dreide det seg om 2,4 % etter legemiddelloven, 17,2 % etter straffeloven for narkotikaovertredelse, 80,4 % for alvorlig narkotikaovertredelse2.

Det klareste eksisterende samarbeidet foregår i form av Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND), men ett av problemene med dette programmet er at det bare har nådd fram til en liten andel av aktuelle klienter i forsøkskommunene Oslo og Bergen. Det er sannsynlig at bare en liten del vil nåes også når dette tiltaket nylig er gjort landsdekkende. Et annet eksempel på samordning er Soning av dom i behandlingsinstitusjon etter § 12 i Straffegjennomføringsloven. Men dette gjelder bare behandlingstiltak i institusjon, mens den store utfordringen knyttet til behandling dreier seg om å leve utenfor institusjon i samfunnet, også etter institusjonsopphold.

Her legges fram et forslag til en mer radikal samordning av straff og behandling. Ett sentralt hovedprinsipp er at justisetatene gjennomfører sin oppgave med grensesetting når det gjelder bruk av illegale rusgifter på en mer systematisk og samtidig human måte. God grensesetting er undervurdert som rammebetingelse for behandling. Den typen grensesetting som foreslås her, antas også å ville ha god forebyggende effekt. Dermed tilfredsstiller det justisetatens målsetninger om både individualprevensjon og allmennprevensjon.
Et annet hovedprinsipp er at det må kunne tilbys realistiske behandlingstiltak for alle som ønsker og trenger det når de kommer i en slik situasjon at det foreligger et klart krav om lovlig atferd også når det gjelder bruk av rusgifter.

Her legges fram forslag til tiltak i tråd med dette. Deretter drøftes hvordan dette kan gjennomføres. Men først noen ord om målgruppen

3. MÅLGRUPPE

Opplegget bør gjelde alle som skal dømmes for narkotikarelatert kriminalitet og som er blitt mer eller mindre avhengige av illegale rusgifter. Reaksjonen kan også brukes overfor dem som ikke egentlig er avhengige, men som likevel har regelmessig stoffbruk som bakgrunn for den kriminaliteten de skal dømmes for. Målgruppen er altså den samme som for ND med to viktige forskjeller: det skal ikke gjøres personundersøkelse/vurdering av egnethet på forhånd, og den enkeltes motivasjon for å slutte med stoff skal ikke tillegges vekt når dommen avsies.

4. FORSLAG TIL SAMORDNET OPPFØLGING AV PERSONER MED KRIMINALITET SOM KAN ANTAS Å VÆRE SEKUNDÆR TIL RUSGIFTLIDELSE

4.1 FORSLAGETS TO HOVEDPRINSIPPER

4.1.1 Betinget straffereaksjon med nøye kontroll og forutsigelige, raske, men moderate sanksjoner ved brudd

Ett av forslagets hovedpoenger er at det ved narkotikarelatert kriminalitet3 i stedet for ubetinget fengselsstraff, systematisk gis betinget fengselsstraff med stoff-frihet som særvilkår. Dette bør være hovedreaksjonen som bør benyttes overfor nesten alle. Bare hvis det er helt spesielle forhold som taler mot dette, for eksempel svært alvorlig kriminalitet, bør det gis ubetinget fengselsstraff, men da som deldom (ubetinget del etterfulgt av betinget del med samme krav om stoffrihet).
På bakgrunn av at bruk av stoff er ulovlig, skal den betingede straffen gis uavhengige av den enkeltes motivasjon for å slutte. Særvilkåret må følges opp ved tilfeldige stofftester, hyppig initialt, sjeldnere ved vedvarende stoffrihet. Dette må gjøres på en måte som er oversiktlig og forutsigelig for alle, selv om forutsigeligheten ikke må inkludere tidspunktet for stofftesting.
Prøvetiden settes i første omgang til 2 år, men bør kunne forlenges som en reaksjon på manglende stoffrihet. Ved den endringen som skal til for stabilt å komme bort fra rusgiftavhengighet, er et perspektiv på 5 år for mange mer realistisk enn 2 år.

4.1.2 Behandlingstilbud uten ventetid

Det andre hovedpoenget er at alle som har fått en slik dom, må få tilbud om behandling samtidig som dommen blir rettskraftig. Når slik dom forventes, vil det beste være at et behandlingstiltak – hvis det er nødvendig – kommer i gang i forkant av dommen. Behandlingen er imidlertid frivillig. Dersom den dømte mener at dommens vilkår kan oppfylles uten behandling, skal han ha rett til det. Hovedpoenget er at han skal følge landets lover og avholde seg fra bruk av illegale rusgifter, og at dette vil bli systematisk kontrollert i prøvetiden.

4.2 KRIMINALOMSORGENS OPPFØLGING

4.2.1 Ordinær oppfølging

Kriminalomsorgen må i tillegg også ha regelmessige samtaler med klientene, omtrent slik som nå. Dersom klienten ikke har valgt behandlingstiltak, blir disse samtalene enda viktigere. Det vil være viktig å fange opp, spesielt om den enkelte har underliggende psykiske eller andre problemer av betydning for hvordan utviklingen blir. Å henvise til oppfølging/behandling må i en slik situasjon gjøres med lav terskel. For øvrig vil det å bidra til det vi vet er viktig for alle mennesker, også være sentralt her: stabil bolig, sosialt nettverk (som ikke er knyttet til rusgiftbruk), meningsfulle aktiviteter, arbeid med mer. Selv om klienten ikke ønsker behandling for eksempel innenfor TSB, vil oppfølging fra kommunale instanser i tillegg til Kriminalomsorgen sannsynligvis være aktuelt i de fleste tilfellene.

4.2.2 Stofftesting

Kontrollen bør i hovedsak dreie seg om stofftesting på tilfeldige og uforutsigelige dager, initialt med stor risiko4 for testing, etter hvert lavere risiko forutsatt negative prøver. Testingen må foretas av Kriminalomsorgen dersom det dreier seg om betinget fengselsstraff eller under prøvetid etter fengselsstraff. Ved betinget påtaleunnlatelse, antas denne kontrollen å måtte bli gjort av politiet, men i det følgende omtales bare Kriminalomsorgen5.

4.2.2.1 Varighet

Varigheten for kontrollen bør om mulig være avhengig av forløpet, slik det er nevnt i kapittel 3.1. Det kan i tillegg tenkes en ordning hvor den dømte kan få avslutte stofftestingen – for eksempel ved vedvarende negative stofftester sammenhengende ett år utenfor institusjon.

4.2.2.2 Hyppighet

Hyppigheten av kontroll bør variere mye. En hver positiv urinprøve bør føre til hyppigere stofftesting som en av reaksjonene. Ved rusgiftfrihet, bør kontrollen reduseres etter et fast opplegg, slik at den etter hvert gjøres sjelden. Men prøvene bør alltid komme tilfeldig.

4.2.2.3 Kommunikasjon av prøve og prøveresultat

Med dagens mobiltelefoner vil det ikke være vanskelig å formidle beskjed til den enkelte om at det er dag for stofftesting. Den enkelte må ha egen mobiltelefon og plikt til å følge med.
En mulighet er at beskjed gis med sms, som må besvares. Når beskjed er gitt, må det være en klar plikt å få gjennomført testingen. Reaksjonen på manglende oppmøte bør være like stor – eller heller litt større – enn ved en gjennomført test som viser stoffbruk.

Hvilken type test som skal benyttes, må diskuteres. Spyttprøve er blitt brukt i økende grad og har svært mange fordeler både estetisk, følelsesmessig og fra et kontrollperspektiv. Urinprøver kan det jukses med, det er mye vanskeligere ved spyttprøve. Ulempen er kortere tidsvindu for positiv prøve ved spyttprøve.
For noen rusgifter – spesielt cannabis – kan det etter langvarig regelmessig bruk ta svært lang tid før prøven blir negativ, spesielt ved test i urin. For å holde oppsikt med dette kan kvantitativ testing en periode være nødvendig. Bruk av spyttprøve vil sannsynligvis redusere dette problemet.
For at et kontrollsystem som dette ikke skal miste legitimitet er det selvsagt svært viktig at det ikke foreligger falskt positive prøver. Dersom den enkelte mener et stoffutslag ikke kan være riktig, må det gjøres bekreftelsesprøve i løpet av få dager. Dersom denne viser at den opprinnelige prøven ikke var riktig, må den som var utsatt for dette, få en unnskyldning. Det kan på den annen side kanskje overveies en ordning hvor den enkelte dekker deler eller hele utgiften knyttet til bekreftelsesprøven dersom denne viste at den opprinnelige prøven ga riktig resultat.

4.2.3 Sanksjoner

4.2.3.1 Raske, sikre og moderate

Reaksjon på positive urinprøver bør komme etter så kort tid som mulig, fordi det er overbevisende kunnskap om at dette virker best når målsetningen er å få til endret atferd. Ideelt bør den komme samme dag som den positive testen er gjort eller dagen etter. Reaksjonen bør være kjent for klienten på forhånd. Den må komme med så stor sikkerhet som mulig, men må være så begrenset at det ikke føles vanskelig å gjennomføre den. En liten reaksjon som kommer sikkert og raskt, er vanligvis vesentlig mer effektiv enn en stor reaksjon som kommer sent og usikkert (se kapittel 7).

4.2.3.2 Type sanksjoner

En vanlig initial reaksjon ved brudd kan for eksempel være noen få dager i fengsel. Noen dager i behandlingsinstitusjon kan være et alternativ, det må drøftes videre. Hyppigere stofftesting må være reaksjon dersom denne ikke på forhånd er maksimalt høy. Også andre typer sanksjoner kan drøftes. Hovedpoenget er at det kommer en konkret reaksjon, at den kommer nesten umiddelbart, at den føles som en reaksjon, og at det er sikkert at den kommer. I denne sammenheng antas en «muntlig advarsel» ikke å være tilstrekkelig, det vil lett åpne for tvil om forutsetningene i dommen, fordi selve dommen i realiteten må inneholde denne advarselen. Etter en slik episode med en begrenset sanksjon fortsetter klienten med samme opplegg. Sanksjoner må kunne gjentas. Dersom det over litt tid viser seg at klienten stadig har positive stoffprøver eller ikke følger opp avtalene med Kriminalomsorgen, vil konklusjonen måtte være at behandling er nødvendig. Dersom vedkommende ikke ønsker det, kan noen uker i fengsel være aktuelt. Fengselet bør da ha ressurser til relativt tett dialog med den innsatte. Spørsmålet om nærmere utredning og behandlingsbehov vil være sentralt. Ved løslatelse skal opplegget fortsette uendret. Dersom det ikke lykkes vedkommende å slutte (eller formulert på en annen måte: dersom det ikke lykkes å få vedkommende til å la være å begå gjentatte lovbrudd), vil det måtte komme en tid i fengsel dersom den enkelte ikke ønsker behandling. Poenget er at den straffedømte må skjønne at vi mener alvor når vi krever at han skal slutte med stoff – fordi det er forbudt. Men det må hele tiden være klart for klienten at det ikke er noe ønske om at han skal sone i fengsel eller være i institusjon, bare at han skal slutte med stoff og komme videre i livet uten kriminalitet.

4.3 MER OM BEHANDLING

Dersom vedkommende i forbindelse med selve dommen eller senere, ønsker behandling, må denne kunne gis nærmest umiddelbart eller helst i forkant av selve dommen i forventning om at dommen blir av denne typen. Behandlingens innhold må tilpasses sammen med den enkelte. Ved tvil bør den enkeltes ønske være avgjørende med det unntak at behandling i utlandet ikke kan aksepteres. For noen vil i første omgang avrusing være det viktigste, utredning hvis det er behov for det (en del vil sannsynligvis være grundig utredet også tidligere) og overføring til egnet behandlingssted mest mulig i tråd med den enkeltes ønsker. Poliklinisk behandling kan for noen være et alternativ. Selve rusgiftkontrollen må fortsette både under innleggelse i behandlingsinstitusjon og utenfor institusjon. Utenfor institusjon bør Kriminalomsorgen ha ansvaret; under behandlingsopphold i institusjon vil det nok være mest praktisk at dette er en del av institusjonens virksomhet, slik praksis er for de fleste behandlingsinstitusjonene også i dag.

4.3.1 Avhengighet av rusgifter

Avhengighet av rusgifter dreier seg om et kontinuum fra lett til alvorlig. Dette synet har vunnet plass i det amerikanske diagnosesystemet DSM6 i deres siste versjon 5. Graden av avhengighet kan altså være lav (få kriterier passer), til alvorlig (mange kriterier). Ved lett avhengighet vil det åpenbart stort sett være lettere å slutte med stoff enn dersom denne avhengigheten er alvorlig. Men ingen avhengighet er så sterk at det ikke finnes mulighet for å velge ikke å bruke, spesielt dersom dette valget også inkluderer å velge gode rammebetingelser, for eksempel i behandlingsinstitusjon. Avhengighet gir derfor ikke fritak for straff, noe som er felles med andre typer kriminalitet hvor det kan ligge nesten driftsmessige forhold bak, slik som for eksempel pyromani eller kleptomani.

Hovedpoenget i denne sammenheng er å gi en type straff som bidrar til konstruktive valg til tross for avhengigheten. God grensesetting slik dette forslaget gir, er faktisk en slik hjelp. Å sette mennesker i fengsel lenge etter at det er oppdaget stoffrelatert kriminalitet hjelper – med få unntak – lite. Det er i Norge alminnelig aksept for at bruk av stoff skal forbli ulovlig. Men det er ytterst problematisk å straffe sterkt stoffavhengige mennesker for dette med bøter og fengselsdommer på den måten vi har gjort i mange år. Å gi straff i form av en dynamisk grensesetting med gode valgmuligheter for tilpasset behandling over tid, vil imidlertid være rimelig, også overfor mennesker som sliter med avhengighet.

4.3.2 Rusavhengighet og samtidig psykisk lidelse

Det vil for de fleste med rusgiftavhengighet være mulig å idømme straffer av denne typen selv om de samtidig skulle ha betydelige psykiske problemer. Forekomsten av psykiske lidelser, spesielt innenfor området angst og depresjon, er vanlig hos mennesker som bruker mye rusgifter. Det må tilbys behandling til dem som ønsker det, om nødvendig institusjonsbehandling. Det bør fra kriminalomsorgens side være en årvåkenhet knyttet til forekomsten av samtidig psykisk lidelse hos disse klientene.

4.3.3 Recovery

Begrepet «recovery» er blitt viktig de siste årene som et uttrykk for at veien bort fra rusgiftavhengighet grunnleggende må skje gjennom at den enkelte gjør konstruktive valg ut fra egne forutsetninger. Behandling innebærer i stor grad å bistå den enkelte med å gjøre de valgene som skal til. Det kunne kanskje tenkes at et opplegg hvor man skal «tvinges» til å slutte med stoff, står i motsetning til recovery-tilnærming. Men det er en urimelig måte å se på dette. Rettstilstanden i Norge er faktisk slik at det er ulovlig å bruke stoff. Loven anses som rimelig her i landet blant annet fordi bruk av illegale rusgifter har en rekke skadevirkninger, både for den enkelte og for andre. Dette forslaget fjerner det mange nok oppfatter som uklarhet i denne rettstilstanden, at forbudet ikke gjelder. Legalt sett er det ikke en frivillig sak å la være å bruke stoff. Klarhet på dette området er faktisk viktig og gunstig både for dem som kunne tenke seg å begynne med stoff og som hjelp for dem som sliter med å slutte.

Men når det gjelder hvordan man skal oppnå å slutte med stoffbruk bør et hovedprinsipp være at den enkelte i stor grad er herre over seg selv. Valg av behandlingsopplegg må skje med mye vekt på den enkeltes egne ønsker. Å komme bort fra rusgiftavhengighet er ofte en langvarig prosess, preget av svingende motivasjon. Det spesielle i dette opplegget er den tydelige grensesettingen også utenfor institusjon. Det kan også her dreie seg om en recovery-prosess, men i en situasjon hvor den legale grensesettingen er vesentlig klarere enn tidligere. De valgene som skal gjøres, skjer i en rammebetingelse som mest sannsynlig for de fleste vil fremme de gode valg.

4.4 STRAFF OG LÆRINGSPSYKOLOGI

En av begrunnelsene for å gi straff er å bidra til individualprevensjon. Dette vil i praksis si at en illegal atferd skal endres. I vårt tilfelle dreier det seg om å komme bort fra bruk av narkotika og ulik type kriminalitet som følger med. Justisetatens metode er å gi straff på en måte som skal bidra til slik atferdsendring. Ulovlig atferd medfører straff, og den enkelte skal «lære» at dette ikke er lurt og derfor velge en annen atferd. Dette ligger godt innenfor området læringspsykologi.

4.4.1 Noen læringspsykologiske prinsipper

Et prinsipp for å få til ønsket atferd innenfor læringspsykologien er at positive reaksjoner stort sett virker bedre enn negative. Men det betyr ikke at sanksjoner (negative reaksjoner) er uten virkning. Momenter som bidrar til økt effekt er:

  • Kort tid mellom lovbrudd/forseelse og reaksjon

  • Høy sannsynlighet for at lovbrudd/forseelse vil føre til straff, ikke bare i teori, men også i praksis

  • Sanksjonen bør være kjent og forutsigbar for den enkelte

  • Sanksjoner må oppleves som sanksjon, men ikke være så alvorlig at den virker uforholdsmessig sammenlignet med handlingen. Den må kunne gjentas mange ganger

  • Det må være konsistens og klarhet omkring hva som kan føre til straff

  • En liten straff som kommer raskt vil virke bedre enn en omfattende straff som kommer sent

  • Det bør være en subjektiv opplevelse av at straffen er rettferdig

  • Minst mulig skadevirkninger for den som får straffen

Det er ikke vanskelig å se at dagens strafferettslige oppfølging av personer som bruker illegale rusgifter nesten ikke inneholder noen av disse elementene. Det er sannsynligvis den viktigste grunnen til at den i så liten grad bidrar til atferdsendring hos mennesker som har utviklet avhengighet.
Det forslaget som legges fram her tar systematisk hensyn til alle ovenstående momenter.

4.4.2 Supplerende «contingency management»

Det kan nok argumenteres for at dette forslaget i seg selv inneholder mange positive reaksjoner på å komme bort fra bruk av illegale rusgifter, ved at den enkelte i stor grad unngår fengselsstraff. Men det er mulig at disse positive virkningene ytterligere kan forsterkes ved bruk av insentiver ved ønsket atferd. Én mulighet er å knytte konkret belønning til for eksempel negative stoffprøver. Slik «contingency management» har vist seg effektiv i mange andre sammenhenger som et tiltak for å oppnå redusert rusbruk. Men på sikt er nok det viktigste insentiv for den enkelte å oppleve at man innen denne rammen faktisk får til noe man har hatt ønske om i lang tid.

4.5 HVA MED DEM SOM IKKE ØNSKER Å SLUTTE MED NARKOTIKA?

Dette forslaget innebærer at også personer som ikke gir uttrykk for ønske om å slutte med stoff, skal få samme type dom. Bakgrunn for dette er stadig dette: Det er fra et legalt synspunkt like viktig at umotiverte slutter som at de motiverte gjør det. Bruk av narkotika har for nære pårørende, nærmiljø og hele samfunnet omfattende skadevirkninger som gjør det urimelig å gjøre det avhengig av den enkeltes motivasjon å slutte.

En illustrerende sammenligning med trafikkloven kan her være på sin plass: Skal vi slå oss til ro med at personer som ønsker å kjøre for fort skal få fortsette med dette hvis de ikke er motivert for å slutte? Selvfølgelig skal vi ikke det.

Dette forslaget forutsetter at det grunnleggende gjelder for alle mennesker – også personer som bruker narkotika – at man har en mulighet for å gjøre valg. Straffelovgivningen er basert på dette, og det eneste unntaket av betydning gjelder personer med «alvorlig sinnslidelse», i praksis i hovedsak personer med psykose. Og personer som ikke er strafferettslig ansvarlige for egne handlinger, er i prinsippet den eneste gruppen hvor dom etter prinsippene i dette forslaget ikke er rimelig.

Men hvordan vil et slikt forslag virke for en narkotikaavhengig person som ikke ønsker å slutte? Det vesentligste er at han vil merke en vesentlig mer konsis samfunnsmessig både verbal og non-verbal kommunikasjon om at han ikke kan gjøre som han selv ønsker uten at det får vedvarende konsekvenser. Mens konsekvensene etter dagens ordning fortoner seg fjerne og mulige å omgå, vil dette forslaget endre premissene. Sannsynligvis vil dette innebære at vesentlig flere ønsker å slutte for å komme bort fra denne situasjonen.
I motsatt fall er det mulig at det finnes en gruppe som over tid vil nekte å slutte med bruk av narkotika. I denne gruppen – som vi må kunne håpe vil være relativt liten – er det mulig noen vil oppleve mer soning i fengsel enn i dagens ordning. Men det er viktig at også denne gruppen stadig må få muligheten til å komme ut av dette ved å slutte med stoff, og ved å få hjelp til det når vedkommende ønsker det.

4.6 LOVGRUNNLAG

Dette forslaget skisserer hva som ville være gunstige straffereaksjoner ut fra et kjennskap til rusgiftavhengighet og atferdsendring. Intensjonen er å få til atferdsendring hvor straffesanksjoner virker i samspill med behandlingstiltak. Hovedpoenget er å oppnå en strafferettslig prøvesituasjon hvor de prinsippene som er skissert, kan gjennomføres i praksis.

4.6.1 Betinget fengselsstraff eller deldom

Den mest aktuelle strafferettslige rammen antas å være betinget fengselsstraff, enten alene eller som deldom, omtrent som ved Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND). I dette forslaget er det poenget at en moderat reaksjon på brudd – for eksempel stoffbruk – bør komme med lav terskel og etter kort tid. Det vil være en utfordring å få det til på en hensiktsmessig måte, og det må vurderes videre hvilken lovhjemmel som best mulig kan fungere her.

4.6.2 Betinget påtaleunnlatelse

Et lignende opplegg foregår allerede i dag noen steder med betinget påtaleunnlatelse. Dette bør åpenbart utvikles videre slik at dette også virker konsistent over tid. Men ved brudd vil også der etter hvert nivået for en betinget dom nåes hvis den enkelte fortsetter å bruke narkotika eller gjøre annen kriminalitet.

4.6.3 Prøveløslatelse

En siste aktuell strafferettslig prøvesituasjon er prøveløslatelse. Det kan vurderes om dette vil kunne fungere omtrent etter de prinsippene som er skissert her, men praksis taler nok for at betinget fengselsstraff vil være en mer robust lovforankring.

4.7 POLITIKK

Det forslaget som legges fram her, har åpenbart politiske sider. Både partier, organisasjoner, pasientorganisasjoner og pårørende vil kunne ha synspunkter på dette. Forslaget forutsetter – i likhet med ND – at forbudet mot narkotika opprettholdes. Med andre ord må det ikke skje en legalisering av verken oppbevaring eller bruk av narkotika for at denne typen opplegg skal kunne gjennomføres.

Mange har de siste årene tatt til orde for en såkalt «avkriminalisering» av bruk og oppbevaring av små mengder narkotika. Dersom dette innebærer en sterk reduksjon i bruk av fengselsstraff og bøter, er dette forslaget i tråd med det. Det er sannsynlig at en gjennomføring av forslaget vil medføre en stor reduksjon i omfanget av fengselsopphold, sammenlignet med dagens situasjon, til tross for at risiko for korte fengselsopphold er en del av selve forslaget. Men «avkriminalisering» passer sannsynligvis dårlig for dette forslaget hvis man med det mener at bruk og oppbevaring ikke skal kunne straffes. Faktisk er det å kunne straffe på en human og hensiktsmessig måte en nødvendig forutsetning for dette forslaget.
Fra et humanistisk synspunkt er likevel det viktigste ved dette forslaget at det vil kunne bidra til at vesentlig flere klarer å komme seg ut av alvorlig rusgiftbruk, og at mange gjennom denne typen oppfølging tidlig i ruskarrièren vil unngå å havne i alvorlig avhengighet av narkotika.

5. KORT OM FORSKNING PÅ ET LIGNENDE TILTAK

Det ble på Hawaii i 2004 igangsatt et opplegg som ligner svært mye på det som foreslås her. I en forskningsrapport publisert i 2009 var evalueringen gjennomført dels som en randomisert kontrollert studie (RCT), og dels som en kvalitativ studie for å finne ut hvordan ulike deler av strafferettskjeden og dømte opplevde dette7. RCT-delen viste en vesentlig reduksjon av stoffbruk og av fengslinger, sistnevnte i stor grad som en konsekvens av den reduserte bruken av stoff. Også i dette prosjektet ble det henvist til behandling bare ved fortsatt stoffbruk eller etter ønske fra den enkelte.

Omtrent en av tre klarte å stoppe med narkotika uten behandling. For denne tredelen syntes effekten av den klare grensesettingen å være tilstrekkelig, i alle fall i første omgang. Den kvalitative delen av undersøkelsen viste at de dømte i utgangspunktet var skeptiske til ordningen. Men ettersom de opplevde hvordan dette virket for dem, ble de i økende grad fornøyd med den fordi de opplevde at det hjalp dem, og – ikke minst – fordi de fant at de positive valgene de gjorde hadde så gode konsekvenser. På den måten opplevde de større kontroll med egne liv enn tidligere. Også de fleste i strafferetts-kjeden opplevde dette som en mer tilfredsstillende måte å arbeide på, til tross for at noen opplevde større arbeidsmengde.

På bakgrunn av dette er lignende opplegg satt i gang i en rekke delstater i USA. Ulike varianter er vurdert og prøves ut. Det diskuteres i hvilken grad sanksjoner bør dreie seg om korte fengselsopphold eller om andre reaksjoner kan fungere like bra, likeledes hvorvidt det bør benyttes belønnende tiltak (contingency management) i større grad. Det er også en levende diskusjon av hvilke elementer i programmet som er effektivt.

Ovennevnte undersøkelse fra Hawaii var basert på resultater etter 12 måneder i programmet. En etterundersøkelse publisert i 2016 viste resultatene etter nær 10 års oppfølging i hovedsak basert på offentlige registre8. Den viste at selv etter så lang tid var personer som hadde gjennomgått dette programmet mindre i fengsel og gjorde mindre kriminalitet (spesielt direkte narkotikakriminalitet) enn de som hadde gjennomgått betinget straff under vanlige omstendigheter.
Det er satt i gang et føderalt finansiert forskningsprogram hvor fire avleggere av Hawaii-programmet undersøkes9. Resultatene fra disse foreligger ikke ennå.

6. MULIGE GEVINSTER AV SLIKT PROGRAM

Den viktigste gevinsten vil sannsynligvis være at flere narkotikaavhengige klarer å komme bort fra narkotikabruk. Det er også sannsynlig at risiko for å komme inn i et langsiktig kontrollopplegg med grensesetting av denne typen i større grad vil forebygge narkotikabruk enn dagens ordninger.
Det gjøres stor innsats av politi, tollvesen og domstoler for å begrense narkotikamisbruk ved å oppdage dem som omsetter stoff med vekt på «bakmennene». Imidlertid er det ingen tvil om at langt det meste av narkotika som kommer inn i landet forblir uoppdaget. Sannsynligvis oppdages bare omkring 10-15 %. En økning av denne innsatsen, vil neppe ha særlig betydning i denne sammenhengen. En stor andel av dem som selger narkotika er for øvrig sannsynligvis selv avhengige brukere.
Den mest realistiske metoden for å oppnå vesentlige reduksjon av narkotikabruk, vil være å ansvarlig-gjøre den enkelte bruker. Slik ansvarliggjøring bør ikke føre til en forsterking av dagens inhumane system med meningsløse fengselsstraffer og like meningsløse bøter. Men det opplegget som foreslås her vil ha en gunstig kombinasjon av at den enkeltes ansvar blir konkretisert og at det gis realistisk hjelp til å komme bort fra bruken. Å redusere selve narkotikamarkedet er en mer realistisk vei i en strategi mot narkotika, ikke å ta «bakmennene».

7. MULIGE INNVENDINGER

7.1 VIL STRAFFEDØMTE FÅ BEHANDLING PÅ BEKOSTNING AV MENNESKER SOM ?FRIVILLIG SØKER BEHANDLING?

Denne innvendingen – som også i sin tid møtte ND – må tas alvorlig. Det er begrenset kapasitet til spesielt behandling i TSB-institusjoner. Spesielt dersom det ønskes institusjonsbehandling som en del av dette opplegget, vil man sannsynligvis komme i en situasjon hvor kravet om at behandling uten ventetid, vil komme i konflikt med ønsket om institusjonsbehandling utenfor dette opplegget. Det er mulig dette bare kan løses ved at Kriminalomsorgen selv finansierer/kjøper behandlingsplasser for de klientene som er i dette opplegget. Siden den enkelte ved en slik dom settes i en form for tvangssituasjon, er det imidlertid helt nødvendig at behandlingstilbud finnes for denne type behandling. Kostnadene for kriminalomsorgen til å dekke slike utgifter kan sannsynligvis for en stor del kompenseres gjennom redusert behov for fengselsplasser, selv om omfanget av behandlingsbehov vil være betydelig.

Det er imidlertid en mulighet for at oppholdstiden i institusjon kan reduseres noe som følge av den konkrete oppfølgingen med stofftesting etter utskrivelse som pasienter i dette opplegget vil få. Dermed vil muligheten for at utskrevne pasienter klarer seg uten rusing øke. Tilbakefall vil kunne oppdages tidlig. Dersom rusbruk fanges opp i denne prosessen bør innleggelse – oftest kortvarig – i samme behandlingsinstitusjon være reaksjonen.

7.2 ER GRENSESETTINGEN FOR STRENG?

I en tid hvor det er en tendens til å mene at behandling bør erstatte straff som tiltak ved narkotikaavhengighet, kan det virke som et paradoks å foreslå et tiltak som nettopp baserer seg på at bruk av narkotika er forbudt. Hovedpoenget i denne sammenhengen er vridningen av straffeoppfølgingen i en retning som tar hensyn til det som er de reelle behovene for personer som er avhengige av rusgifter. Resultatet av dette programmet vil være økt vekt på behandling/rehabilitering innenfor rammebetingelser som øker mulighetene for slik rehabilitering.
En annen side ved dette er at mye illegalt rusbruk i dag forekommer hos personer som ikke har noen avhengighet eller noe egentlig behandlingsbehov. De bruker stoff fordi det gir umiddelbare virkninger som oppleves som positive. Mange kan leve ganske bra med dette i alle fall en stund. Det opplegget som foreslås her må forventes å ha virkning også overfor dem som har et lystbetont bruk av rusgifter uten behandlingsbehov. Selve grensesettingen som er implisitt i dette programmet, er her det viktige elementet.
Det er håp om at tilgjengeligheten av stoff vil kunne bli redusert etter at dette programmet har fungert i noen år fordi mange småselgere har sluttet eller måttet slutte å bruke narkotika og dermed i de fleste tilfellene også har sluttet å omsette. Hvis en slik redusert tilgjengelighet oppnås, vil det kunne medføre en gunstig ringvirkning ved at lav tilgjengelig gjør det lettere for flere å slutte å bruke stoff.

8. SAMMENLIGNING MED NARKOTIKAPROGRAM MED DOMSTOLSKONTROLL (ND)

Dette opplegget har noen felles trekk med det allerede eksisterende Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND), spesielt ved at det dreier seg om betinget fengselsstraff med rusgiftfrihet som særvilkår. Blant forskjellene er:

  • at det ikke forutsettes at den dømte er motivert for endring

  • økt vekt på kontroll av stoffrihet med umiddelbare sanksjoner

  • i utgangspunktet ikke noe krav om gjennomføring av behandlingstiltak (selv om dette kan bli et krav ved mislighold av forutsetningene)

  • det skal ikke gjøres noen omfattende personundersøkelse

  • de eneste kriterier for opplegget er

    1. at de kriminelle handlingene som det skal gis dom for, må kunne ansees som en følge av stoffbruk

    2. at den dømte er strafferettslig tilregnelig

Men programmet forutsetter – i likhet med ND – at det gis behandling når det er nødvendig. Den viktigste forskjellen i praksis vil nok være at en mye større andel av stoffavhengige straffedømte inkluderes. Dermed oppnås vesentlig større reduksjon i bruk av fengselsstraff. Innsparingen ved dette bør brukes til kjøp av behandlingsplasser på enten private eller offentlige behandlingsinstitusjoner med sikte på at behandlingsplass kan gis uten ventetid for personer som dømmes til stoff-frihet.

9. DISKUSJON

9.1 LÆRINGSPSYKOLOGISK PERSPEKTIV

Forslaget er basert på den antakelse at også en realistisk, oversiktlig og forutsigelig grensesetting er av betydning for å styre den enkeltes valg. En av hensiktene er at den dømte både har og opplever at han/hun har en reell mulighet til å påvirke forløpet. Studier av lignende opplegg har vist meget god effekt når det gjelder redusert stoffbruk, sammenlignet med betinget fengselsstraff fulgt opp på vanlig måte.

Forslaget ligger som tidligere nevnt innenfor en læringspsykologisk tradisjon. Det er her antatt at belønningstiltak har større virkning enn negative sanksjoner, men også sistnevnte har klar virkning, noe som spesielt er vist i strafferettslig sammenheng.
Også ordinær straffeoppfølging av stoffkriminalitet (og annen kriminalitet) er basert på læringspsykologi, selv om dette ofte ikke er så eksplisitt. En rekke forutsetninger for læringspsykologisk tilnærming, brytes imidlertid, og det er sannsynligvis årsaken til at effekten når det gjelder å få til endring av atferd er så dårlig. Følgende faktorer bør endres hvis man skal kunne forvente virkning av straff når det gjelder atferd knyttet til stoffbruk:

De fleste opplever at de kan ruse seg over lang tid uten at det får konsekvenser.

  • Bare en svært liten del av stoffomsetning oppdages, noe som innebærer at også det meste av den stoffomsetningen som utføres av personer som selv har avhengighet, ikke får noen konsekvenser.
  • Også vinningskriminalitet som utføres for å skaffe penger til stoff oppdages i svært liten grad.
  • Dersom man blir tatt, vil det vanligvis gå flere måneder før sanksjonen blir idømt og enda lengre tid før straff blir gjennomført. Fengselsstraff er en engangssanksjon som for personer med stoffavhengighet sjelden fører til atferdsendring over tid.
  • Straffen kan ofte oppleves urettferdig fordi det er tilfeldig hvem som blir tatt.
  • Behandling som alternativ til straff etter § 12 i Straffegjennomføringsloven foregår bare i institusjon. Det er utenfor institusjon det er mest behov for grensesettende tiltak av den typen som foreslås her.

9.2 STRAFF FOR SYKDOM?

Men kan man dømme personer som har sykdommen rusgiftavhengighet til straff for en kriminalitet som er en følge av sykdommen? I prinsippet kan man det. Det er ikke forbudt å være avhengig, men det er likevel forbudt å bruke stoff. Også andre tilstander innebærer at mennesker opplever en trang i retning av å gjøre noe som er forbudt, men den forbudte handlingen blir likevel ikke lovlig. Problemet er altså ikke at stoffbruk er forbudt, men at forbudet håndheves på en måte som ikke gir den enkelte tilstrekkelig hjelp og rammebetingelse til å endre atferd.

Mange med alvorlig rusgiftproblem har psykiske lidelser av varierende alvorlighetsgrad. For noen er også bruken av rusgifter en form for selvmedisinering. Denne selvmedisineringen er vanligvis lite hensiktsmessig. Selv om den kan oppleves å gi umiddelbar symptomreduksjon, virker den uheldig på sikt. Et opplegg som forslås her, kan bidra behandlingsmessig til en gunstig utvikling ved at underliggende psykiske problemer blir lettere tilgjengelige for behandling. Derfor er det sentralt at også behandlingsmuligheter knyttet til underliggende psykiske problemer er på plass med lav terskel for personer som dømmes til stoffrihet.

9.3 TVANGSBEHANDLING?

Kravet om at også rusgiftavhengige må følge landets lover, innebærer selvsagt en form for tvang, noe som vel er felles for de fleste lover. Men selve behandlingen er her i utgangspunktet frivillig. Vi tror dette er en vesentlig mer fruktbar – og human – måte å håndtere også situasjonen for mennesker med en så destruktiv avhengighet av rusgifter at man kan vurdere tvangsbehandling etter Helse- og omsorgstjenestelovens § 10-2. Helse- og omsorgsloven gir mulighet for opphold under tvang i behandlingsinstitusjon i opptil tre måneder, ut fra den tanke at den enkelte etter det kan foreta rasjonelle valg knyttet til senere rusgiftbruk. Det er tre hovedproblemer med denne loven:

  1. Tre måneder er for kort tid for de fleste
  2. Tvangen gis bare innenfor institusjon, mens det er utenfor de største vanskene oppstår
  3. Tvangen innebærer innleggelse i institusjon i stedet for det som er rasjonelt: å rette den mot selve rusgiftbruken

Når det gjelder tvang knyttet til rusgiftbruk, antas derfor dette forslaget – knyttet til straffeloven – å ville kunne være til vesentlig større hjelp for rusgiftavhengige enn Helse- og sosiallovens § 10-2.

  1. Statistisk sentralbyrå 2018 Tabell 10536: Nyinnsettelser, etter type fengsling, hovedlovbruddsgruppe, type hovedlovbrudd og alder. Absolutte tall 2012–2016
  2. Statistisk sentralbyrå 2018b Tabell 10531: 10531: Innsatte, etter type fengsling, hovedlovbruddsgruppe, type hovedlovbrudd og alder. Per 1. januar. Absolutte tall 2002–2016 Her kan benyttes samme definisjon som i ND
  3. Det vil være bedre å snakke om daglig risiko for testing, heller enn antall tester per uke eller måned. Dermed vil det være enklere å forstå at testing tilfeldigvis godt kan komme to dager etter hverandre
  4. Det må være klart at dette dreier seg om stofftesting som en konsekvens av straffbar handling. Slike tester bør derfor gjøres i kriminalomsorgen, ikke i helsetjenesten