Mímir mener selv han visste han kom til å bli en fyllik mange år før han begynte å drikke. Hans far var alkoholavhengig, og fulle folk og fester var en selvfølgelig bestanddel av oppvekstmiljøet. Han nevner folk langt tilbake i slekta som hadde alkoholproblemer, og spekulerer i om det kunne være noe genetisk.
«Det beste anslaget forskerne kan gi oss, er at det er 50 prosent sjanse for at alkoholisme går i arv».
Han sier: «Kanskje fordi jeg er vokst opp sånn, har jeg senere søkt meg til miljø hvor folk er glade i å drikke.» Faren hans brukte uttrykket «ta en fot i bakken» som et signal om at det nå var på tide å ta seg en øl.
«Første gang jeg drakk meg full var det som å bli gjenforent med en gammel venn», skriver han. Og han drikker ikke for at det smaker godt eller for å slappe av. Han drikker for å bli full. Blackout er noe han oppsøker, noe han ikke er redd for. Faktisk liker han bedre å drikke om morgenen enn om kvelden. Det handler om den frihetsfølelsen som ligger i å åpne en øl allerede ved morgengryet ... Og ofte er han mer produktiv når han er bakfull enn han er når han ikke har drukket i forveien.
Avholdsfolk kan han til nød tåle, i alle fall om de ikke misjonerer, og folk som er tørrlagt har han stor respekt for. «Men folk som demonstrativt skal vise fram at de kan mestre alkohol bedre enn oss andre, irriterer meg».
xxxxx BILDTEEKST
Mímir Kristjánsson har ennå ikke vunnet kampen mot alkoholen – og er ikke sikker på om han ønsker å slutte.
MIDT I DRIKKEKARRIEREN
«Det er ikke så lett å være ærlig om alkohol. Den som drikker, lyver nesten alltid», sier Mímir. Men han kan ikke vente med å skrive denne boka, slik de fleste tørrlagte alkoholikere gjør. Selv er han midt i sin drikkekarriere.
«Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for både meg selv og for menneskene rundt meg, men jeg har ennå ikke vunnet kampen mot alkoholen». I resten av boka går det fram at han heller ikke er sikker på om han ønsker å slutte.
" Og han drikker ikke for at det smaker godt eller for å slappe av. Han drikker for å bli full. Blackout er noe han oppsøker, noe han ikke er redd for."
MIDT I DRIKKEKARRIEREN
«Det er ikke så lett å være ærlig om alkohol. Den som drikker, lyver nesten alltid», sier Mímir. Men han kan ikke vente med å skrive denne boka, slik de fleste tørrlagte alkoholikere gjør. Selv er han midt i sin drikkekarriere.
«Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for både meg selv og for menneskene rundt meg, men jeg har ennå ikke vunnet kampen mot alkoholen». I resten av boka går det fram at han heller ikke er sikker på om han ønsker å slutte.
ER JEG ALKOHOLIKER?
Så lenge han har drukket har han ønsket seg et klart svar på når man er alkoholiker. Hva er egentlig avhengighet? Dette holdes opp mot helsemyndighetenes kostholdsråd og den medisinske vitenskapen som sier at det beste er ikke å drikke alkohol i det hele tatt. På den annen side drikker de fleste mennesker alkohol, til tross for denne kunnskapen.
«Litt selvskading må vi få unne oss, så lenger vi holder det under kontroll». Men selv våkner han opp om morgenen og gleder seg til å drikke. Da oppleves det ikke som om han må drikke, men som om han velger alkoholen. Men kan man være avhengig av noe man ikke vil slutte med
FORSVARSMEKANISMER
«De som sliter med alkoholproblemer er ofte mestere i å lage forsvarsmekanismer mot det som en dag kanskje blir uunngåelig».
En forsvarsholdning stilles gjerne opp overfor folk som ikke drikker alkohol. Han sier et sted: «Dette får vi som drikker for mye, god hjelp til fra avholdsfolk. De som er avholds, har gjerne noe parodiske fordommer mot alkoholikere. En alkoholiker skal ikke ha en vellykket karriere eller en lykkelig familie, og heller ikke en sunn økonomi. Alkoholikere mangler selvkontroll, er svikefulle og slemme mot dem rundt seg, slår og forsover seg, Men de fleste som har alkoholproblemer, også av den alvorlige typen, er velfungerende i mange tiår før noe går galt. Noen fungerer til og med hele livet. De ser kort og godt ut som alle andre».
«Den stereotypiske ideen avholdsfolkene lager for å skremme folk bort fra drikkingen, blir i praksis en unnskyldning for ikke å ta tak i alkoholproblemet på det vi kan kalle lavt nivå, det vil si før det har gått utforbakke på ordentlig. Siden jeg ikke er sånn som de sier at alkoholikere skal være, kan jeg heller ikke være alkoholiker».
Det er interessant at det kommer et slikt utfall mot avholdsfolk. Det er jo ikke relevant for resten av boka. Er det grunn til å tro at avholdsfolk er mer fordomsfulle overfor alkoholikere enn mannen og kvinnen i gata ellers? Jeg tror Mímir gjør avholdsfolk til et fellesnavn for alle besteborgere som har sitt eget alkoholkonsum under kontroll, og som ikke forstår hva folk med alkoholproblemer kan slite med.
Er det grunn til å tro at avholdsfolk er mer fordomsfulle overfor alkoholikere enn mannen og kvinnen i gata ellers?
ET SYMPTOM?
I mange sammenhenger blir en persons alkoholproblemer årsaksforklart med en dårlig barndom, med traumer og overgrep, hvor alkoholismen delvis blir sett på som et symptom på en vanskelig bakgrunn. Men Mímir sier: «Jeg har egentlig ingen gode unnskyldninger for å drikke. Jeg har ikke hatt en vond barndom, preget av overgrep eller omsorgssvikt. Likevel har jeg valgt alkoholens vei i livet. Er det for å unnskylde mine egne valg at jeg har konstruert bildet av en far som var så alkoholisert at han i praksis tvang meg til å følge i hans sjanglete fotspor?»
Mímir uttrykker selv denne teorien om alkoholisme: «Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre».
Ut i boka har han på den ene siden begynt å innbille seg at den verste faren er over for hans del. Men på den andre siden, som han sier: «Sannheten er at jeg aldri er mer enn en fyllekule unna at alt går til helvete». Han sier også at han har merket at det blir vanskeligere og vanskeligere å mestre alkoholen, og at han lever på lånt tid.
DRIKKE ALENE ELLER SAMMEN MED ANDRE
Den eneste sosialt aksepterte måten å drikke på i vår kultur, er sammen med andre. Når vi mister hemninger, møter vi hverandre på nye måter. Vi kaster rustingen vår og er sammen innside mot innside. Det er derfor det er så skremmende når man dagen derpå oppdager at det satt noen ved bordet som ikke drakk i det hele tatt, en som ikke var med på å ta den felles risikoen som ligger i en god fyllekule. «Etter to eller tre øl blir folk morsommere. Må du drikke tolv eller tretten, blir du ikke lenger så morsom å være med. Du drikker alene selv om det er andre i rommet. Da er det like greit å være alene».
GODE RÅD FRA ANDRE
Det virker som svært mange venner, kolleger og andre har prøvd å få ham til å drikke mindre. Det har vært både bekymringssamtaler på jobben, faderlige råd fra eldre venner og klar beskjed fra leger og psykologer. Alle sier det samme: «Du må roe ned, dette går ikke i lengden». Han har sluttet å drikke mange ganger. Han har hatt hvite timer, hvite dager, hvite uker og hvite måneder i strekk uten å drikke. Han trenger hvite perioder, både fordi han har ting i livet som han må få gjort i edru tilstand, og fordi han trenger å bevise overfor seg selv at han fremdeles er i stand til å stoppe.
«Når jeg drikker, går livet mitt hele tida bitte litt i minus. Når jeg er edru, går alt bitte litt i pluss i stedet. Kiloene raser av, jeg sover bedre, huden friskner til, gjørelista står tom og kontoen fyller seg opp».
AVHENGIGHET ELLER VALG?
«Jeg forstår godt hvis man kaller det avhengighet, men for min del oppleves det som et valg. Jeg velger alkoholen igjen og igjen, fordi jeg vil ha den i livet. For avholdsfolk er dette valget umulig å forstå, de tror rett og slett ikke på meg, det må være noe annet som tvinger meg til å drikke. Mange som drikker, gjør det for å glemme noe vondt. For min del er det ikke primært mørket som tvinger meg til å drikke. Snarere er jeg som en møll som søker seg til lyset, til lysene i byen. Jeg drikker fremdeles stort sett for å ha det gøy, ikke for å unnslippe noe som er vondt. Spørsmålet er bare om jeg vil klare å slutte den dagen drikkingen ikke er morsom lenger».
HVEM SNAKKER?
Noen av kapitlene i denne boka handler innimellom om Mímirs far. Han gjorde noen forsøk på å slutte å drikke, men det gikk så som så. Men likevel er det sønnens tanker som skinner igjennom. Han sier om faren: «Mens han ennå var ung og sterk valgte han flaska. Siden gjorde alkoholen ham gammel og svak, og nå har så mye gått på tverke for ham at selv når han velger bort flaska, får han ikke ungdommen og kreftene sine tilbake».
«I våre dager er det ikke mange som tror på skjebnen. Likevel er det vanskelig å fri seg fra tanken om at noen mennesker bare er nødt til å tråkke videre i samme spor livet gjennom. Det finnes spor av denne determinismen hos mange avholdsfolk. Mange som blir tørrlagte, sier gjerne at de forblir alkoholikere livet ut – selv om de ikke drikker.»
HVA NÅ?
Mímir Kristjánsson har skrevet en bok til ettertanke. Men hvor går veien videre? Vil alkoholen gjøre Mímir til en kopi av faren og hans drikkekarriere? Vil han fortsatt kunne levere bøker, artikler, innlegg og være produktiv mens han har hvite måneder?
Eller vil den store belastningen som alkoholen etter hvert utsetter kroppen og psyken hans for bidra til at talentet og kapasiteten etter hvert vil avta? Jeg er ikke sikker, og det er tydeligvis heller ikke Mímir selv.
Anmeldt av Knut T. Reinås
Pabbi - en familiesaga om drukkenskap
Forfatter: Mímir Kristjánsson
Forlag: J.M. Stenersens forlag
Utgitt: 2024 / Sider: 159
Språk: Norsk, Bokmål / Innbundet: kr 399,-
ISBN: 978 82 720185 03