Tidsskriftet RUSFRI

To stortingsrepresentanter syntes å være hovedforfattere bak denne beslutningen, Nicolas Wilkinson fra Sosialistisk Venstreparti, og Sveinung Stensland fra Høyre.

• Wilkinson ble sitert med at ”Stortinget har bestemt seg for å slutte å kriminalisere folk som tar narkotika og i stedet gi dem hjelp og behandling”.
• Stensland gjorde en merknad: ”Det er viktig å understreke at vi ikke legaliserer cannabis og andre rusmidler, men vi avkriminaliserer”.
• Medlemmer av Høyre og Arbeiderpartiet i Stortingets helse- og omsorgskomite sier: ”Endringen vil ta litt tid, men det betyr et endret syn: de som har et rusmiddelproblem bør behandles som syke og ikke som kriminelle med klassiske sanksjoner som bøter og fengsel […] vi vil jobbe med skadereduksjon”.

NORGES “NYE VISJON” OG HVORDAN DEN SAMSVARER MED INTERNASJONALE FORPLIKTELSER NÅR DET GJELDER NARKOTIKAPOLITIKK

Hvis en går ut fra teksten, ser det ut til at vedtaket fra Stortinget er:

A)    En overtredelse av Norges forpliktelse i forhold til FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988, inkludert plikten i artikkel 3: 2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, bryter Norge en juridisk bindende internasjonal forpliktelse. Dette er en lovgivningsregel som ikke bare bør interessere Helse- og sosialkomiteen, men fordi den har som forutsetning at loven ikke skal følges, har den enda større forgreninger i internasjonale relasjoner (kan stater nå også ”avkriminalisere” f.eks. korrupsjon med argumentet om at ”vi legaliserer ikke?”), og bør også undersøkes og gjennomgås nøye av Justisdepartementet og Utenriksdepartementet. Nedenfor kan vi se nærmere på Stenslands ubestemte og bemerkelsesverdige argument om at ”avkriminalisering ikke er legalisering”.

B)    En overtredelse av artikkel 33 i FNs barnekonvensjonen (the Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusgifter. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for barnevern er ikke nevnt av parlamentarikerne, og har tilsynelatende ikke blitt tatt i betraktning. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert CRC, men senere også vedtatt den som norsk lov. CRC Artikkel 33 refererer til FNs narkotikakonvensjoner for videre tiltak - det vil si ikke-aksepterbarhet av ikke-medisinsk (rekreasjons-) bruk av narkotika og kriminalisering. Stortingsvedtaket ser ut til å gå i motsatt retning.

C)    Manglende overholdelse av barnekonvensjonens artikkel 33s karakter som en særskilt beskyttelsesforanstaltning. I henhold til UNICEFs spesielle beskyttelsestrategi er forebygging utgangspunktet for barnevern, og kriminalisering og lovhåndheving de primære delene av forebygging. Dette betyr at det primære fokuset på narkotikapolitikken ikke kan være reaktive tiltak, men bør begynne med forebygging. Hvis FNs narkotikakonvensjoner ikke hadde eksistert i sin nåværende form, måtte disse vært oppfunnet på nytt etter vedtakelsen av CRC i generalforsamlingen I 1989. Ved å undergrave FNs narkotikakonvensjoner ser Norge ut til å gå i motsatt retning når det gjelder å gi barn speisell beskyttelse mot illegal rusgifter.

D)    Manglende overholdelse av CRC artikkel 3, som forplikter alle stater til å sette barnets interesse (i dette tilfellet artikkel 33) først (“a primary consideration”) i all politisk beslutningstaking. Igjen nevnes barns rettigheter ingen steder i kommentarene fra helse- og omsorgskomiteens medlemmer. Komiteen har tydeligvis hatt interessene til den voksne fritidsbrukeren (inkludert også den mindre andelen som er stoffavhengige) som sin primære bekymring. Dette står åpenbart i motstrid til barnekonvensjonens ånd og beskyttelse av barn.

E)    En overtredelse av ILO-konvensjon nr. 1822, som beskriver barns involvering i ulovlig produksjon og handel med narkotika som de mest utnyttende former for barnearbeid. Det ville være logisk å anta at ”avkriminalisering” av alle brukere i Norge kan skape et større marked for illegale rusgifter importert fra fattige land, med en andel av svært utsatte barnearbeidere. Den antatte interesse for straffrihet for den veltilpassede norske voksne stoffbruker vil dermed erstatte kampen mot det som ILO-konvensjon nr. 182 definerer som “de verste formene for barnearbeid”?

F)    Manglende overholdelse av artikkel 12 i 1966-konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter, angående ”retten til helse”. I motsetning til hva mange såkalte ”skadereduksjons” -aktivister foreslår, har stater en forpliktelse til å motvirke ulovlig narkotikabruk, i henhold til de forberedende tiltakene til dette instrumentet. Et slikt signal blir knapt sendt ut av Stortinget.

G)    En tilslutning til en større global kampanje for å gjøre bruk av ulovlige rusgifter akseptabelt og lovlig, og i forlengelsen av dette å gjøre hele narkotikatrafikken lovlig. Sosiale normer er ikke noe som kommer gratis, når det gjelder å gjøre korrupsjon eller narkotikabruk ikke-akseptabelt. Uklare eller gale signaler har effekt i flere tiår eller lenger. Å sette enhver rekreasjonsbruker i sentrum av reformen som et offer vil virke i retning av synspunktet at man har rett til å bruke narkotika.

ANALYSE

Helse- og omsorgskomiteens argumentasjon og logikk bak ligner svært argumentene fra de såkalte anti-forbudsorganisasjonene, med bevisst vage og uklare definisjoner.

Stortingsrepresentant Wilkinson synes i sine kommentarer ovenfor å ha misforstått betydningen av dagens kriminalisering både i internasjonal og nasjonal rett. Det er ikke personer som er kriminalisert. Det som er kriminalisert, er den handlingen det er å inneha ulovlige rusgifter til personlig bruk, uavhengig av hvem du er. Logikken vedrørende personene her er ikke annerledes enn om spørsmålet hadde vært bekymring for korrupsjon, utsuging, eller mange andre saker som er kriminalisert under folkeretten.Ville Wilkinson ha vært like opptatt av den personlige belastningen for noen som begikk andre internasjonale forbrytelser som f.eks. korrupsjon?

Stensland har muligens misforstått hva FNs narkotikakonvensjon av 1988 egentlig sier: Den forplikter uttrykkelig alle stater til å kriminalisere produksjon, handel og besittelse for personlig bruk av illegale rusgifter. Stensland gir ikke en forklaring på hva forskjellen er mellom legalisering og avkriminalisering. Foreslår Stensland - i motsetning til ordlyden i 1988-konvensjonen - at hvis vi tillater ulovlig produksjon og omsetning, er det ”legalisering”, men hvis vi tillater besittelse for personlig bruk, er det ”avkriminalisering”? Som et parallelt eksempel: Kan vi ”avkriminalisere” barnepornografi og late som at vi fortsatt overholder artikkel 34 i barnekonvensjonen? Foreslår Stensland at bare valget av et marginalt forskjellig ord vil avgjøre om vi er i strid med en forpliktelse eller ikke?

La oss betrakte det som det det er: Kriminalisering er både et forsøk på forebygging og et uttrykk for en sosial norm, som fastslått av den aktuelle konvensjonen (i dette tilfellet FNs narkotikakonvensjon av 1988). Derfor er det ingen logikk som gir en mulighet til å ”avkriminalisere” (ved å formulere det motsatte av forpliktelsen som er fastsatt i konvensjonen). Det er ingen juridisk omtale eller definisjon av begrepet ”avkriminalisering” i noen konvensjon. I ordinær tale vil de fleste - og dermed også loven om avtaletolkning vedtatt i Wien i 1969 – tolke det dithen at ”avkriminalisering” (av alt) betyr nøyaktig det samme som legalisering. Ved å kreve avkriminalisering (eller legalisering) uttrykker de politiske myndighetene en vaklende forpliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekreasjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt. Slik det ser ut i dette tilfellet ønsker avkriminaliseringstilhengerne, inklusive Helse- og omsorgskomiteen at innehav og bruk av narkotika ikke lenger skal være uakseptabelt. Som nevnt ovenfor står slike signaler i motsetning til generell internasjonal lov og menneskerettighetslovgivningen.

POLSK REALITETSORIENTERING

Mens jeg i 2012 skrev min bok ”The Protection of Children from Illicit Drugs”, kom jeg over en allment referert artikkel fra 1999 i International Journal of Drug Policy, med tittelen “How flexible are the UN Drug Conventions”, skrevet av den polske kriminologiprofessoren Krystof Krajewski (KK). Krajewski som var en fremtredende talsmann for ”anti-forbuds”-bevegelsen, foreleste med jevne mellomrom ved The Open Society’s Summer University Drug Policy Course i Budapest. Krajewski gjør det klart i dette notatet at han er en anti-forbudsmann og gjerne vil se at det internasjonale narkotikaregimet opphører å eksistere. Men han forsøker samtidig å forsyne sine meningsfeller med en realitetsorientering av hvor sterkt deres argumenter står i forhold til Folkeretten. Krajewski undersøker FNs narkotikakonvensjoner. Han er skuffet over å finne ut at disse klart ” setter opp et verdensomspennende forbud”. I motsetning til mange artikler som jeg har lest, produsert av legaliseringstalsmenn, ser Krajewski det store bildet – at lovens bokstav gjelder. Han er klar over at du ikke bare kan ignorere en konvensjon fordi du ikke liker den. Hvis du vil endre den, må du følge det juridiske sporet. Krajewski bruker derfor mye plass på å utforske hva som kan gjøres i mellomtiden - har han noen mulighet til å manøvrere i retning av en legaliseringsagenda innenfor den eksisterende globale lovgivningsrammen? Krajewski utforsker dette ved å forsøke å introdusere en trestegs oppdeling:

1. Legalisering (det ultimate målet);
2. Dekriminalisering (et foreløpig mål);
3. Depenalisering (et mykere foreløpig mål).

I motsetning til Stensland forsøker Krajewski å definere hva disse kategoriene er: Hans intensjon med ”dekriminalisering” synes å være at narkotika besittelse formelt er en forbrytelse (fordi konvensjonene krever det), men at en instruksjon blir utstedt for aldri å tiltale noen for denne forbrytelsen (dvs. en de facto legalisering av besittelse til personlig bruk). Overraskende nok (gitt KKs sterke motstand mot narkotikakonvensjonene) konkluderer han med at det ikke er mulig å avkriminalisere ”dekriminalisering” da det ”går mot ånden i narkotikakonvensjonene”. Det som må skje i henhold til KK er at det må komme en revisjon av konvensjonene før et slikt skritt kan tas. Dette var altså en juridisk analyse fra en som ønsket å legalisere. Han definerte ”avkriminalisering” og konkluderte med at dette ville være i strid med konvensjonene. Hvilken definisjon og analyse er det Stensland baserer sin uttalelse på?

USYNLIGGJØR DE VIRKELIGE OFRENE

Wilkinsons uttalelse kan tyde på at såkalt ”rekreasjonsbruk”, som i stor utstrekning foretas av velstående og velutdannede mennesker på den nordlige halvkule, nå skal ses som en beskyttet og akseptert aktivitet, der alle brukere (narkotikaavhengige og ikke-avhengige) skal betraktes som ofre? Dette er en foruroligende utvidelse av oppfatningen om hvem som skal betraktes som et offer, og det usynliggjør alle dem som i dag anses å være ofre for vesentlig mer overbevisende sårbarheter og problemer enn å ha snuset en linje kokain på en fest blant rike mennesker i Oslo. Samtidig vil ulovlig narkotikaproduksjon og -handel, som ikke sjelden involverer mindre velstående og utdannede mennesker fra andre deler av verden, inkludert barn, fortsette å være svært kriminelle handlinger? Det var faktisk akkurat denne uoverensstemmelsen i ansvaret for narkotikaproblemet som tvang det globale samfunnet til å vedta artikkel 3: 2 i 1988s narkotikakonvensjon. Denne artikkelen forplikter utelukkende alle ratifikasjonsland (185 så langt) til å kriminalisere innehav for personlig bruk av illegale rusgifter som et middel for å dele byrden med det overordnede målet, å eliminere ulovlig narkotikabruk. Parallelt med dette ble ILO-konvensjon nr. 192 vedtatt, hvor det ble bestemt å anse barns involvering i narkotikaproduksjon og narkotikahandel som ”de mest utnyttende former for barnearbeid”.

I sitatene fra helse- og omsorgskomiteen foran er diskusjonen om dette sentrale prinsippet i internasjonal narkotikapolitikk utelatt – å eliminere fritidsbruk av illegale rusgifter. Er det hva ”den nye visjonen” handler om?

La oss et øyeblikk se på de overordnede målene som er formulert i internasjonale organer, med ulike ambisjoner: Internasjonale ”skadereduksjons”-organisasjoner var rasende da lederen for FN-organet UNAIDS, Michael Sidibe, i 2010 i et møte med en FN-medlemsstat uttalte at ”FN er imot ulovlig narkotikabruk”. Legaliseringsbevegelsen anså en slik uttalelse som uforenlig med ”skadereduksjonsfilosofien” siden den ”stigmatiserte narkotikabrukere (dvs. enhver narkotikabruker), både avhengige og rekreasjonsbrukere)”. Derfor skal FN ifølge denne logikken i framtiden være nøytral eller positiv til ulovlig narkotikabruk. De samme NGOene var veldig opptatt av å beskytte folk ”som ikke kan eller ikke vil slutte å bruke narkotika”. Skal dette nå være den overordnede politiske ledesnoren for Wilkinson og helse- og omsorgskomiteen? Narkotikabruk må beskyttes, ikke sant? Dette vil snu oss 180 grader vekk fra beskyttelsesforpliktelsen og barna i sentrum som framgår av barnekonvensjonen. Det vil være første gang i historien at en lovfestet eksplisitt menneskerettighet blir annulert.

Helse- og omsorgskomiteenes forslag om å basere narkotikapolitikken på begrepet ”skadereduksjon” medfører problemer. ”Harm reduction” er ikke nevnt i noen global traktat, og derfor mangler begrepet en juridisk definisjon. Det finnes heller ikke en globalt allment akseptert definisjon av ”skadereduksjon” i andre dokumenter. Man kan spørre: På hvilken måte er ”skadereduksjon”, til forskjell fra behandling og rehabilitering, nevnt i narkotikakonvensjonene? Siden det ikke er noen grunndefinisjon, virker en beslutning om å basere nasjonal narkotikapolitikk på ”skadereduksjon” som en antitese til evidensbasert politikkutvikling - det er noe som ikke kan måles siden det ikke er noen grunnleggende definisjon å måle det mot. Og dette har åpnet sluseportene for legaliseringsframstøt fra milliardærfinansierte organisasjoner, (som f.eks. i USA har vist seg å utøve utrolig sterk innflytelse på narkotikapolitikken) og som i Norge vil være en parodi på hva som burde være en egalitær og gjennomsiktig demokratisk prosess for å analysere og formulere narkotikapolitikken i Norge. Primær blant NGOene er Georges Soros’ “Open Socety” og Richard Bransons “Global Comission on Drug Policy”. Den egalitære demokratiske prosessen vil ha problemer med å konkurrere med en invitasjon til Bransons private paradisøy i Karibia og blande seg med de vakre og de rike, mens de blir undervist i Bransons syn på narkotikapolitikk og menneskerettigheter.

For noen år siden vedtok Stortinget FNs barnekonvensjon som norsk lov. Norge har samme rettssystem som Sverige og mange andre kontinentaleuropeiske land. Ratifiserte konvensjoner blir ført inn i eksisterende lovverk bit for bit, og ikke direkte vedtatt som en nasjonal lov (hverken CRC eller noen av de andre åtte globale menneskerettighetskonvensjonene kan brukes direkte av en dommer med mindre han/hun får lovgivende myndighet, noe som ville være strid med ideen om maktdeling). Den mest rasjonelle forklaringen på denne ekstraordinære behandlingen av barnekonvensjonen ser ut til å være et PR-kupp fra den norske regjeringen for å vise hvor engasjert Norge er i CRC, siden ingen av de andre 8 menneskerettskonvensjonene eksplisitt er blitt vedtatt som norsk lov.

På denne bakgrunn ser det ut til at hvis Stortingets helse- og omsorgskomite ikke har gjenomført en barnerettighetsanalyse, med artikkel 33 i sentrum, før de kom opp med forslaget om å ”avkriminalisere”, opptrer disse stortingsrepresentantene mot verdier de hevder å være tro mot.

Det enkle spørsmålet er: Vil Norge ha en narkotikapolitikk som setter barns rettigheter i sentrum, eller vil den være sentrert rundt interessene til voksne, rekreasjonelle narkotikabrukere?

Denne boken av Stephan Dahlgren og Roxana Stere påviser at FNs barnekonvensjon er det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er omtalt.

Hvis FNs narkotikakonvensjoner ikke hadde eksistert i sin nåværende form, måtte disse vært oppfunnet på nytt etter vedtakelsen av CRC i generalforsamlingen I 1989.

Ved å undergrave FNs narkotikakonvensjoner ser Norge ut til å gå i motsatt retning når det gjelder å gi barn speisell beskyttelse mot illegale rusgifter.

Ved å kreve avkriminalisering (eller legalisering) uttrykker de politiske myndighetene en vaklende forpliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekreasjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt.

FNs barnekonvensjon, artikkel 33: Vern mot narkotika og psykotrope stoffer «Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer».