”Dette 100-årsjubileet gir et kortfattet og enkelt budskap, det bemerkelsesverdige grunnlaget for en effektiv narkotikapolitikk, overlevert til oss i dag gjennom den varige visdommen til denne bemerkelsesverdige svenske psykiateren,” skrev Robert DuPont og Gerald Busch, amerikanske avhengighetsmedisinere, i en artikkel om Bejerots verk.
ROBERT L. DUPONT, MD
President, Institute for
Behaviour and Health, Inc.
Den første direktøren ved National Institute on Drug Abuse, NIDA. Drug Tzar nr. 2 i Det hvite hus.
GERALD BUSCH, MD / MPH
Assisterende professor og assisterende programdirektør ved Avdeling for avhengighetsmedisin, ved Institutt for psykiatri, Universitetet på Hawaii, John A. Burns School of Medicine.
EN SPÅDOM?
Ved 100-årsdagen for Nils Bejerots fødsel kan man bare forestille seg hvordan han kunne ha reflektert over tvillingpandemiene som har rammet det 21. århundres befolkning i USA og Europa, covid-19 og ruslidelser.
Selv om hans hovedkarriere var konsulterende psykiater ved Stockholms politiavdeling, studerte Dr. Bejerot epidemiologi og folkehelse ved London School of Hygiene and Tropical Medicine i 1963, og han kunne kanskje ha spådd at den juridiske forskrivning av 3.127.638.015 opiatresepter fra 2006 til 2019 i USA ville legge til rette for den nest største narkotikamisbrukepidemien i historien.
Mye av Bejerots innsikt kom fra intervjuer av flere tusen unge injiserende amfetaminmisbrukere i varetektsfengselet i Stockholm, og han bemerket:
”Effektene av sentralstimulerende midler er desidert mer kriminalitetsframkallende, siden selvtilliten øker ved høye doser og hemninger og dømmekraft reduseres.”
I løpet av den perioden ”legalforskrivningseksperimentet”1 varte, den sjenerøse forskrivningen av amfetamin og morfin til narkomane, observerte Bejerot at de tilsvarende og de samme reseptene spredte seg vidt ut på det svarte markedet, med beydelig sykdomsspredning til narkotikanaive kontakter som følge.
Han hadde på den tiden også merket seg at lignende eksperimenter i Amerika og England også hadde ugunstige utfall.
ET GODSTOG I FART
Man skulle tro at intravenøse narkotikabrukere ville være takknemlige når de ble reddet fra klørne til ulovlige narkotikahandlere, kostnadene ved å skaffe seg stoffene og de forferdelige helsekonsekvensene av fortsatt rusbruk.
Denne tilsynelatende rasjonelle forventningen tar ikke inn over seg at gjentatt rusmisbruk gir en vedvarende omorganisering av hjernens belønningssystem, slik at det å skaffe seg, bruke og komme seg etter effektene av stoffet fremstår som den høyeste prioriteten for den avhengige personen.
Bejerot forsto at avhengighet hadde hastigheten til et godstog i fart, ustoppelig med slike rasjonelle midler som tap av familie, venner, helse og sikkerhet.
Dr. Bejerot kunne kanskje ha spådd at den juridiske forskrivning av 3.127.638.015 opiatresepter fra 2006 til 2019 i USA ville legge til rette for den nest største narkotikamisbrukepidemien i historien.
Hans forståelse av avhengighet var like god eller bedre enn noen av dagens psykologer eller avhengighetsbehandlere, slik den er gjengitt i denne presise og humoristiske karakteristikken:
«Vanlig frivillig sykehusinnleggelse, når pasienten har rett til å forlate sykehuset når han ønsker det, reduserer ofte legens rolle til hotellresepsjonist: de rusavhengige kommer og blir for å hvile en stund; hvis maten er god og rommet hyggelig, kan han også forvente at gjestene kommer tilbake for korte besøk i fremtiden.»
OVERFØRING TIL NYE BRUKERE
Bejerots andre kritiske observasjon var at rusmiddelbruk spredte seg fra eksisterende brukere til nye brukere – ofte i ren entusiasme over narkotikaopplevelsen fra brukeren og nysgjerrighet fra ikke-brukeren – og derfor var en smittsom sykdom.
Han dokumenterte denne overføringsmåten hos sine pasienter i varetektsfengsel, innhentet informasjon om hvordan små grupper av avhengige individer kunne spre lidelsen til hundrevis og deretter tusenvis, og ga et eksempel på kontaktsporing av sykdomsoverføring i et utbrudd i England.
At kidnappingen av den avhengige hjernen gjør det vanskelig å komme seg bort fra ruslidelser, ga Bejerot støtet til hans tredje observasjon: nemlig at meningsfylt og vedvarende tvang fra strafferettssystemet kunne hjelpe mange avhengige mennesker til å bli rusfrie.
Bejerot erkjente at inngripen fra en lege, familiemedlemmer, venner og/eller arbeidsgivere kunne gi innflytelse mot den overveldende kraften til nevroplastiske endringer i hjernens belønningssystem, som i hovedsak overtar brukerens liv; men at strafferettssystemet til syvende og sist ofte var den endelige ugjennomtrengelige ”muren” som en avhengig person kan møte.
Forebygging krever erkjennelse av at rusforstyrrelser utløses av spredning fra person til person, med ungdomsbefolkningen som den mest sårbare.
TVANG OG MOTTVANG
Rusmisbruk utvikler seg med stadig mer fokus på å skaffe og tvangsbruke et stoff, ofte med å utelukke mange viktige dimensjoner ved livet. Mens hjernebelønningsmodellen forklarer hvorfor mennesker med rusforstyrrelser avleder ressursene sine for å skaffe medisiner, forklarer den ikke Bejerots banebrytende observasjon av overføring av sykdommen fra person til person. Tilfeller av rusforstyrrelser oppstår ikke spontant, som diabetes eller hypertensjon, såkalte ikke-smittsomme sykdommer.
Hjernebiologi og genetikk spiller viktige roller i utviklingen av en rusforstyrrelse. Imidlertid kan denne potensielt dødelige sykdommen fullstendig forebygges ved ikke å starte med rusbruk. Forebygging krever erkjennelse av at rusforstyrrelser utløses av spredning fra person til person, med ungdomsbefolkningen som den mest sårbare.
Narkotikaepidemien, som var ny og geografisk begrenset på Bejerots tid, har blitt verdensomspennende, med eksponentiell vekst, og blandingsbruk er en ny norm.
Det som startet som noen få landbruksbaserte stoffer – heroin, kokain, marihuana og alkohol – er nå for det meste syntetiske derivater, noe som gjør dem langt lettere å produsere og langt rimeligere.
Den sosiale toleransen for rusmiddelbruk over hele verden har økt de siste tiårene med legalisering av marihuana i flere stater og land, fører til en trend som til slutt vil omfatte mange flere, om ikke alle stoffer som pr. i dag er illegale.
FOLKEHELSEPOLITIKKEN MÅ TA HØYDE FOR BEJEROTS SYNSPUNKTER
Observasjonene, gjort av Bejerot i Sverige for flere tiår siden, er klart nødvendige i dag for å informere folkehelsepolitikken.
Hans iøynefallende observasjoner og folkehelseorienterte modell, hans forklaring av person-til-person-overføring av rusforstyrrelser, forblir ukjent og helt uintegrert i de rådende forestillingene om rusmiddelbruk. De vises hverken som en del av hjernesykdomsmodellen eller kriteriene i DSM-5s diagnosemanual.
For å anerkjenne effekten av denne manglende kunnskapsbiten, tenk på villskapen i coronaepidemien da den var på det verste – hva om forståelsen av overføring av sykdom fra person til person forsvant? Tenk deg i stedet at molekylærbiologien til viruset alene hadde forrang, og antivirale stoffer ble betraktet som den eneste folkehelsetilnærmingen.
Tiltak for å kontrollere sykdomsspredning ville da ikke bli vurdert, fordi forskningen og politikken utelukkende fokuserte på antivirale medisiner og overføring av dem til infiserte pasienter.
Dette scenariet gjenspeiler dagens narkotikapolitikk, som er helt uten Bejerots viktige bidrag om at vanedannende lidelser overføres fra en aktiv bruker til en nybegynner.
Bejerots 100-års bursdagsgave til verdens folk burde innbefatte hans gjennomtenkte tanker om sykdomsspredning, for at den globale narkotikapandemien ikke skal marsjere eksponentielt fremover.
Kampene han kjempet for 60 år siden fullføres i dag og i morgen. Dette 100-årsjubileet er et budskap i et nøtteskall, det bemerkelsesverdige grunnlaget for en effektiv narkotikapolitikk, levert til oss i dag gjennom den varige visdommen til denne framsta ende svenske psykiateren.
Oversatt av Knut T. Reinås
- Den svenska legalforskrivningen 1965–1967 var det program for legalforskrivning som fantes i i Stockholm fra april 1965 der man delte ut narkotika till misbrukere. Formålet var delvis medisinsk, men man argumenterte også for at programmet skulle stabilisere programdeltakernes sosiale situasjon.