Siden jeg i debatten med Lillevolden kun har nevnt begrepet ”nulltoleranse” i forbindelse med kamp mot opportunisme og liberalisme, og siden han i sitt siste innlegg beveger seg nokså langt vekk fra utgangspunktet, venstresidas narkotikapolitikk, tillater jeg meg å rette søkelyset mot den debatt og noen av de valg som venstresida står overfor.
Ottar Brox har en interessant kronikk om individuell frihet og kollektivt ansvar som to uforenlige posisjoner i narkotikadebatten i Klassekampen den 19. august (dessverre ikke lagt ut på nett av Klassekampen, men den kan leses på nett her: http://www.fmr.no/legalisering/brox-060902.html). Han hevder at om vi lar det være en privatsak om man vil bruke illegale rusgifter eller ikke, vil det også være det stoffbrukende individet som må bære konsekvensene av stoffbruken. Dersom man heller vil holde seg til velferdsstatsprinsippet om at ingen skal gå til grunne i fattigdom, sykdom eller stoffavhengighet (slik et stort antall stoffbrukere regelmessig gjør), selv om dette skyldes egne handlinger, må kollektivet ha rett og plikt til å forebygge og redusere frekvensen av slike handlinger.
Rett og plikt
Venstresida har alltid hevdet velferdsstatsprinsippet: ”Gjør din plikt og krev din rett”. Narkotikaliberalerne hevder stoffavhengiges rett til å få behandling og omsorg, men ser bort fra de kollektive forpliktelsene til å redusere stoffbruken. Tvert i mot, mange hevder sin egen rett til å røyke hasj og bruke partydop som de vil, og de stoffavhengiges rett til å fortsette med bruk, innehav, omsetning og import av narkotika, med stadig nyrekrutterte som en del av omkostningene.
Dersom de rettigheter man skal ha, er å bli tatt hånd om av kollektivet, ut av en uhåndterlig gatesituasjon, og bli hjulpet fram til et menneskeverdig og meningsfullt liv, bør plikten være å avstå fra atferd som kan føre en selv eller andre ut i slike situasjoner. Veien dit begynner med eksperimentering og bruk , og ender for alt for mange med en avhengighet som individet ikke selv kan mestre. Det er altså eksperimentering og rekreasjonell stoffbruk som utgjør grunnlaget for rekruttering av stoffavhengige. Alle stoffbrukere ender ikke opp som junkies, men nettopp derfor skapes også det inntrykket at litt bruk av hasj eller partydop er håndterlig. På kollektivt nivå er dette en illusjon, som opprettholdes av rekreasjonsbrukerne, som ofte blir skjebnesvanger, kanskje for dem selv, men i alle fall for mange andre.
Alle stoffbrukere påvirker andre med sin atferd. De som omgås hasjrøykere, er også mer tilbøyelige til å røyke hasj selv. Hasjrøykere som i tillegg selger til, eller deler stoff med andre, eller skriver hyllester i aviser eller på web-sider til hasjens pris, eller går i tog for ”fri hasj”, bidrar til ytterligere sosial og ideologisk akseptering av hasjbruken. Som det uten sammenligning mest utbredte illegale stoffet, er hasjen vanligvis også det stoffet som rekrutterer nye brukere inn i de illegale stoffenes sfære. Det blir derfor strategisk viktig for en reduksjon av narkotikaproblemet å få redusert bruken av cannabis i befolkningen. Dette er desto viktigere fordi bruken av hasj i seg selv innebærer skadevirkninger av helsemessig og psykisk art som klart svekker venstresidas evne til å mobilisere folk. Kanskje venstresida skulle begynne med å luke ut hasjliberalismen fra sine egne rekker.
Ottar Brox har et viktig poeng når han skriver: ” Hvis det er riktig at den politiske "venstresida" går inn for liberalisering, har vi enda en god forklaring på at den har tapt evnen til å påvirke samfunnsutviklinga. Da har partiene valgt ei linje som gjør omsorgsansvaret umulig å bære. For det kan vel ikke være slik at en kan skaffe seg noen velgere ved å gå inn for liberalisering, og noen andre ved å moralisere over mangelfulle bevilgninger til omsorg for misbrukerne?” Eller for å si det i klartekst: Å legalisere heroin i sprøyterom er et tiltak som undergraver kampen mot legalisering ellers. Sprøyterom er i praksis et bidrag til å vedlikeholde den ødeleggende praksis sprøytebrukere har. Venstresidevelgere, som ønsker kollektiv innsats mot narkotika, føler seg ikke tiltrukket av verken AP, SV eller Oslo RV i den saken.
En politikk for den akutte dagssituasjonen
De som i dag har avhengighetsproblemer og helseskader, må få tilbud som peker ut av den mest uverdige gatetilværelsen. Lavterskel helsetilbud, som Feltpleien i Oslo, er et skritt i riktig retning. Her kan også første skritt tas for en utredning og oppfølging av helsebehov og for en begynnende stabilisering. En bedret boligsituasjon er vesentlig, og det vil kreves en stor grad av oppfølging. Dette, i kombinasjon med lavterskel væresteder, med muligheter, for mat, dusj, klesvask, tilgang på strøjobber eller undervisning, og kanskje også en viss mulighet for metadon/Subutex, kan bidra til å stabilisere personen og få til nye rehabiliteringsframskritt.
Lov og orden
Politiet vil også i framtida måtte håndheve narkotikalovgivningen, stenge de åpne narkotikamarkedene og samarbeide med øvrige myndigheter om å få stoffavhengige inn i rehabilitering. Tyveri, ran, stoffsalg, tigging, vold og offentlig uorden kan ikke aksepteres, av stoffavhengige eller andre. Men stoffavhengige kan særbehandles av politiet ved å kanaliseres inn i lavterskel hjelpetiltak, eller ved omfattende lovbrudd, til alternativ soning i institusjon. Ved en klar holdning mot spredning og bruk av narkotika, og ved innsats for forebygging, behandling, livreddende tiltak og lov og orden i narkotikaspørsmål, kan venstresida gjenvinne noe av sin troverdighet i narkotikaspørsmål.