Utspillene kommer fra mange ulike hold. Men felles for dem er at argumentene gjenspeiler en internasjonal debatt om narkotikareform.
Hovedbudskapet i den internasjonale debatten er at krigen mot narkotika har feilet. Det nåværende kontrollregimet har ikke klart å demme opp for framveksten av narkotika, og den fåfengte kampen har medført store utgifter og mye menneskelig lidelse. I Norge hører vi et ekko av dette i påstanden om at norsk narkotikapolitikk er mislykket.
Bidragsyterne i debatten favner alt fra grupper som mener at hasj i hovedsak er et gode til folk som har tvilt seg fram til at et legalt, men regulert narkotikamarked er å foretrekke framfor dagens forbudsregime. De omfatter grupper som jobber med demokrati og menneskerettigheter, organisert kriminalitet, sosial rettferdighet, brukerrettigheter, HIV/AIDS-forebygging, medikamentassistert behandling og skadereduksjon. Forskere, politikere og samfunnsdebattanter har engasjert seg for å reformere narkotikakonvensjonene.
En internasjonal legaliseringsbevegelse?
Det er litt lettvint å betegne dette som en legaliseringsbevegelse. En lang rekke organisasjoner og stiftelser med ulike formål og nedslagsfelt har engasjert seg i kampen for narkotikareform. Det er antakelig snarere enn løs allianse av mer eller mindre koordinerte aktører enn en reell bevegelse. Det er imidlertid ikke til å komme forbi at et fåtall aktører er svært sentrale i organiseringen av debatten, i meningsproduksjon og i påvirkningsarbeid.
Globalt er det spesielt International Drug Policy Consortium (IDPC) som har gjort seg gjeldende de siste årene. I USA har The Drug Policy Alliance (DPA) vært toneangivende. The Beckley Foundation har knyttet til seg flere tunge rusgiftforskere som rådgivere og rapportforfattere. I tillegg kommer en lang rekke regionale og nasjonale organisasjoner, samt institusjoner og stiftelser med ulike formål som i forskjellig grad tangerer narkotikapolitikken.
Både IDPC og DPA er finansiert av finansmagnaten George Soros’ veldedige stiftelse The Open Society Institute. En annen finansmann, Peter Lewis, har også bidratt med store beløp, blant annet til Marijuana Policy Project, som jobber for medisinsk marijuana og legalisering av cannabis. Virgin-gründeren Richard Branson er en tredje finanskjendis som har engasjert seg for narkotikareform.
Aktører som IDPC og DPA har vært aktive i å bygge allianser, produsere rapporter og bøker, arrangere seminarer og levere premisser bl.a. i EU- og FN-fora. I tillegg har de drevet langsiktig påvirkningsarbeid overfor politikere og beslutningstakere. Lederen for DPA, Ethan Nadelmann, var i Oslo i fjor høst, og han kunne fortelle at han i en årrekke har arbeidet med tidligere og nåværende politikere i Latin-Amerika.
Kommisjoner og kommisjonærer
Blant de mest vellykkede fruktene av dette arbeidet har vært etableringene først av den latinamerikanske narkotika- og demokratikommisjonen, som omfatter en gruppe forhenværende latinamerikanske ledere, og senere den såkalte globale narkotikakommisjonen, som blant annet også teller Thorvald Stoltenberg.
Begge disse kommisjonene er støttet av de allerede nevnte IDPC og DPA. De fem konsulentene som står bak den globale kommisjonens rapport har tette bånd til George Soros, sekretariatsmedlemmene er knyttet til institusjoner som mottar penger fra Soros, og kommisjonenes arbeid er finansiert av The Open Society Institute.
Selv om den globale kommisjonens rapport på mange måter er et partsinnlegg, skaper navnet inntrykk av at det dreier seg om et offisielt dokument. En kommisjon nedsettes vanligvis av myndighetene for å granske et bestemt tema, og en global kommisjon forbindes gjerne med FN. At tidligere FN-generalsekretær Kofi Annan er blant kommisjonsmedlemmene styrker dette inntrykket. Kommisjonenes medlemmer inkluderer en rekke dignitærer, tidligere politikere, kulturpersonligheter og næringslivstopper. Deres kjendisstatus bidrar ytterligere til oppmerksomhet om budskapene som kommer fra kommisjonen.
Fra reform til hva?
Målet om å reformere narkotikalovgivningen er vagt, og antakelig skjuler det at aktørene på legaliseringssiden langt fra er enige om hvordan et nytt reformert regime skal se ut. Sentrale aktører har imidlertid tatt til orde for:
- legalisering av cannabis
- avkriminalisering/legalisering av andre narkotiske stoffer
- utbygging av skadereduksjonstiltak og heroinutdeling.
Reformtilhengernes paradeeksempel på hvordan en alternativ narkotikapolitikk kan se ut, er for tiden Portugal, slik Nederland var det for et tiår siden. Noe av bakgrunnen for denne entusiasmen var en rapport fra den liberalistiske amerikanske tenketanken Cato institute (som bl.a. støttes av allerede nevnte Open Society Foundations og Marijuana Policy Project) som erklærte Portugals avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika som en rungende suksess.
Portugal har strengt tatt ikke legalisert cannabis, bare avkriminalisert bruk og besittelse. Mange argumenterer imidlertid for å regulere cannabis på samme måte som man regulerer alkohol, men i de fleste tilfeller må detaljene i dette reguleringsregimet vente til etter at narkotikareformen er gjennomført. Det er med andre ord uklart hvordan reguleringen av narkotikaomsetningen skal se ut, om pris og tilgjengelighet skal reguleres, om det skal innføres aldersgrenser og restriksjoner på markedsføring, om det skal være lov å dyrke cannabis til eget bruk, om man skal legalisere alle stoffer eller bare cannabis og hvordan de konkrete reguleringene skal håndheves for å unngå at «krigen mot narkotika» bare fortsetter i ny forkledning
Konstruktiv kritikk
«Legaliseringsbevegelsen» fremmer ofte hardtslående kritikk mot FN-konvensjonene om narkotika og det de ynder å kalle «the war on drugs». Ett av målene er å løse opp på FN-konvensjonene – enten ved at land utfordrer eller trer ut av konvensjonene, eller gjennom reforhandling.
Gyldigheten av argumentene som fremsettes i debatten må naturligvis vurderes uavhengig av hvem som fremmer dem eller hvem som finansierer dem. Og noe av kritikken er berettiget. Selv tilhengerne av et fortsatt forbud mot narkotika bør erkjenne at kontrollregimet har omkostninger for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Det er heller ingen grunn til å forsvare drakoniske straffer for narkotikakriminalitet eller overgrep mot brukere.
Det er positivt at det er en stadig debatt om hvordan FN-konvensjonene håndheves og hvordan verdenssamfunnet best kan samarbeide for å begrense skadene av narkotika innenfor rammene av de foreliggende avtalene. Da må også utfordringene belyses.
Narkotikapolitikken vil alltid være en avveining mellom motstridende hensyn og en kontinuerlig lærings- og utviklingsprosess. Det er synd om de som ønsker å forkaste FN-konvensjonene får monopol på den debatten.
