Tidsskriftet RUSFRI

Virkningene av rasjonalisering og sentralisering i rusgiftpolitisk sammenheng

Rasjonalisering og omstrukturering fører til at mange innafor EF-landa må skifte arbeidsplasser og bosteder. I Mork-utvalget (statlig utvalg for å utrede helsemessige og sosialpolitiske konsekvenser av norsk EF-medlemskap, ledet av Thorbjørn Mork. Red.) si innstilling er det opplyst at prognosene for den kommende tiårsperioden tilsier at det vil komme til å dreie seg om omlag 10 prosent av den totale befolkninga innafor EF-landa. Det blir videre sagt at "ved norsk medlemskap i EF kan en ikke se bort fra forsert strukturendring og rasjonaliseringstiltak også på norske arbeidsplasser". Morkutvalget sier også at den strukturendringa som skjer i næringslivet har ført til økt sentralisering av arbeidsplassene. Det kan være interessant å se litt på de virkningene dette har for rusgiftproblema.

En undersøkelse som forskningssjef Sverre Brun Gulbrandsen ved Norsk Institutt for Alkoholforskning har gjennomført i perioden 1962-1968 viser at inflyttere på et nytt sted tar opp de rådende drikkevaner på det nye stedet. Disse erstatter ikke de de hadde fra før, men kommer i tillegg til dem. Aktuelle drikkesituasjoner vil også øke, og sjøl om forbruket ved hver drikkesituasjon går noe ned, vil totalforbruket gå betydelig opp. Dette fører igjen til større risiko for skade og/eller avhengighet. Ifølge undersøkelsen har også sentraliseringa ført til en betydelig økning av antallet alkoholbrukere i Norge.

Også når det gjelder de andre former for narkotika vil den forserte økningen av sentralisering føre med seg et høgre forbruk. Alt idag ser en at ungdom i forstedene til Oslo lett kommer i kontakt med narkotika. Ved stadig å presse fleire folk inn på et begrensa område, slik som er tilfelle ved ei sentralisering, blir også faren for narkotikaepidemier større.

Ulike drikkemønster og innstilling til alkohol i EF-landa og Norge

En bør også i denne sammenhengen se på de ulike drikkemønster og forskjellen i innstillinga til alkohol i EF-landa og Norge. Myndighetene og de folkevalgte organ ser på alkohol på en totalt forskjellig måte fra det en gjør i Norge. Dette gjenspeiler seg i at f.eks. øl blir sett på som en industrivare og derfor ikke skal underlegges de samme restriksjoner som vin og brennevin. Videre er det en svært stor grad av liberal omsetning, også av vin og brennevin, som bl.a. gir seg utslag i salg av disse drikkesortene i matvareforretninger. Det beste eksemplet på den store forskjellen i synet på betydningen av en god alkoholpolitikk var da den norske forhandlingsdelegasjonen i Brüssel presenterte den norske edruskapslovgivninga. De ble møtt med hånlatter. På grunn av det store skillet i synet på alkohol og alkoholpolitikk mellom EF-landa og Norge, er det grunn til å rekne med et sterkt press fra EF-landa for at vi skal liberalisere vår alkohollovgivning for ikke å forskyve konkurranseforholdet. Økt markedsføring vil gi fleire skjenkesteder og salgssteder for alkoholholdige drikker, et høgre totalkonsum og dermed et høgre skadenivå.

Totalkonsumet og skadenivået følger hverandre nesten lovmessig. Dette er også resultatet i EF-landa - de har til dels et svært høgt alkoholkonsum og også et svært høgt skadenivå, til tross for at de ikke innrømmer det. Hvor lenge kan vi motså et press fra de øvrige medlemslanda? Det behandlingstilbudet vi har i landet i dag er svært mangelfullt. Er vi istand til å ta imot en økning av problemet og samtidig bygge ut kurheimer i takt med disse? Hvordan stemmer dette med norsk edruskapspolitikk og prinsippene som den bygger på ; å forebygge framfor å behandle?

Omstillingsproblemer som nytt arbeid og nye boligforhold fører med seg er ofte både mentalt og sosialt krevende. Ofte gir dette seg utslag i problemer på arbeidsplassen og i arbeidstakernes sosiale miljø. Det er gjerne disse menneskene som, på grunn av konstruerte behov for flukt, med alkohol som eneste fluktmiddel, får alkoholproblemer. I samband med arbeidsskifte og de problemer som dette fører med seg, er det fra EFs side oppretta et sosialfond som en skulle tru ville lette de ulike sosiale problemer som oppstår. I stedet tjener også dette fondet sin del av tendensen. Det nyttes til omskolering og flytting av arbeidstakere, slik at næringslivets behov for omstilling blir dekt. Fra fondet blei oppretta til 1970 er det blitt brukt ca. 1 milliard kroner til yrkesopplæring og ca. 60 millioner til flyttetilskott. Fondet nyttes altså bare som en krisehjelp for industrien og ikke som noe egentlig sosialfond for de menneskene det gjelder. Også den øvrige sosialpolitikken er mangelfull og basert på å avhjelpe krisesituasjoner som bl.a. rasjonalisering og sentralisering fører med seg. Men det er langs disse tankebaner sosialpolitikken i EF går. Den tar i stor grad sikte på å avhjelpe akutte problemer uten å ville prøve å forhindre at disse problema oppstår.

Det hevdes at dette er noe som ikke har med EF å gjøre. Dette er ting som skjer og vil skje. En slik påstand er ikke bare en fallitterklæring - den er også i bunn og grunn asosial. Ved å gå inn for EF og underlegge oss den sterke økonomiske politikken der, vil vi være nesten hjelpeløse overfor å stoppe den utvikling som er igang. Ved å slutte seg sammen med nasjoner som setter økonomisk vekst for enhver pris som mål for sin politikk, nasjoner som vil ha vekst på bekostning av menneskers trivsel og trygghet, vil vi bare bidra til å øke rasjonaliseringstendensene og omstruktureringa, vi vil bare bidra til å øke sentraliseringstendensene med sosiale problem og rusgiftproblem som følge.