Tidsskriftet RUSFRI

Jeg har studert dopingfenomenet i samfunnsvitenskapelig kontekst siden 1991, tok en doktorgrad i 1997 og har jobbet med andre prosjekter siden. Har også jobbet med tema i forvaltning og informasjonssammenheng, forteller Bjørn Barland til Mot Rusgift. Han betegner doping som å bruke medisiner på en ikke medisinsk måte. Noe som vanskelig kan kalles annet enn misbruk. Hvilket er kjernen i problemet. Vi har et misbruksproblem som er i ferd med å få proporsjoner som kan bli vanskelig å håndtere i samfunnet.

Hvor utbredt vil du si at doping er i Norge i dag?

– I de omfangsundersøkelsene som har kommet er det alt fra 1,2 til fire prosent. I Norge er det nok mindre, men det er stor usikkerhet knyttet til disse omfangsundersøkelsene. 
– Men kan vi da stole på disse undersøkelsene?
– Ja og nei, svarer Barland. Ja fordi de lander på de samme tallene, nei fordi vi vet at måling av fenomener som doping ved hjelp av spørreundersøkelser fort kan være misvisende i begge retninger. Her strides de lærde.

Skremmende tall

Om vi kan forutsette at de er riktige, er tallene Bjørn Barland trekker opp høye nok. Spørsmålet blir hvem som egentlig står for mesteparten av denne bruken.  I hvilke miljøer er det vi finner bruk av anabole og androgene steroider, AAS?

Bjørn Barland er kort, konsis og relativt definitiv i sitt svar. Og han bekrefter mytebildet mer enn vi trodde. For de vanligste brukerne er menn mellom 18-26 år som trener på helsestudio. Denne bransjen har tydeligvis en utfordring.

– Når det nå er klart at det klassiske problemet med unge menn på helsestudio viser seg å stemme, kan man like fullt se noen sammenhenger mellom utbredelsen av doping og utbredelsen av legale og illegale rusgifter?

– Ja, de som oppgir å bruke doping er overrepresentert når det gjelder bruk av andre illegale stoffer, svarer Barland. Det er i sannhet en underlig situasjon, ettersom man skulle tro at hele poenget med å bruke doping ville være å få kroppslige synbare resultater. Men man bør ikke være ekspert for å forstå at bruk av andre gifter meget vel kan motvirke resultatene som ønskes av dopingbrukeren.

– Er det grunn til å tro at det er en så stor irrasjonalitet som dette kan tyde på blant brukere av allehånde dopingmidler? 

– Ja og nei. Mange avrusningsanstalter og behandlingskollektiv opplever at tidligere stoffbrukere ønsker å trene opp kroppen etter langvarig narkotikabruk (amfetamin). Poenget er å ta igjen og få et utseende som ikke stigmatiserer narkotikabruken. Økt muskelmasse. Det spennende spørsmålet er om dette er irrasjonelt? 
– La oss ta fatt i en annen myte. Kan det påvises sammenhenger mellom bruk av AAS og vold, aggresjon, kriminalitet?
– Hva vi kan slå fast er at AAS er aggresjonsfremmende. Det er jo derfor de ble ”funnet opp” og brukt i perioden 1935-1950. Men en forskningsmessig konklusjon på sammenhengen mellom vold og AAS har vi ikke, bare tendenser og rapporteringer. Forskning på dette på mennesker vil ikke være mulig.

– ”Funnet opp” og brukt? Til hva?
– I utgangspunktet var all forskning rundt det mannlige kjønnshormonet noe som ble bedrevet i streben etter å finne ”ungdomskilden”. Det var tidlig klart at dette gav en forbedring i det virile og ungdommelige. Det ble også klart at det ga en aggresjonsøkning. I 1935 klarte de å framstille underderivater av testosteron, anabole steroider. Dette ble gitt til tyske soldater under krigen for å øke aggresjonen, men også for å korte ned skadetiden. Først inn mot 1950-tallet kom dette inn i idretten.

Psykiske forstyrrelser

– Men hva med AAS og psykiske forstyrrelser? Er det noen sammenhenger her?

– Ja her er det åpenbare sammenhenger, men igjen mangler det vitenskaplig dokumentasjon, grunnet doseringer osv. Det blir som med spørsmålet om vold og aggresjon. Det blir etisk sett umulig å komme frem til forskningsmessige holdbare svar på dette spørsmålet.

Fra et forskningsståsted er det tydeligvis ikke så enkelt å finne definitive svar på mange av utfordringene rundt doping. Man måtte i så fall gjøre ting som etisk sett blir helt umulig, som at folk ble testet uten å vite det osv. Men vet forskningen hvordan ungdom rekrutteres inn i bruk av AAS, og hva er motivet for å bruke dopingmidler? Mot Rusgift stiller spørsmålet, vel vitende om at man også i dette kan få utfordringer som forsker. Man kan intervjue folk i miljøet, og man kan se på sammenhenger eller mangel på slike mellom hva de enkelte sier. Men man kan vanskelig bli en del av miljøet for å se tingene med egne øyne. Det blir derfor på et kvalifisert synsenivå når Barland også svarer på dette.

– På individ- og mikronivå tror jeg vi må se på tradisjonelle mekanismer som vi har i forhold til marginalitet, drop-out osv. I et større perspektiv finner vi forklaringer i den globale kroppskulturen, svarer han og viser til at kravet til, og ønsket om en kropp som peker mot den samfunnsmessig riktige, er sentralt. Det å bli verdsatt i en sammenheng som samfunnet holder opp som ideell, blir et mål. Vi lever i en svært kroppsfokusert kultur, og mediene har et stort ansvar for mye av dette.

Fra Internett og Øst-Europa

– Før vi avslutter, Barland, hvor kommer disse dopingmidlene fra? Hvordan får brukerne egentlig tak i dem?
– Svaret her er ikke så vanskelig; via Internett og fra tidligere Øst-Europa. Slik har det lenge vært, men nå er det fra mange ulike land, forteller Barland. Han arbeider nå mye med forebygging av dopingbruk. Dette er en hovedutfordring, slik han ser det. Han forteller at et stort forskningsprosjekt knyttet til forebygging er under utvikling. Det er vel ikke for mye å anta at det vil komme til å ligge mye interessant informasjon til fremtidige artikler i kjølvannet av dette prosjektet. Mot Rusgift ønsker Bjørn Barland og hans team lykke til med det nye forskningsprosjektet.

Oversikt over undersøkelser som kartlegger utbredelse av AAS-bruk i tre land, menn og kvinner

Kilde: Bjørn Barland