Så pen du var med de brillene! De bør du bruke hele tiden, sier Anne-Karin (46). Hun har tatt seg en pause fra jobben for å snakke med meg på Stortorgets Gjestgiveri. - Det var godt å ta en pause nå egentlig. Hun tar seg til korsryggen og forteller om en prolaps hun aldri klarer å bli helt kvitt.

Anne-Karin er mor til to barn og stolt bestemor til en jente på snart 6 år. Barnebarnet får hun imidlertid ikke se. Datteren hennes har brutt all kontakt og lar henne ikke se barnebarnet lengre.

Spennende å prøve dop

Det startet med hasj i syvende klasse. Anne-Karin var 13 år og syntes det var spennende å prøve. Sammen med en gjeng på 30-40 stykker pleide hun å henge på Oppsal skole. Det var med samme gjengen hun testet ut hasj tidlig i ungdomsåra. De fortsatte med dette lenge, men etter et par år trengte de mer. – En kompis av meg kjente en som deala morfin, og han inviterte oss hjem til seg. Jeg husker han tok frem et digert speil og en stor haug med hvitt pulver. Bare forsyn dere, sa han. Jeg turte ikke prøve den gangen, men det tok ikke lang tid før nysgjerrigheten tok overhånd. Vi var fire-fem stykker som tok morfin da. Alle sammen sovna vi utenfor Stortinget, erindrer hun mens hun titter ned i koppen med kaffe latte.

Det var ikke så lett å vite hva som kunne skje med kroppen den gangen Anne-Karin begynte å bruke stoff. Det var ikke noe internett og heller ikke tv-programmer om Hollywood stjerner på kjøret. På ungdomsskolen hadde de en time hvor noen kom inn med en koffert med forskjellige stoffer i. Det var alt de lærte om dop.

Morfin og heroin

Morfinen ble etter hvert en vane, men snart skulle også den bli byttet ut med sterkere saker. På slutten av 70-tallet fant heroinet veien fra Tyrkia og inn i Tigerstaden.
– De kalte det for tyrkisk heroin og det kom i sånne reagensrør med propp på toppen. Vi var flere som gikk sammen og spleisa på et rør. 2000 kroner kosta det, skikkelig dyrt! Jeg var 17 år da jeg satte jomfruskuddet. Vi var en gjeng som gjorde det hjemme hos meg mens foreldrene mine var borte. To av oss tok overdose.

Jomfruskuddet til Anne-Karin ble satt på en fredag. Etter to dager våknet hun opp igjen, noe som var mer flaks enn forstand. Det kunne fort ha blitt både første og siste skudd.

Hasj, heroin og brekk

Anne-Karin begynner etter hvert på kokkeskolen. Hun fortsetter med både heroin og hasj. Det er dyre ting hun velger å ruse seg på og behovet for penger blir større og større. En bekjent fra familiens hytte på Nesset tar henne med på det første hyttebrekket. De har en fast kjøper av tjuvgodset som gir 15 000 per hytte. De ble aldri tatt. Ikke for hytteinnbrudd i hvertfall.

Flere år går forbi på denne måten. Med skole, innbrudd og dop. Men så møter hun en mann. Hun forelsker seg, men får fort klar beskjed om å velge enten dopet eller han. Anne-Karin velger etter hjertet og går gjennom en stein tøff avrusning. – Det var ikke sånn at man kunne gå å få metadon den gangen. Jeg låste meg rett og slett inne på jenterommet. Der lå jeg i 14 dager med en bøtte ved siden av meg. Abstinenser og magasjuke, det var et sant helvete! Jeg orket verken spise eller gå ut av senga den perioden, men jeg ble nykter.

Greide ikke å slutte med hasjen

Anne-Karin fikk mannen og etter to år ble de tre. Men dette skjedde heller ikke uten dramatikk. For selv om hun var uten heroin hadde hun ikke klart å slutte med hasjen, noe som resulterte i et sykehusopphold på samme avdeling som de sterkt sinnslidende pasientene.

Familien på tre ble snart til fire og et par år senere ble det unge kjæresteparet mann og kone. Dessverre tok rusgiftavhengigheten over for dem begge og da barna var syv og ti flyttet mannen fra Anne-Karin. Barna ble med på lasset. – Det er det absolutt verste jeg har opplevd! Jeg følte at jeg ikke lenger hadde noe å leve for og stoffbruken tok mer og mer over livet mitt. Jeg kom skikkelig på heroinkjøret og stjal merkeklær som jeg solgte videre for å finansiere bruken.

Sykdom og nedtur

Slik fortsetter det. Anne-Karin selger de dyre klærne videre for en tredjedel av hva de koster i butikken, det er mange som vil kjøpe. Alt fra gatas løse fugler til husmødre som kjenner motepresset til barna på kroppen. Men hun blir tatt, opptil flere ganger. Og som om ikke det var nok blir hun etter hvert alvorlig syk. I 1999 setter Anne-Karin et skudd som skader kroppen hennes mer enn vanlig. – Armen min var helt ødelagt! Jeg husker det gjorde så vondt at jeg stod og grein i stua til mora mi.

Anne-Karin ble lagt direkte inn på akuttavdelingen ved Aker sykehus. Legene finner den kjøttetende bakterien streptokokk-A, og det er kun med et skrik at hun får beholde armen. Bakterien spiste seg helt inn til benet og det skulle ni smertefulle operasjoner til for å unngå amputasjon. Armen er fremdeles svak i dag. Arrene er store og tydelige og flere steder kan man tydelig se benet. Kjøttet utenpå ble spist opp av den glupske bakterien.

Livet på gata

Livet fortsetter utenfor sykehuset, men selv om hun får beholde armen, er ikke livet lett. Heroin, og i blant tabletter, skal skaffes til veie og som uføretrygdet er det ikke mange måter å få endene til å møtes. Anne-Karin selger etter hvert både dop og sin egen kropp. I 2003 begynner hun å trekke på strøket. – Det var helt for jævlig! Jeg visste aldri når telefonen kunne ringe og de fleste kundene ble med hjem til meg. Jeg måtte legge til side alle følelser og til slutt knakk jeg helt sammen. Heldigvis fikk jeg hjelp til å komme ut av det. Det er jeg evig takknemmelig for.

Anne-Karin forteller om svært vanskelige ting, men blikket viker aldri. Stemmen er klar og tydelig. Omtrent som i en dubbet film kommer det klar lyd ut av en munn, samtidig som lyden og ansiktet ikke helt passer sammen.

Soner med fotlenke

Over tiden har det etter hvert blitt både bøter og flere fengselsstraffer. Men ingen lengre enn 30 dager. Når jeg møter henne soner hun en heroindom fra i fjor våres. Hun strekker leggen ut og peker på ankelen. – Det er veldig deilig å kunne sone ute. Jeg har en sånn lenke på foten bare og kan egentlig gjøre som jeg vil, forteller hun, men blir straks avbrutt av en voldsom og kraftig kvinnestemme. Christina Aguilera synger ut av lommen på thermodressen hun har på seg. En kompis ringer og spør om de skal ta følge hjem når arbeidsdagen er over. – Det er hyggelig å ha litt arbeidsmiljø.

Stoffri i tre måneder

I dag har Anne-Karin vært stoffri i tre måneder og har mer motivasjon enn noen sinne. Jobben hennes som =Oslo (erlik Oslo)-selger holder henne oppe. Det gjør godt å tjene penger på lovlig vis. – Jeg hadde aldri trodd jeg skulle selge =Oslo, men det er en fantastisk jobb. Og de som jobber i butikken er utrolig flinke og hyggelige. De hjelper oss med alt, og gjør det helt frivillig.

Etter at stoffavhengigheten er lagt på hylla etter 33 års stoffbruk, kan Anne-Karin endelig bruke penger på andre ting. Når trygda kommer bærer det gjerne rett på shopping. – Jeg kjøpte akkurat en sånn skjorte-kjole på Hennes&Mauritz. Og ny veske og lommebok. Jeg synes det er gøy å kjøpe fine ting, og her om dagen fikk jeg kjøpt tilbake gullet mitt fra stampen (lånekontor som tar imot verdisaker mot kontanter). Hun viser meg fornøyd ringer og armbånd i skinnende gull. Livet går mye bedre for Anne-Karin nå, og hun har fremdeles ikke sluttet å drømme. – En stor drøm hadde vært å få bli kokk på en båt. Hadde armen holdt, ville jeg kanskje forsøkt å få praksis som det, men det er nok vanskelig nå.

Begynn aldri med dop

Vi har sittet og snakket i godt over en time, en time som har flydd raskere forbi enn de vanligvis gjør. Anne-Karin skal ut å selge flere blader før arbeidsdagen ender, men hun har allikevel noen gode råd og komme med på slutten:. ”Begynn aldri med dop. Og pass deg for mannfolka”