I høve 100-årsjubileet
for unionsoppløysinga i 1905, er det fleire som set situasjonen for dei
frivillige organisasjonane på dagsorden. Det er svært positivt. Då er det
samtidig og grunn til å minne om den sentrale rolla edruskapsorganisasjonane har
spela i demokratiutviklinga i landet.
Ei folkerørsle
For 100 år
sidan var edruskapsrørsla den største folkerørsla i landet, og det var ei rørsle
i kraftig vekst, både samla sett og i mangfold, med ca 250 000 medlemmar rundt
1920. I rørsla var Det norske totalavholdsselskap (DNT) og IOGT (Den
internasjonale godtemplarordenen) dei største organisasjonane, inspirert frå USA
og England, og etablerte i Noreg i 1859 og 1878. Måteholdsrørsla på 1840-talet,
og seinare totalavholdsrørsla, kom til i tidleg fase av organisasjonsveksten i
landet, saman med dei kristne organisasjonane (jf misjons-organisasjonane),
fagrørsla og dei politiske partia (frå 1870-80-talet) og norskdomsrørsla (m.a.
ungdomslaga og målrørsla). Edruskapsrørsla fekk sterk framgang frå 1880-talet,
då det også vart etablert god kontakt mellom edruskapsrørsla og dei kristne
organisasjonane. Og rundt 1900 kom fleire nye edruskapsorganisasjonar, t.d.
Norsk Jernbane-Avholdsforbund (1893), Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund
(NSUA) frå 1904 og Blå Kors frå 1906.
Kvinnesak
Ei viktig årsak til
framgangen for edruskapsorganisasjonane var koplinga til krava om større rettar
for kvinnene. På 1880-talet kom dei første kvinnesaksforeiningane, og det var
stor strid i DNT om kvinnene kunne ha sentrale tillitsverv i organisasjonen.
Striden førte m. a. til at sterke kvinner marsjerte ut og danna Norske Kvinners
Totalavholdsselskap, som vi i dag kjenner under namnet Kvite Band, og som også
er del av ein internasjonal organisasjon, stifta i USA. Kvinner som Ida Wedel
Jarlsberg og Elisabeth Edland markerte seg sterkt i samfunnsdebatten mot
prostitusjon og for edruskap. I striden om brennevinssamlaga på 1890-talet fekk
kvinnene for første gang stemmerett, og det var eit sterkt strategisk grep frå
den sentrale venstrepolitikaren og edruskapsleiaren Sven Aarrestad for å gje
større tyngde til dei restriktive kreftene i kampen om alkoholen. Det var
kvinnene og barna som i særleg grad vart ramma når alkoholen hadde stort rom i
arbeidslivet og i lokalsamfunna. I lange periodar har kvinnene utgjort
fleirtalet av dei vaksne medlemmane i edruskapsrørsla.
Arbeidarrørsla
Også arbeidarrørsla såg at alkoholen var ei
hindring for vekst og framgang for arbeidarane. "En tenkende arbeider drikker
ikke, en drikkende arbeider tenker ikke", heitte det fyndig i parolar, og det
vart også stifta spesielle avholdsorganisasjonar innanfor arbeidarrørsla. I tida
rundt 1905 arbeidde både edruskapsrørsla og store delar av arbeidarrørsla og dei
kristne organisasjonane for å fremme edruskap i befolkninga. På samme måte som
regjeringa i dag i si nettopp framlagte utviklingsmelding om barn og unge i sør
peikar på rusproblema som ei vesentleg hindring for helse, utvikling og
velstand, fungerte kampen mot alkoholen og for edruskapen i Norge rundt 1905.
Kampen var ikkje eit mål i seg sjølv, men eit viktig virkemiddel for både
sosial, økonomisk og demokratisk framgang i landet.
Skole i
organisasjonsarbeid
I mellomkrigsåra og lenge etter siste krig vart det
sagt at edruskapsrørsla var overrepresentert i styre og stell, både i
kommunestyre og på Stortinget. Og det er ingen tvil om at svært mange sentrale
norske politikarar har hatt sin bakgrunn i eller tilknytning til
edruskapsrørsla, slike som t.d. Oscar Nissen, Sven Aarrestad, Martin Tranmæl,
Jakob Pettersen, Bergfrid Fjose og Guttorm Hansen. På det meste var t.d. over
halvparten av stortingspolitikarane medlemmer av Stortingets Avholdsgruppe. Men
det heng sjølvsagt først og fremst saman med at aktivt medlemsskap i
edruskapsrørsla samtidig også var ein svært god skole i demokrati. Det var ein
skole i vanleg organisasjonsarbeid med taleteknikk, møteleiing, referatskriving,
voterings-reglar etc, og samtidig også ei skolering i og oppfordring til
engasjement og ansvar i viktige samfunnsspørsmål. I tillegg har edruskapsrørsla
heile tida vore ei kulturrørsle, med stor vekt på studie- og skoleringsarbeid,
kulturaktivitetar (t.d. sang, musikk, litteratur , teater), barne- og
ungdomsarbeid, etablering av rusomsorg, og drift av rusfrie møte- og
samlingsstader (møtelokale, hytter, kafear, campingplasser
etc).
Pusteproblem
Det frivillige organisasjonslivet synest i dag å
bli høgare verdsett igjen - samtidig som vi ser at store delar av dei frivillige
organisasjonane - og med det demokratiet - har "pusteproblem." Det rammar oss
alle om dei frivillige og demokratiske organisasjonane, innanfor t.d. helse og
omsorg, barne- og ungdomsarbeid, kultur eller politikk, ikkje greier konkurrere
med t.d. vinklubbane eller supporterklubbane for ulike fotballag, og dei
politiske partia berre rekrutterer "broilarar" som er dyrka fram innanfor eige
parti. Dei frivillige organisasjonane skal ikkje vere handtlangarar for nærsynte
politikarar og fattige rådmenn, men samle og utvikle interesserte
samfunnsborgarar som har "kollektiv forstand" og ser verdien både for seg sjølv
og fellesskapet av å bidra med supplerande eller alternative synspunkt til
trygge, livsglade, berekraftige og fargerike lokalsamfunn. I den samanhengen er
rusmidla - både alkohol og narkotika - i stor grad sløvande, passiviserande og
øydeleggande. Det er ikkje noko godt teikn korkje for samfunnet generelt eller
for demokratiet at rusmiddel-tilgangen og rusmiddelbruken i Norge aldri har vore
så stor dei siste 100 åra som han er i dag.
Det er elles oppsiktsvekkande
korleis nyare historieskriving gløymer eller underslår den sentrale rolla
edruskapsrørsla har spela i norsk samfunnsutvikling dei siste 150 åra. I
storverket "De nasjonale strateger" av Rune Slagstad er t.d. Sven Aarrestad
ikkje i det heile nemnt, enda han m.a. var stortingsmann, statsråd, medstiftar
av Norsk Lærerlag, av Norsk Landmandsforbund (Bondelaget), av Noregs Mållag og
leiar av Det norske totalavholds-selskap 1887-1927 og av Avholdsfolkets
Landsnemnd 1895-1912. Heller ikkje i verka "Det litterære skattkammer" (1997) av
Ottar Grepstad (om sakprosaens teori eller retorikk) eller "Norsk
Litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995" (2 store bind, av Egil Børre
Johnsen og Trond Berg Eriksen) er Sven Aarrestad nemnt, enda han m.a. var
redaktør av DNT-medlemsbladet "Menneskevennen" i fleire periodar, og gav ut ei
lang rekke debattbøker, artikkelsamlingar og biografiar.
Du kan óg lese denne artikkelen i Sunnmørsposten.