 Skolens mål og oppgave er todelt. Den skal drive kunnskapsformidling og bidra til en sosial og personlig utvikling. |
Rapporten inneholder en kunnskapsplattform for forebyggende og helsefremmende arbeid i skolen, samt strategier og prinsipper for skoleimplementering av forebyggings-programmer, og et kapittel om læreren som leder. Mest debatt skapte imidlertid gruppens vurdering av programmer for forebygging av problematferd og sosial kompetanse, og særlig vurderingen av rusprogrammer i skolen
Rapporten skiller mellom skoleomfattene/klassesentrerte tiltak (som gjelder alle elever), elevsentrerte tiltak (som gjelder elever med høy risiko for å utvikle problemer) og multisystemiske tiltak (individuelt tilpassede, intensive programmer tilpasset enkeltelever med problemer).
- Thomas Nordahl, dere skiller mellom primærpreventive og sekundærpreventive tiltak.
Hvordan kan man bestemme hvilke elever som befinner seg i en risikosone? Og står elevsentrerte tiltak, rettet mot denne gruppen, i motsetning til mer klasse-/skoleorienterte forebyggingstiltak, hvor man henvender seg til alle elevene med et felles budskap?
- Nei, jeg tror ikke at det er noen motsetning her. De som er i en risikosone og trenger mer elevsentrerte tiltak, de har også behov for de mer skoleorienterte, primærforebyggende tiltakene. Man kan tenke seg en slags pyramide, hvor noen har nok med det som er nederst, mens de som er i risikosonen i tillegg må ha noe fra den øverste delen av pyramiden.
- Kan det tenkes at når man i den primærforebyggende undervisningen stresser veldig holdninger mot alkohol og narkotika i en allmen klassesituasjon, så marginaliserer man kanskje dem som allerede er ute på skråplanet?
- Det er mulig å tenke seg at noe slikt kan skje. Men de som virkelig har et rusgiftproblem i ungdomsalderen, er som regel allerede så godt identifisert av de andre ungdommene, at jeg ikke tror dette vil bidra til noe ytterligere marginalisering. Jeg tror heller det kan bidra til en større forståelse av at det er noen som har problemer, slik at elevene vil opptre noe mer inkluderende. Men da må også skolen og lærerne legge opp til det.
- I rapporten kan man få inntrykk av at målet for rusgiftforebygging i skolen er å endre atferd. Men må ikke nettopp noe av målet være å forsterke allerede eksisterende atferd, i alle fall i grunnskolen. Barna bruker ikke alkohol og den atferden bør de fortsette med. Og kan det tenkes at det er forskjell i metodikk for å vedlikeholde og forsterke atferd, sammenlignet med om målet er å endre atferd?
- Det er mulig det er forskjell, men de beste programmene synes å gi gode resultater på begge variablene. Det er en todelt målsetting her. Det ene er å unngå at noen starter å bruke rusgifter, i hvert fall i så stor grad at det blir et problem, og det andre er å redusere forbruket hos dem som allerede har etablert alkoholvaner eller bruk av narkotika. De to målsettingene står ikke i motsetning til hverandre. Hvis du for eksempel i en tidsperiode fra 8. til 10. klasse klarer å få en stor andel av ungdom som var alkoholfrie i 8. til fortsatt å være det i 10. , så er det på mange måter en endring av atferd, fordi normalutviklingen er at flere 10.klassinger bruker rusgifter enn 8.klassinger.
- Men blir det ikke slik at skolen i sitt fokus da retter seg mer mot de prektige? - Jo, det er en utfordring med noen av de programmene som er på markedet, at de ser ut til å lykkes best for dem som allerede har tatt et valg. De blir på mange måter sterkere i troen, mens de som allerede er i en viss risikosone, eller muligens allerede har forsøkt å bruke rusgifter, de har vi større problemer med å nå. Men her er det store forskjeller mellom programmene.
- I rapporten har dere delt inn programmene i generelle atferdsforebyggende programmer og forebyggingsprogrammer av alkohol- og narkotikaproblem.
-Ja, det stemmer, det er på bakgrunn av det oppdraget utvalget fikk fra Sosial- og Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet.
- Dersom man ser på vurderingene av de enkelte forebyggingsprogrammene, får man inntrykk av at store, systematiske, kostbare og langvarige programmer stort sett kommer bedre ut enn små, kortvarige intervensjoner. Er det ikke en motsetning her mellom skolens ønske om å drive kunnskapsformidling og fag, og forebyggernes ønsker om at skolen skal involvere seg fullt og helt i omfattende forebyggingsprogrammer.
- Det kan i utgangspunktet virke motsetningsfylt. Men for det første er de store og omfattende programmene ikke spesielt kostbare, i hvert fall ikke i forhold til det man må betale for å bruke dem. Men det som gjør at de koster, er at lærere må investere tid for å få det til å lykkes, og det skal drives opplæring. Men skolens mål og oppgave er klart todelt. På den ene siden skal skolen drive kunnskapsformidling i konkrete fag og gi barn og unge både kunnskaper, holdninger og ferdigheter knyttet til det. Men den andre opppgaven står veldig tydelig i både lovverk og læreplan, nemlig at skolen skal bidra til en sosial og personlig utvikling. Og det står spesielt at skolen ikke bare skal være fag. Når ungdom går ut av skolen, så skal de også være i stand til å møte livet sosialt og personlig. De skal lykkes som borgere i det norske samfunn, og kunne bidra til å utvikle det videre. Og da er det skolens oppgave også å lære dem en atferd som er hensiktsmessig, å gi dem sosiale ferdigheter som gjør at de kan delta i et sosialt fellesskap og lære dem å forholde seg til for eksempel rusgifter, og unngå at de får problemer med det, og unngå at de vikler seg inn i kriminalitet. Det er helt avgjørende at skolen lykkes i begge disse målsettingene, og det ser sånn ut at de gode skolene lykkes med begge deler. For de skolene som ikke vektlegger det sosiale og personlige, de lykkes heller ikke i kunnskapsformidling og fag, fordi det er mye uro og bråk, og lærerne får rett og slett ikke tid til å undervise. Man skal jo ikke overdrive dette sosiale og personlige, men når vi klarer å få til den balansen, så får vi gode skoler.
- I rapporten vurderes store og omfattende problematferdsforebyggende programmer, samtidig som det også sies at slike programmer ikke er tilstrekkelige til å forebygge rusgiftproblemer. Det må altså også en egen alkohol- og narkotikaforebygging til. Er det ikke en motsetning her, blir ikke skolen hvis forebygging skal tas alvorlig- en arena hvor kunnskapsformidling får for trange kår?
- Nei, det tror jeg ikke. De mer generelle problemene knyttet til å forebygge og håndtere atferdsproblemer handler i stor grad om å utvikle gode læringsmiljøer i skolen, og skape et godt oppvekstmiljø når barn og unge er i skolen, og det må gjøres uansett. Og det er en så klar sammenheng, at når vi lykkes med det, så ser vi også at flere av disse programmene dokumenterer en forbedring også av de skolefaglige prestasjonene. Så dersom skolene i tillegg ønsker å drive en mer spesifikk alkohol- og narkotikaforebygging, så har de absolutt tid til det. Her er det spørsmål om valg og prioriteringer i den enkelte skole. Og timetallet i den norske skolen har blitt vesentlig utvidet, så det er klart at det bør være mulig å finne tid til begge deler.
- Rapporten gjennomsyres av et ønske om at det skal drives forebygging på alle trinn i alle skoleslag. Det henvises også til Kunnskapsløftet, som har som mål å øke kunnskapsformidlingen i skolen. Gjør Kunnskapsløftet det etter din mening lettere eller vanskeligere å gjennomføre forebyggingstiltak i skolen, sammenlignet med L97 eller tidligere reformer?
- Det er vanskelig å si. Kunnskapsløftet har relativt vide målformuleringer som er avhengige av tolkninger og konkretisering. Så hvordan Kunnskapsløftet fungerer i skolen, avhenger av hvordan skoleledere og lærere fortolker det. Og det kan se ut som om noen tolker dette i en retning som gir forebygging litt trangere kår. Men det er ikke klare signaler på at det nå er kunnskapsformidling i sentrale skolefag som er det eneste som duger.
- Men står det noe sted at alkohol- og narkotikaundervisning har en viktig plass?
- Nei, det står det ikke, men det står andre formuleringer der, knyttet til sosial utvikling og læring, og det bør være mulig å forstå at det er en viss sammenheng mellom det. Læring av god atferd og sosiale ferdigheter vil ikke være forenlig med at det parallelt utvikler seg store rusgiftproblemer.
- Men det finnes jo mange ideologier innenfor rusgiftfeltet, og én av dem er for eksempel at man skal lære barna å drikke når de blir 13 år, slik at de kan oppnå lykkepromillen og holde seg på den. Så det kan kanskje være en større grad av tolkning innenfor skoleverket enn godt er?
- Det er mulig det, men det er derfor vi har skrevet denne rapporten, med bl.a. en egen kunnskapsplattform, som viser hva som er hensiktsmessig. Det er nødvendig med en konkretisering av Kunnskapsløftet innenfor noen områder, husk at det er Sosial- og Helsedirektoratet og Kunnskapsdirektoratet som står bak denne rapporten, og de gir her et tydelig signal til det norske skoleverket. Og det er ikke noe innhold i den rapporten som kan tolkes i retning av at det skulle være riktig å lære 13-åringer å nyte alkohol. Tvert i mot så understrekes det at det ville være uheldig.
- Hva bør etter din mening være et minimum av rusgiftforebyggende tiltak i skolen?
- Det vil variere mellom skoler og mellom ulike nærmiljøer i Norge. Men skoler som driver et generelt godt forebyggingsarbeid som bidrar til gode læringsmiljøer og gode oppvekstvilkår for barn og unge, som bygger positiv kompetanse og relasjoner mellom elever, lærere og foreldre, de vil ha mindre behov for spesifikt rusgiftforebyggende tiltak enn skoler som lykkes mindre i forhold til det.
- Men det ble jo offentliggjort en undersøkelse her i fjor fra SIRUS, som viste at kunnskapen om alkoholens negative effekter faktisk ble mindre etter hvert som elevene ble eldre. Det tyder jo på at mange skoler har forsømt sin forebyggende undervisning på alkoholområdet.
- Det kan godt hende. Men samtidig vet vi jo at det ikke er kunnskapen som er mest avgjørende for hvilket forhold man får til rusgifter. Det vi har forsøkt å forholde oss til i denne rapporten er hva som ser ut til å gi gode resultater. Og det er det vi har argumentert for. Generelle kognitive tilnærminger, der man satser på å gi barn og unge kunnskap, det gir dårlige resultater.
- I NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet slås det fast at rusgiftundervisning stort sett øker kunnskapen om rusgifter, men endrer ikke holdninger og atferd. Kunnskapsplattformen for forebyggende og helsefremmende arbeid i den rapporten du har vært med på å skrive ser ut til å ha mye mer tro på forebyggingens muligheter i skolen. Har forebyggingsfeltet fått et nytt, utvidet og mer optimistisk kunnskapsgrunnlag nå, som kan forklare denne forskjellen?
- I forhold til den NOU-en har nok vi i denne kunnskapsplattformen vår sett på et bredere omfang av problematferd enn kun rusgiftatferd, og vi vet at de som har et rusgiftproblem ofte også har andre atferdsproblemer, samtidig som vi har forholdt oss spesifikt til skolebaserte problemstillinger, i motsetning til NOU-en. Og når vi forholder oss til et bredere tilfang av atferdsproblemer, spesifikt til skole, ser vi at en del skoler lykkes godt, i et generelt forebyggingsarbeid, når de greier å etablere gode miljøer for læring.
- Et inntrykk man kan få, er at frivillige organisasjoners forebyggingsprosjekter jevnt over får dårligere vurdering enn offentlige instansers. Det sies også i rapporten: Det er derfor åpenbart en stor utfordring å iverksette kunnskapsbaserte tiltak i frivillige organisasjoner som har dårligere rammebetingelser og dårligere faglige og administrative forutsetninger enn kommunene. Er det etter din mening noen ide for de frivillige organisasjonene å utvikle egne forebyggingsprogrammer og forsøke å få disse implementert i skolen?
- Frivillige organisasjoner står naturligvis helt fritt til å utvikle forebyggingsprogrammer og forsøke å få disse implementert i skolen. Og ønsker de det, så syns jeg det er helt greit. Men vi ser at det er noen betingelser knyttet til gode forebyggingsprogrammer som må være tilstede for at vi skal få resultater. Programmene må foregå systematisk og over tid, og i tillegg må det være dem som arbeider i skolen som må ha ansvaret for gjennomføring. I tillegg må det være bestemte implementeringsprinsipper. En del av de frivillige organisasjonene har ikke tatt disse betingelsene nok på alvor. Og de vil da stå overfor større utfordringer enn bredere programmer som er tettere knyttet opp mot praksisfeltet. Forskningsmiljøer i Norge som utvikler forebyggingsprogrammer, vil sannsynligvis ha mer forskningsbasert kunnskap om dette feltet. Det vil være litt forskjell på om for eksempel SIRUS skulle bestemme seg for å utvikle noe på bakgrunn av sin kunnskap, eller om én av disse relativt små organisasjonene, der det ikke er ansatt fagpersoner på forsker- eller doktorgradsnivå, skulle utvikle noe, det sier seg selv. Men noen typer frivillige organisasjoner vil også ha store problemer med å få legitimitet i skoleverket og å utvikle god nok kunnskap om hva som skal til for at skoleverket, lærere og skoleledere skal klare å endre sin praksis i mer forebyggende retning. Å endre norsk skole er noe av det mest kompliserte vi gjør når vi skal forsøke å endre offentlige organisasjoner. Og jeg tror at mange av disse frivillige organisasjonene har tatt alt for lett på hvor stor innsats og betydelig kunnskap det kreves for å gå inn i skolen og få til endringer.
- På hvilken måte kunne eventuelt programmer som Fristil (Juvente), Kast Masken(MA-Ungdom) og Kolon (Juvente) integreres i skolen? Eller skal de holde seg helt unna?
- Vi har gitt noen råd knyttet til implementering, som står i den generelle beskrivelsen av hva slags kunnskap og forskningsbasert kunnskap som i dag ser ut til å gi gode resultater. Programmene bør jo absolutt ta dagens kunnskap og implementeringsprinsippene på alvor, og så får de se om de er i stand til å utvikle programmer som er i samsvar med det kunnskapsgrunnlaget vi har i dag.
- Føler du at dere hadde god nok informasjon om alle programmene til å trekke konklusjoner om effekten av de enkelte programmene?
- Ja, helt klart, og særlig knyttet til effekt. Det var viktig for oss å se på evalueringer. Det er ingen evalueringer som ikke vi har hatt tilgjengelige og lest igjennom.
- Det er stort sett få forebyggingsprogrammer om rusgifter som er utviklet for videregående skole. Er dette mer et resultat av hva det tidsmessig og organisatorisk er plass til enn hva som egentlig trenges? - Det vet jeg ikke. En grunn kan være at det er veldig vanskelig å komme inn i videregående skole. - Men burde det ikke være slik her også, at hvis utvikling av godt læringsmiljø er viktig, så skal det også drives i videregående skole?
- Jo, det synes jeg absolutt. Men samtidig står vi overfor andre tradisjoner i videregående skole enn i grunnskolen. Vïderegående opplæring er i langt sterkere grad knyttet til skolefag og yrkesopplæring. Den tradisjonen er utviklet over mange tiår. Å dreie videregående skole over i en mer forebyggende retning er mye mer komplisert enn vi tror. Et stortingsvedtak har ingen effekt på endringer i for eksempel rusgiftområdet, dersom vi ikke går inn i den enkelte skole og jobber helt bevisst for å få til endringer. Og det er det som gjør at videregående opplæring fortsatt har et stykke å gå i forhold til det å fungere som gode forebyggingsarenaer i Norge.
- Men mener du at videregående skole bør bli mer forebyggende i sin måte å jobbe på?
- Ja, og det er flere grunner til det. For eksempel er det under enhver kritikk at kun 2/3 av dem som starter i videregående opplæring i dag, klarer å fullføre dette skoleslaget med en studie- eller yrkeskompetanse. Det er et spill av menneskelige ressurser når en tredjedel av elevene ikke lykkes i videregående opplæring. Og da bør vi begynne å se på hva som egentlig foregår der. Hvor inkluderende er skolene, hva slags læringsmiljøer har de, er det noen ekskluderingsmekanismer som er tilstede der osv. De som ikke lykkes der, de kommer i en risikosone i forhold til å utvikle atferdsproblemer, som for eksempel rusgiftproblemer. Å gå ut i samfunnet i dag uten kompetansegivende utdanning, det er ikke enkelt.
- Apropos v.g. skole. Hvilken rolle tror du russefeiringen spiller for avgangselevenes alkoholholdninger og aktuell og framtidig alkoholatferd?
- Det vet jeg ikke. Vi har ingen dokumentasjon på det, og jeg har ikke noen oppfatning om det.
- Hvis man ser på russefeiringen slik den har utartet seg i vårt land, så er den vel et slags vitnesbyrd om hva man har lært og hvilke holdninger man har fått til alkohol i videregående skole? - Det er mulig at man kan se på det på den måten. Men jeg tror heller at det er et slags rituale som har lange tradisjoner i videregående skole, og jeg er ikke sikker på at den har endret seg så veldig mye i løpet av de 20-30 siste årene.
- Vår organisasjon, FMR, har nå i fire år drevet et eget forebyggingsprosjekt, rettet mot russen. Hvordan burde etter din mening et forebyggingsprogram rettet mot russen, se ut?
- Man må få inn klarere holdninger om forholdet mellom alkohol og bilkjøring og det at russen opptrer i et offentlig rom, det tror jeg er ganske avgjørende.
- I USA har man satset på mye kontrolltiltak i skolen. Urinprøver for å avdekke narkotikabruk, narkotika-hunder (sniffer-dogs), overflate-spray som skal avdekke om det har vært brukere av narkotika i klasserommet etc. Disse kontrollmetodene er også kommet til Norge. Er dette etter din mening et supplement til, et alternativ til eller står i motsetning til andre former for narkotikaforebygging?
- Dette er vanskelig å si. Det vil være avhengig av den situasjonen som eksisterer på skolen, og om man for eksempel har avdekket et narkotikaproblem på skolen, kanskje først og fremst i videregående opplæring. Dersom man har et betydelig problem, kan jo sånne ting tenkes å være et supplement til forebyggende tiltak, men jeg tror ikke det er noe alternativ. Dette dreier seg om noen elever som har eller er i ferd med å få rusgiftproblem, og disse trenger tiltak for å stoppe det, i tilegg til de generelle skolerettede tiltakene. Men hvordan møter vi da de ungdommene som her blir tatt i å ha brukt narkotika? Skal de sparkes rett ut av skolen, eller møter vi dem med andre tiltak, slik at de i større grad kan mestre skolen og i mindre grad bruker rusgifter?
- Hvordan ville du grepet en slik situasjon an, dersom du for eksempel hadde en gruppe på 6-7 elever på en skole som da ble tatt for å bruke narkotika på eller like utenfor skolens område? Jeg mener jo at det skal ha en slags konsekvens, dette er ikke forenlig med å gå på skolen. Men samtidig må det også være en inkluderende tilnærming, for vi vet at dersom vi presser denne gruppa elever ut av v.g. opplæring og lar dem klare seg selv, så vil rusgiftproblemene bare bli større, og du vil få et varig livsproblem knyttet til det. Så det må jo også så langt det er mulig legges opp til en fortsatt tilhørighet i skolen, at de møter opp på skolen og forsøker å lære noe. For alternativet er så katastrofalt i forhold til hvordan det går videre i livet.
Men det er naturligvis noen grenser her. Er du sterkt rusgiftpåvirket, har du strengt tatt ikke noe i et klasserom å gjøre. Men samtidig vet vi også at dersom det blir laget er særskilt tilbud for denne gruppen, noe vi vet foregår både i grunnskolen og videregående opplæring, så er resultatet av den typen tiltak rimelig dårlige, dersom vi ser på hvordan det går med dem videre i livet. Så langt det er mulig bør de derfor integreres i den generelle klassekulturen, for det er jo der de gode rollemodellene finnes.