- For meg begynte det med likør på pekefingeren når de voksne hygget seg, sa Karlsen. I ungdommen ble ukepengene på 15 kroner brukt til 5 halve lyse, 3 kroner halvliteren for ølet den gangen.
- Men det holdt ikke, så jeg begynte å jobbe etter skoletid for å få penger til børst, sa Karlsen. Å møte fyllesyk på skolen var ikke uvanlig. På skolen fikk han pussig nok en historisk særoppgave med tittel Anonyme Alkoholikere. Hun som hjalp ham å skrive den, traff han igjen på et AA-møte 30 år senere. Filmen Dager med vin og roser, den første helaftens spillefilmen om AA i 1961, satte Karlsen på tanken at dette også kunne bli hans skjebne. Innerst inne trodde han imidlertid fullt og fast at han kunne slutte å drikke hvis han virkelig ville. Det var feil.
Studier i utlandet gikk dårlig. Studielånet ble drukket opp på en natt. Ekteskap og barn ble det, og en brukbar jobb i en spennende bransje, merkelig nok.
Plutselig var det slutt; jobb, familie, hus forsvant, og Finn sto tilbake med en plastikkpose. Hva nå, unge mann? Han fikk tilbud om å bli med i AA. Det ble til det, men han hadde ikke noe ærlig ønske om å slutte å drikke. Etter to år i AA skjedde det som måtte skje, han sprakk, fikk et tilbakefall. En lagerøl (tilsvarende lettøl, red. anm.) var åpningen på 15 nye år med fyll, innleggelser og nederlag. Besettelseslidelsen var i gang igjen.
På slutten av den 15-årsperioden begynte han å føle en slags krig mellom underbevissthet og samvittighet. Stadig hadde han fått høre: Når har du tenkt å gi deg med dette da, Finn? Gi seg? Han skulle klare det når han ville! Heldigvis opplevde han et edru gløtt hvor han forsto forskjellen på å gi seg og det å klare det. Han kapitulerte for alkoholen, han var maktesløs. Han ba om hjelp. Tilbake til AA. Han fikk skaffet seg ny fadder, som arbeidet med trinnene (de tolv trinnene i AAs program. Red. anm.). Han var villig til å gjøre nøyaktig som det står i Storboka (AAs håndbok red. anm.). For en gangs skyld ville han følge brukanvisningen. De tolv trinn, de tolv tradisjoner, de tolv begreper.
Å bringe budskapet videre ble det neste. Forklare at gudsbegrepet ikke har noe med religion å gjøre, at AA er anonyme, men ikke usynlige. Dvs. at et AA-medlem ikke skal stå fram i radio, TV, film, presse, for at enkeltmedlemmer ikke skal trekke fordeler av sitt medlemskap i AA på andre områder. Massemedia er som regel meget fortrolige med dette. Men man ønsker nå å gjøre AA tydeligere i samfunnet. I AA lærer man å leve livet en dag av gangen. For Finn er det nå blitt mer enn 14 nye, flotte år.
AA er i dag i 181 land (flere enn det er medlemsland i FN), 106.227 grupper og flere enn 2 millioner medlemmer over hele verden. I Norge: 200 grupper og 2000 medlemmer.
AA-vennen, dr. Oscar Olsen skrev: Et liv med sterk alkoholavhengighet og skader av personlig, økonomisk og sosial art = kronisk alkoholisme.
Her avsluttet Finn O Karlsen sin beretning, for å vise filmen Veien til AA.
AA startet i 1935 ved at en aksjemegler, Bill, og en lege, Bob, kom sammen. Begge var alkoholikere. De fant ut at ved å snakke sammen om felles problemer, holdt de seg edrue den dagen. En dag av gangen, dele erfaringer styrke og håp.
Storboka ble kalt det på grunn av størrelsen. Dårlig papirkvalitet og bred marg gjorde boka stor. Senere fikk den navnet Anonyme Alkoholikere, som igjen gav fellesskapet dets navn; Anonyme Alkoholikere (AA er en bok) og De 12 trinn er et foreslått åndelig handlingsprogram.