På den andre siden argumenterte man med at «først må vi hjelpe dem som selv ønsker hjelp.» Og «det er lange ventelister på frivillig behandling». «En person som holder på å drukne roper på hjelp.» En rekke behandlingskollektiv startet opp i begynnelsen av 1980-tallet. Flere av disse basert på tvang. Tilhengerne av tvang hevdet at: «Det er innholdet i tvangen som avgjør om det er hensiktsmessig.» Bærebjelken i kollektivene var fellesskapet som metode og et innhold fylt med aktiviteter. Rømninger var likevel ikke til å unngå når ungdom og unge voksne ble tvunget til 1, 2 eller 3 år i behandling.
Tvangsdebatten er fortsatt aktuell. I Aftenbladet 27 okt. 2017, uttaler rusgiftforsker Sverre Nesvåg at ««Rettighetsfundamentalister» har vunnet fram. Samtidig forkommer enkeltmennesker i ensomhet.» Han etterlyser bruk av tvang i tilfeller der syke mennesker med rusgiftavhengighet og psykiske lidelser lever under uverdige forhold.
BRUKEREN MÅ ØNSKE HJELPEN
Skal en person hjelpes ut av problematisk rusgiftbruk, kreves det at brukeren selv ønsker hjelpen. Motivasjonsfaktoren er avgjørende for å lykkes. Første steg er derfor motiverende innsats. Dette er et felt som i dag er preget av medisinering og skadereduksjon som mål. I mindre grad enn tidligere er rusgiftfrihet under og etter behandling målet. Skadereduksjon er nødvendig for å redusere dødelighet og lidelse, men det er et tveegget sverd, og påvirker forventningene til, og motivasjonen for et rusgiftfritt liv. Å tvinge rusgiftbrukere som selv ikke ønsker hjelp til lange institusjonsopphold stiller helt andre krav til innholdet enn Sollia-modellen tilbyr.
SOLLIAKOLLEKTIVE BASERES PÅ FRIVILLIGHET
Solliakollektivet som startet opp i 1970 og fortsatt er i full drift, har hele tida basert sitt tilbud på frivillig deltagelse.
Sentralt i behandlinga står viktige elementer som aktiv deltagelse i den daglige virksomheten, det sosiale fellesskapet, gårdens arbeidsoppgaver og en inkluderende demokratisk organisering rundt dette. Levefelleskapet er basert på tillit, medbestemmelse og ansvar. Et slikt omfattende rusgiftfritt levefelleskap kan vanskelig gjennomføres under tvang. Det kreves et minimum av egen motivasjon og vilje til å delta. Alle som fullfører programmet på Sollia reiser til ordnede boforhold, arbeid eller skoleplass og tett oppfølging fra Solliakollektivets ansatte dersom de ønsker det. Slik ivaretas relasjonen som er etablert også etter utskrivning. Det vil ikke være hensiktsmessig å tvinge folk til å bli inkludert i dette.
FRIVILLIG TVANG?
Kan frivillig tvang være en motivasjonskilde? Sollia har lang erfaring med soning av dom etter § 12 (Straffegjennomføringsloven. Red. anm). Dette er jo en form for tvang der personen selv aktivt søker om institusjonsopphold under soning av fengselsdom og forhåpentlig ønsker seg en aktiv rehabilitering. Motivasjonen kan allikevel i noen tilfelle være et ønske om lettere soningsforhold. Det viser seg imidlertid ikke å være lettere, men derimot mer krevende å være på kollektivet enn i fengselet. Ikke mange, men noen returnerer derfor til fengselet. Noen avslutter behandlingsoppholdet når dommen er ferdig sonet selv om de ikke har fullført behandling. Andre igjen motiveres, blir lenger enn utløpet av soningstida og fullfører døgnbehandling. Det er altså delte erfaringer med § 12 soning, men tilbudet opprettholdes da vi mener at alle som selv ønsker det skal få muligheten.
KOLLEKTIVTILBUD OGSÅ ETTER BEHANDLING
Det hjelper lite å rope på mer tvang når det er mangel på gode tilbud som fører til at folk ikke ender opp i ensomhet og nedverdigende boforhold. Hvorfor er melodien at alle skal tilbakeføres til en alenetilværelse i sin lille bolig? Små bemannede rusgiftfrie kollektiver og ulike former for bo og arbeidsfellesskap over lengre tid eller permanent, kan utgjøre den store forskjellen for mange. Vi er alle avhengige av tilhørighet og fellesskap for å ha et godt liv. Alle er enige om at oppfølging etter behandlingsopphold er avgjørende for sluttresultatet.
Tvang er det som kommer når hjelperen har sluppet opp for gode ideer. Hele rusgiftfeltet er i dag preget av medikalisering. Hvor har det blitt av sosialarbeideren?
Bærebjelken i kollektivene var fellesskapet som metode og et innhold fylt med aktiviteter.
En gjeng fra Solliakollektivet på tur med FMR i fjor.
Hvorfor er melodien at alle skal tilbakeføres til en alenetilværelse i sin lille bolig? Små bemannede rusgiftfrie kollektiver og ulike former for bo og arbeidsfellesskap over lengre tid eller permanent, kan utgjøre den store forskjellen for mange. Vi er alle avhengige av tilhørighet og fellesskap for å ha et godt liv.