Tidsskriftet RUSFRI

 EURAD har et bredt nettverk av organisasjoner og eksperter og ”overvåker” utviklingen av narkotikapolitikken i EU og i FN, der de er en stadig mer aktiv deltaker fra den frivillige siden.

 

– Ja, det er klart, men det er nok ikke en enhetlig og sentralisert organisasjon. Den består at flere overlappende nettverk av organisasjoner. De spiller på lag utad og har den samme ”fienden” – som er kontrollpolitikken, men ellers er den ganske sammensatt. Motivene til dem som er med, er nok ganske forskjellige. Først og fremst er organisasjonen delt mellom dem som kommer fra helsefeltet, og da spesielt med bakgrunn i skadereduksjon innenfor HIV/aids-problematikken, og dem som er mer ideologisk og politisk motivert. Den kanskje viktigste forskjellen er at noen i denne bevegelsen veldig godt vet hva de holder på med, mens andre bare er med. De første styrer det hele, mens de andre til dels er i mørke.

 

 

– Den har flere strongholds. Ett er i USA, det er tett knyttet til legalisering av marihuana og er veldig politisk, en del av den harde og dype amerikanske kultur­kampen, en direkte arvtaker etter 68-generasjonen. Den finansieres og støttes av liberale rikinger, slike som George Soros.

 

Det sentrale nettverket er Drug Policy Alliance med ca. 50 ansatte. De avholder en kjempestor konferanse årlig med 1000 deltagere. Soros finansierer også en rekke andre organisasjoner og nettverk internasjonalt, ikke minst skade­reduksjonsnettverkene i Øst-Europa gjennom sitt The Open Society Institute, en filantropisk stiftelse som siden 2008 har finansiert 65 prosjekter og organisasjoner verden rundt, som vi vet om. De støtter bl.a. en gruppe i Ungarn som ledet en lobbykampanje mot FNs narkotika­konvensjoner i 2008 og 2009.

 

Et annet nettverk er britisk; de har også støttespillere blant rike liberale aristokrater og har god kontakt med flere politikere, særlig i det liberale partiet. Historisk trekker de blant annet på et av skade­reduksjonsbevegelsens første store forsøk med sprøyteutdeling i Liverpool på 80-tallet og fagmiljøene som sprang opp rundt dette.

 

Sentrale organisasjoner i England er The Beckley Foundation og International Drug Policy Concortium som ledes av Mike Trace, den tidligere britiske drug tzar under Tony Blair. En annen innflytelsesrik britisk organisasjon i dag er Transform. Disse spiller en ledende rolle internasjonalt. IDPC (International Drug Policy Consortium) er den helt sentrale organisasjonen som koordinerer og leder påvirknings­arbeidet internasjonalt, blant annet i FN. I tillegg har de en rekke organisasjoner som er mest aktive nasjonalt, som Release og Drug Scope m.fl. Storbritannia har uten tvil de fleste og sterkeste organisasjonene som nå jobber for narkotikalegalisering.

 

Historisk er også Frankfurterbevegelsen fra 1990 viktig. Dette var en rekke byer som sammen gikk inn for skadereduksjon som sprøytebytte, substitusjon, forskrivning av heroin og sprøyterom. Disse er nå mindre aktive politisk.

 

En kommer selvsagt ikke utenom Nederland. Men organisasjonene som kommer derfra, er faktisk ikke så innflytelsesrike utenfor eget land. ENCOD. The European Coalition for Just and Effective Drug Policies er svært aktive. De er en europeisk paraplyorganisasjon, men med en sterk nederlandsk base. De er aggressive legaliseringstilhengere.

 

Det er heller ikke til å komme forbi at enkelte offisielle organer i land som Nederland og Storbritannia spiller en viktig rolle internasjonalt. Det er spesielt noen av embetsfolkene i de relevante departementene som er aktive. Faktisk virker det av og til som om noen av disse narkotika­byråkratene står nærmere de frivillige narkotikaliberale organisasjonene enn sin egen regjering. 

 

I EUs institusjoner er det også enkelte sterke liberale aktivitster, slik som i Kommisjonen og i Europaparlamentet. I sistnevnte er det særlig Det Grønne partiet, og enkelte fra de liberale som leder an. Det har gitt de narkotikaliberale godt innpass i Brussel.

 

En annen gruppe som nå er stadig mer aktive er de aktive rusmisbrukernes foreninger for rusgiftavhengige. Det er flere av disse, men særlig INPUD, International Network of People who Use Drugs. Dette er en ganske oppsiktsvekkende utvikling. En kan oppleve konferanser om narkotika­politikk og helse, der aktive brukere får plass for å snakke om hvor ille kontrollpolitikken er, og hvor greit det er å bruke narkotika på en fornuftig måte.

 

Dette har jo den effekten at slike møter og konferanser mister fokus på folkehelse og forebygging. Men fordi denne gruppen gjemmer seg bak sin offerrolle, våger ingen å konfrontere dem.

 

Det finnes således et uformelt nettverk mellom noen frivillige organisasjoner, byråkrater og politikere på nasjonalt og europeisk nivå. Dette er ganske effektivt selv om mitt inntrykk er at deres fundament ikke er veldig sterkt. Noe av deres suksess ligger nok i at de får operere i fred. Det skyldes nok at de aggressive og høyrøstede av dem, straks griper inn om noen prøver seg med motinnlegg. De roper ukvemsord på møter osv. Mens de ”moderate” holder seg saklige og dermed blir mottatt med lettelse. Jeg tror de spiller good cop – bad cop.

 

Så de som har andre perspektiver holder munn, eller tilpasser seg; bruker de rette ordene, snakker om de ”rette” sakene osv. De har maktet å vri dagsorden. Men jeg tror ikke de har så mange støtte­spillere som de tror.

 

 

– De ønsker å skape en svart-hvitt-situasjon, der de framstiller all kontrollpolitikk som a war on drugs. Og der alternativet framstilles som skadereduksjon og legalisering. Her spiller flere grupper ulike roller. Mange vil ikke snakke direkte om legalisering, men så å si bare unnlate å bruke ordet. De vil be om ”reform” eller en ”alternativ tilnærming”, samtidig som de undergraver grunnlaget for forebygging og kontrollpolitikk.

 

Skadereduksjon har vært den store samlende saken i det siste tiåret eller to. Ingen kunne være uenig i målsetninger her. Det samlet utrolig støtte, og det meste av innflytelsen legaliseringsbevegelsen har i dag, skyldes støtten de har fått. Da helsefeltet gikk tungt inn for skadereduksjon, ble de allierte av skadereduksjonsbevegelsen. Men disse har hatt en langt mer radikal visjon enn kun å fremme sprøytebytte og substitusjonsbehandling. De hadde og har en ideologisk basis som fra første stund har ønsket et oppgjør med den tradisjonelle behandlings- og forebyggingsorienterte narkotikapolitikken.   Skadereduksjonsbevegelsen har vært det fremste og viktigste tilskuddet til legaliseringsbevegelsen. Fra prinsipielt å dreie seg om ens egen frihet til å nyte rusgifter, noe som aldri ville gi særlig innflytelse, har de nå omsorg for de svakeste som sitt mål. Selv om de ikke selv er klar over det, er mange i hjelpeapparatet nå knyttet til legaliseringsbevegelsens strategi.

 

Nå er skadereduksjon fortsatt kanskje den største saken, men menneskerettigheter har seilt opp som det nye. De følger samme strategi der. Ens egen rett til rusgifter er ikke tema, men stoffbrukernes rettigheter. Offeret fungerer som døråpner. Menneskerettigheter involverer en ny stor portefølje av tema og nettverk med stort gjennomslag i verden i dag. Hvis noe kan defineres som et spørsmål om menneskerettigheter, er mye vunnet.

 

Fram til nå er stoffbrukerne framstilt som offer for en helsemessig katastrofe. Nå ser vi stadig oftere at de framstilles som offer for en hensynsløs kontrollpolitikk.

Legaliseringsbevegelsens strateger har nok innsett at to tiår med omfattende skadereduksjon i Europa faktisk ikke har ført til legalisering, slik de håpet. Landene i Europa vil i stedet ha både skadereduksjon og kontrollpolitikk. Menneskerettigheter og brukerrettigheter bringes nå inn for å støtte et nytt angrep på kontroll­politikken. Derfor snakker de nå veldig ofte om ”utilsiktede negative konsekvenser” av narkotikapolitikken, eller ”kontrollskader” på norsk. Her kommer diskusjonen om hvor mange som kommer i fengsel inn.

 

Selvsagt har de jo også et poeng. I mange land i verden, i første rekke utenfor Vesten, behandles stoffavhengige som en paria. Når vi nå har fått en organisasjon i Norge som heter Forening for Human Narkotikapolitikk, er dette en direkte avlegger av en slik strategi. Jeg tror denne strategien har begrenset effekt. En kan ikke først kreve væresteder, sprøytebusser og sprøyterom og samtidig hevde at stoffbrukerne forfølges. De som er det minste orientert om situasjonen, går ikke på den.

 

 

– De er aktive innenfor forskning, frivillig arbeid og internasjonale organisasjoner. Nylig refererte ISSDP (International Society for the Study of Drug Policy) nyheter fra International Centre for Science in Drug Policy (ICSDP). De har laget en forskningsrapport om hvordan kontrollpolitikken skaper mer vold. Teorien er at om politiet setter inn et støt, leder det til mer voldelige episoder. Det er jo ikke spesielt rart. ICSDP er en typisk frontorganisasjon for den narkotika­liberale bevegelsen. Det er en gruppe forskere og fagfolk som har fått finansiering, kanskje fra Soros. Dens formål er tilforlatelig, ”å fremme helse og velferd”. The Beckley Foundation har knyttet til seg en rekke fremragende forskere i blant annet sin såkalte Cannabis Commission. Her er det en sammenblanding av roller. Det er ikke tilfeldig at de forskerne som er med her, legger vekt på forhold som styrker Beckley Foundations argumenter. Ikke minst legger forskerne vekt på den såkalte relative risiko; at alkohol er farligere osv. Forskerne forstår tydeligvis ikke at The Cannabis Commission var er en direkte respons på den økte bekymring som en har sett nå i en ti års tid om cannabis: flere søker behandling, det påvises flere helseskader og THC-styrken øker.

 

The Cannabis Commission, sett fra stå­stedet til en påvirkningsagent, skulle dempe dette inntrykket. Cannabis er en uhyre viktig sak for de narkoliberale. Nå er de er i ferd med å miste den. At forskerne derfor ikke ser at de burde holde avstand til Beckley Foundation, forbauser meg.

 

 

Frivilllige organisasjoner av ulik art er et hovedsatsningsområde. De vil framstå som røsten fra grasrota, de vil ha et ”folkelig mandat”. Derfor er tallet på NGOer, som de frivillige organisasjonene kalles, som nå følger i kjølvannet av denne bevegelsen, kolossalt. Med en slik styrke får de også innpass i for eksempel FN og EU, som er forpliktet til å lytte til det sivile samfunn. Derfor er nå EUs dialogforum med det sivile samfunn om narkotikapolitikk dominert av skadereduksjon og narkotikaliberale organisasjoner. De som primært steller med behandling og forebygging, er i realiteten en minoritet.

 

I FNs konsultasjon med det sivile samfunn har vi en lignende situasjon. Under et konsultasjonsmøte i Europa i forkant av FNs store 10-årige gjennomgang av narkotikasituasjonen i 2009, ble seansen ledet av tidligere narkotikatsar i Storbritannia, Mike Trace, og hans tidligere motpart i Nederland, Bob Kaizer. Begge høyt profilerte narkotikaliberalere. Trace leder nå IDPC og er trolig den ledende narkotikaliberale strategen internasjonalt. Hvordan var dette mulig?

 

 

– Ja, som sagt er det jo egentlig slik at ingen regjering i verden er tilhenger av legalisering. Det er heller ingen parlamenter som har noe flertall i den retning. Selv ikke i Nederland. Men blant eksperter og frivillige organisasjoner er det jo særlig Storbritannia, USA, Canada og Australia som dominerer. Dvs. det er en sterk anglosaksisk dominans. Så er det NGOer i Asia og Latin-Amerika, men her står jo NGOer langt svakere enn i Europa.

 

 

– Det tror jeg er lite sannsynlig. Den nye narkotikatsaren Kerlikowske har tydelig sagt fra at det ikke er aktuelt med en legalisering av marihuana. Det de vil gjøre, er å bruke mer ressurser på forebygging og behandling, og kanskje mindre på kontroll og fengsel. Det er jo antagelig en god ting.

 

En glemmer likevel at det i USA er svært få i fengsel for kun bruk/besittelse, så den økonomiske gevinsten der er nok ikke stor. Den politiske gevinsten er kanskje større. Det andre er jo at USA ikke har noe reelt valg. En legalisering av kokain er jo helt uaktuelt. USA må rett og slett sørge for at Mexico vinner den krigen. Den må bare føres mer intelligent

 

Hovedproblemet er jo at Mexico i for stor grad baserer seg på politi og militære uten å sørge for at en tar hånd om lokalsamfunnene, sikrer forebygging og alternativ utvikling og oppfølgning. USA har noen gode resultater å vise til. Kokain­problemet er nå merkbart redusert etter lang satsning i bl.a. Colombia.

 

Samtidig er det klart at over et dusin stater alt har medisinsk marihuana, og dette begynner å skape en egen økonomi og sterke økonomiske interesser. Dette er stater som er viktige for Obama. Men det er stor enighet på tvers av partigrensene om narkotikapolitikken i USA. De har dessuten åpnet for skadereduksjonstiltak, men uten å bruke ordet skadereduksjon.

 

 

– Det er to fortolkninger: den ene, som oftest presenteres i media og blant de liberale, er at dette er en krise for kontrollpolitikken. De to landene viser at det ikke nytter, alt blir verre – Den andre tolkningen, som jeg støtter, er at dette er tegn på at ting nytter, at vi er på rett vei. Det må likevel viktige justeringer til.

 

Lærdommen er jo at det ikke nytter med makt alene. Dette er jo ingen overraskelse for en som er kjent med narkotika­problemet. Men i Afghanistan er det nå over 20 provinser av 34 som er opiumsfrie. I realiteten er det bare en håndfull Taliban-provinser som nå produserer det meste. Tar en med i bildet at det nesten ikke produseres opium illegalt andre steder i verden, med unntak av noe i Myanmar, så er dette et stort skritt framover.

 

For noen tiår siden var situasjonen langt mørkere. Det har vært dyrket opium illegalt fra Kina til Balkan. Produksjonen i Laos, Vietnam og Thailand er nå borte. Knapt noen trodde det var mulig den gang. I Andes har Colombia redusert produksjonen av koka med 40 % siden toppårene rundt 2000. FARC er slått og landet er langt mer stabilt. Shining Path in Peru er også langt på vei ute av bildet. Politisk stabilitet gir rom for å integrere bøndene økonomisk, politisk og sosialt.

Lykkes en nå i Helmand-provinsen i Afghanistan, er verdens heroin­produksjon mer enn halvert. Dette vil få følger for situasjonen på gata i Oslo før eller siden. Framgangen i Colombia har jo alt ført til høyere priser, lavere renhet og mindre tilgjengelighet i USA og også i noen europeiske land. Mexico er tegn på at situasjonen tilspisser seg. Det er like mye et tegn på at kartellene er jaget som at de er sterke.

 

 

– Ja, den er ganske klar. Foreningen for Human Narkotikapolitikk er medlem i ENCOD; og en annen viktig skikkelse det siste året er Willy Pedersen, som sier han deltok på en konferanse i regi av IDPC ved en anledning. Alt dette er jo selvsagt helt legitimt og greit for min del. Vi har selv mange internasjonale kontakter og aktiviteter.

 

Nylig var LEAP på besøk i Norge. Det er en ganske pågående amerikansk legaliseringstilhenger av tidligere ansatte i politi og tolletaten. De tar opp medlemmer og støttespillere fra hele verden og rekrutterer nå i Norge Blant annet omfavnes de av Kriminologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Narkotikadebatten er internasjonalisert, og det må vi leve med, men derfor bærer ofte noen av innspillene preg av å være importert.

 

 

– Jeg er mer bekymret for populismen i hvordan narkotikaproblemet rapporteres. Det er et voldsomt fokus på akutte skader og elendigheten uten nyanser rundt hva årsakene er. Dette bidrar til en kortsiktighet, forenkling og spredning av myter. Denne dekningen er useriøs og uetisk. Er en involvert i en ulykke og vakler ut traumatisert, vil en skjermes, men er en den mest utslåtte narkoman med 30 år i elendighet, så brettes en ut i media på kloss hold. Fikk jeg bare gratis heroin, sier ”Per”, med tårer i øynene. Det er klart i en slik situasjon vil mange tenke at her må vi straks gjøre noe, men en glemmer da at det ikke er så enkelt. ”Per” vil trolig ikke makte å delta i et heroinprogram og hans elendighet tar ikke slutt før han får hjelp for sine underliggende problemer og sin avhengighet. 

 

Jeg må si at jeg er minst like bekymret for denne populismen som for legaliseringsbevegelsen. En annen ”bevegelse” er dessuten den sterke medisinske forståelsen av rusgiftproblemet. Mange innfor helsesektoren ser rusgiftproblemene som en vanlig sykdom og den rusgiftavhengige som en vanlig pasient, og tenker deretter. Hele den sosiale og psykososiale dimensjonen blir borte. Det naturlige svaret blir gjerne en pille. Kritikerne har fått helt rett: Overgangen fra Rusmiddeldirektoratet til Helsedirektoratet har på kort tid omdefinert rusgiftproblemet og til dels fjernet det: Avhengighet er nå en ”hjernesykdom” som pasienten skal lære seg å ”mestre”. Sosiologien og psykologien er helt borte. Lite tyder å at dette er noe politikerne har villet, men hver reform og omorganisering vi har sett de siste ti årene har tatt oss i en slik retning.

 

Med en sterk medisinsk-byråkratisk tendens, trenger vi ingen legaliseringsbevegelse for å undergrave den forebyggings­baserte narkotikapolitikken.

 

Hvis de bakenforliggende årsakene og kompleksiteten blir borte, vil også målsetningen om rehabilitering og rusgiftfrihet bli endret.

 

Den største utfordringen i Norge i dag er derfor ikke legaliseringsbevegelsen. Den tror jeg har minimal innflytelse. Narkotikapolitikken vakler av helt andre årsaker. I dag har lavterskeltiltakene fått stadig lavere terskel og de har blitt stadig flere, i alle fall i Oslo. Mens avrusning og mer tidkrevende, men reell behandling og rehabilitering har fått høyere terskel. Men jeg tror narkotikapolitikken vakler i form av sviktende lederskap og visjon. De som jobber i hjelpeapparatet, tror jeg har beina på bakken. Det er påfallende at så å si ingen i hjelpeapparatet har vært sterke talspersoner for sprøyterom eller heroinstøttet behandling.