Nå foreligger boka "Bittersøtt" med undertittelen "ungdom/sosialisering/rusmidler" fra Pedersens side, og den er åpenbart et forsøk på å sammenfatte og popularisere en del av de funn som rusgiftforskningen er kommet fram til de siste åra, og sette dette inn i en helhetlig ramme. Ikke minst Pedersen selv, har gjennom sin tiårige panelstudie av ca. 2000 Oslo-ungdommer, bidratt med mange innsikter, som i denne boka presenteres slik at de naturlig glir inn i den sammenheng der ulike temaer og andre studier og forskningsfunn behandles.

Forventninger, kulturelle signalfunksjoner og debutalder

Pedersen forsøker å forstå rusgiftbruken blant ungdom ved å fokusere på de positive opplevelsene som bruken av dem kan gi, og peker på at disse både har et sosialpsykologisk og et nevrobiologisk grunnlag. Man har både forventninger til bruken, og opplever de ulike kulturelle signalfunksjonene som så vel alkohol og tobakk som bruk av narkotika kan ha. Samtidig peker forfatteren på at tilførselen av rusgifter framkaller lyst og eufori, og at avhengighet oppstår i sammenheng med at de biologiske lyst-/ulyst-systemene til en viss grad lures.

Pedersen peker på den betydning som debutalderen har, og viser at tidlig debutalder er en viktig bestemmende faktor i forhold til hvor avanserte rusgiftvaner man skal få senere i livet. Han setter i denne sammenhengen søkelyset på foreldre og andre voksne i rollen som "langere" av for eksempel alkohol til egne barn og ungdommer.

Han viser at de barn som får alkohol hjemme, også drikker mest alkohol ute. Han går også inn på at velstand ikke er noen forsikring mot rusgiftproblemer. Han viser til at på beste vestkant er faktisk forbruket blant ungdom høyere enn andre steder i byen, og viser også sammenhenger mellom høyt forbruk av alkohol og forekomsten av rekreasjonsbruk av stoffer som hasj og ecstasy. Her tar forfatteren litt igjen med dem som har erklært "the stepping stone theory" for død og maktesløs. Han viser tvert i mot at det er "stier" fra alkohol og tobakk over til bruk av illegale stoffer. Og første stopp er vanligvis ikke heroin, men hasj.

Tobakk som nytelsesmiddel eller rusgift?

Forfatteren gjennomgår også vårt forhold til tobakk, og inkluderer dette i de s.k. "rusmidlene". Han begrunner dette slik:

"Selv om den psykoaktive virkningen av tobakk ikke kan sammenliknes med den de egentlige rusmidler har, og selv om sosiale problemer og skader ikke følger i kjølvannet, er likevel de medisinske og helsemessige konsekvensene formidable. Avhengigheten fester seg raskt, og den har mye til felles med den vi finner ved andre rusmidler."

Selv om de fleste vel ikke betrakter tobakk som en rusgift, er det helt klart at det er klare sammenhenger mellom bruk av tobakk og for eksempel bruk av hasj. Sannsynligheten for at en ungdom skal begynne å røyke hasj øker mange ganger dersom vedkommende også røyker tobakk, og det er denne sammenhengen som gjør at Pedersen har gått grundig inn på tobakkens funksjon i ungdomskulturen, som et signal om å være "cool", og som symbol på både femininitet, maskulinitet, kos og hygge.

Alkohol er viktigst for flest

Hoveddelen av boka handler om alkohol, i tråd med alkoholens rolle i det totale rusgiftbildet. Den kollektive drikkekulturen blir belyst ved s.k. "drikkespill" og andre former for drikkepress. Pedersen viser at gutter fra de høyeste sosialklassene hadde størst tendens til å ha pådratt seg alkoholproblemer ved utgangen av tenårene. Pedersen skiller mellom biologisk og sosialpsykologisk kjønn, og viser at det er de maskuline trekkene hos både gutter og jenter som går sammen med høyt alkoholkonsum, mens de feminine trekkene hos begge kjønn går sammen med lavt forbruk. Forfatteren har også sett på dem som ikke drikker, og fastslår at dette er en uensartet gruppe. Noen er ensomme og har et lite sosialt nettverk. Et funn er at medlemmer av avholdsorganisasjoner er utadvendte og sosiale, men mange av disse drikker også alkohol.

Narkotika og piller

Av de illegale narkotiske stoffene er hasj det viktigste. Pedersen viser at det er fellestrekk mellom 60-tallets opposisjonslystne ungdommer som brukte hasj og dagens eksperimenterende brukere. Hasjbrukernes verdier og normer er fortsatt i utakt med majoritetsbefolkningens oppfatninger. Hasjbruk er fortsatt knyttet til ritualisert og symbolsk samhandling. Men boka viser også at jo høyere forbruket av hasj er, jo høyere er også forbruket av andre rusgifter. Omfattende bruk av hasj er derfor en indikasjon på et stort rusgiftproblem. Det er også forbindelser mellom omfattende bruk av hasj og både kriminalitet og dårlig mental helse.

Pedersen gjennomgår også vår kulturs omfattende aksept og bruk av benzodiazepiner, eller av en pille mot alt som er ille. I løpet av et år har ca. 10 prosent av Oslo-ungdommen brukt slike stoffer. De viktigste forsyningskildene var foreldre, leger og det illegale markedet. Mens det meste av bruken var terapeutisk motivert, var den bruken som skrev seg fra det illegale markedet ofte foretatt ut fra et ønske om rus.

Pedersen gjennomgår bruken av andre narkotika under ett, og peker på at det i ungdomskulturen faktisk har foregått en "psykedelisk renessanse". Pedersen peker spesielt på økningen i bruk av ecstasy og amfetamin, og også tendenser til økt bruk av heroin til røyking. Pedersen peker på at man nå har en nyrekruttering i de harde stoffmiljøene, som henger sammen med den økte bruken av ecstasy, amfetamin og røykeheroin.

Jakten på spenning

Pedersen beskriver bedre enn de fleste den delen av motivasjonen for rusgiftbruk som er kalt "sensation seeking", eller jakt på spenning. "Sensation seekers" kalles folk som har behov for ekstreme opplevelser, men i mildere form finnes trekket hos alle, sier han. Dermed er også en del av menneskenes innebygde rustrang forklart, og også den store variasjonen i rustrangens styrke. Mye tyder på at sensation seeking-behovene kan tilfredsstilles på andre måter enn gjennom rusgiftbruk, skriver forfatteren. Han kommer dermed for eksempel organisasjoner som Juvente, Ungdom Mot Narkotika og Forbundet Mot Rusgift i møte, som ved lanseringen av begrepet "Positiv rus" har ønsket å peke på at den naturnedlagte rustrangen ikke nødvendigvis skal tilfredsstilles ved rusgiftbruk, men ved andre, og mer naturlige ytre stimuli.

I et avslutningskapittel viser Pedersen ulike mulige veivalg i den framtidige rusgiftpolitikken. Han viser hvordan reklame- og ungdomsindustrien bevisst spiller på stoffliberale strenger, og appellerer til øyeblikksorientering og individualisme, mens solidaritetsbegrepet etter Pedersens mening må trekkes klarere inn i framtidas rusgiftpolitikk. Dette er ei svært innholdsrik og perspektivrik bok, på få sider, som er til å få forstand av også for folk som ikke har rusgiftfeltet som sitt arbeidsområde, men som vil forstå litt mer av ungdomsgenerasjonen, av vår egen kultur, eller kanskje rett og slett av seg selv. Anbefales.

Willy Pedersen: "Bittersøtt. Ungdom/sosialisering/rusmidler",
Universitetsforlaget, Oslo 1998.
208 sider.
Pris kr. 278,-