Det tilbudet som passer én, passer kanskje ikke en annen. Det må derfor eksistere et differensiert behandlingstilbud, som kan håndtere avhengighetsproblemer av alle avhengighetstyper og alvorlighetsgrader – poliklinisk, så vel som langtids døgnbehandling. En avhengighetsutvikling pågår som regel over lang tid. Det er derfor nødvendig å gi tilbud som kan gi tilstrekkelig tid til å behandle alle de problemene som ligger bak eller er forårsaket av den langvarige skjevutviklingen. Behandling må skje parallelt med, og i samarbeid med kommunal oppfølging når det gjelder bolig, skole/jobb og rusgiftfritt nettverk.
Forbundet Mot Rusgift legger spesielt vekt på at alle med behandlingsbehov får tilrettelagt tilbud som også gir den enkelte mulighet til å få utløp for egne ressurser og interesser, bli en del av et fellesskap og på sikt etablere et sosialt nettverk gjennom aktivitet og deltakelse. Forbundet Mot Rusgift ser det som nødvendig at rustiltaksapparatet, uansett sektortilknytning og forvaltningsnivå, samhandler tettere med selvhjelpsgrupper og andre aktivitetstilbud i frivillig sektor. Vi er alle sosiale vesener som trenger å integreres i og være del av et felleskap for å fungere. Alkohol- og stoffavhengige har de samme sosiale behov som alle andre.
Forbundet Mot Rusgift henviser til § 10-4 i Helse- og omsorgsloven, som gir behandlingsinstitusjoner mulighet til å inngå en avtale om «frivillig tvang» ved innleggelse. dvs. at pasienten går med på å eventuelt holdes tilbake med tvang i tre uker dersom han/hun ønsker å droppe ut fra behandlingen. Drop out er mest vanlig de første to-tre ukene etter innleggelsen, noe som medfører at behandlingen ikke kan fullføres, og at vedkommende pasient igjen trer inn i behandlingskøen. FMR ønsker at denne ordningen skal tas i bruk som en ordinær prosedyre ved alle behandlingstiltak.
Forbundet Mot Rusgift legger spesielt vekt på at alle med behandlingsbehov får tilrettelagt tilbud som også gir den enkelte mulighet til å få utløp for egne ressurser og interesser, bli en del av et fellesskap og på sikt etablere et sosialt nettverk gjennom aktivitet og deltakelse.
VIRKEMIDLER OG TILTAK:
a. Omsorgen for og behandlingen av alkohol- og narkotikaavhengige skal ha en nasjonal koordinering, ved at koordineringsgruppen på departementsnivå, gjennom Helsedirektoratet, og i forståelse med Stortinget, gir rammer og minstekrav for behandlingen.
b. Tiltakskjeden innenfor behandlingsapparatet for stoffavhengige må også være integrert med polikliniske og heldøgns psykiatritilbud, med sikte på å kunne gi et tilbud til alle dem som i tillegg til rusgiftproblemer også har psykiske problemer.
c. Blandingsbruk av ulike narkotika, medikamenter og alkohol betinger at behandlingsapparatet for stoffavhengige også har oppmerksomheten rettet mot problematikk som skriver seg fra legale rusgifter, medikamenter, spillproblematikk og andre beslektede avhengighetstilstander.
d. Målet med behandling skal som hovedregel være rusgiftfrihet og tilfredsstillende funksjon i forhold til bolig, skole/arbeid og sosialt nettverk.
e. Lovkravet om utredning og en individuell plan for behandlingen må følges opp.
f. Det er nødvendig med differensierte behandlingstilbud som kan motsvare den forskjellighet som stoffbrukere representerer.
g. Langtids institusjonsbehandling og varig omsorg må være en stor del av det totale tilbudet til stoffavhengige.
h. Institusjonsbehandling må sees i sammenheng med avgiftning, dagbehandling og poliklinisk
behandling, slik at det blir kontinuitet i behandlingsarbeidet.
i. Dersom en stoffavhengig tas inn til avgiftning og har behandlingsbehov, skal overføring til behandling skje uten ventetid.
j. Poliklinisk behandling av stoffavhengige skal skje uten egenandeler.
k. Ingen stoffavhengige skal kunne skrives ut fra behandlingsopplegg uten å være sikret oppfølging.
l. Flere instanser har et slikt oppfølgingsansvar. Men disse instansene skal for hver enkelt person i behandling/rehabilitering/oppfølging være knyttet sammen i ansvarsgrupper eller ”case management”-opplegg, med én hovedansvarlig instans.
m. Narkotikalovbrytere som samtidig har et avhengighetsproblem, skal som hovedregel sone i behandlingsinstitusjon og ikke i fengsel, dersom sikkerheten gjør dette forsvarlig.
n. Frivillig tvang etter Helse- og omsorgslovens §10-4 gjøres til ordinær prosedyre ved innleggelser i behandlingsinstitusjon.
o. Plassering i behandlingsinstitusjon mot klientens vilje må kunne forlenges i inntil tre måneder av gangen, uten utskrivning og avbrudd i behandlingsopplegget.